Fra skaperne av det glimrende Pure kommer Split Second: Velocity. Spillets presentasjon kan ved første øyekast minne om et helt standard, og svært pent racingspill. De ikke-lisensierte bilene er blanke og flotte, og de ulike banene er gjengitt med utsøkt detaljgrad og nydelige teksturer.
Men så snart det første cruiseskipet kommer brasende inn i brygga du kjører på og et synkende carrier-skip fullastet med jagerfly plutselig er eneste mulige kjørerute forstår du at dette er noe helt annet enn du har opplevd før.
Settingen for Split Second er at du er en av deltakerne i en nye realityserie ved samme navn som spillet. Her skal sjåfører kappkjøre gjennom en rekke filmsett-aktige baner i 11 episoder, for å kåre den beste, og sikkert mest hensynsløse, sjåføren i verden.
En gimmick?
Spillet, og den nevnte fiksjonelle TV-seriens store og fantastiske salgspitch er såkalte «power plays», som er forhåndsinnstilte hendelser som kan utløses ved visse punkter på banen. Som oftest innebærer dette at et eller annet eksploderer på råstilig vis, og setter motstandere ut av spill hvis man har beregnet rett. Slike feller får man bare lov til å bruke når man har samlet nok energi ved å sladde, hoppe og legge seg tett opp i hekken på motstanderne, såkalt drafting.
De minst spektakulære trekkene involverer ofte en brennende buss som ruller ut i veibanen og eksploderer, hele boligblokker som raser sammen eller bensinstasjoner langs veikanten som sprenger i lufta. De kraftigste hendelsene er regelrett vanvittige. Se for deg et concordefly som plutselig styrter på rullebanen du kjører på, eller massive flytårn som velter over løypa og gir så kraftige sjokkbølger i luften at bilene kastes til sidene, ute av kontroll. Da gjelder det å holde tunga rett i munnen.
Når slikt skjer kan det godt hende at løypa du har kjørt tidligere er blokkert. Da kjører du kanskje heller bare gjennom det veltede flytårnet, i stedet for å kjøre rundt. I Split Second forandrer banene seg kontinuerlig, og det er snakk om store, strukturelle endringer. En flat mark kan bli til en heseblesende rute full av gigantiske hopp og fallende steiner, og kollapsede skyskrapere kan fungere som broer.
Da er det ikke så farlig at det ikke er så utrolig mange ulike baner med i spillet. Det er en fryd å oppleve de ulike knepene for første gang, jeg endte ofte opp med å spille banene mange, mange ganger, bare for å være sikker på at jeg hadde prøvd alle eksplosjoner og forandret banen på alle mulige måter.
Sjelden, nei aldri, har jeg spilt et så utrolig intenst og heftig bilspill. Ting eksploderer fra alle kanter, banene kan forandre natur totalt når som helst og fartsfølelsen er så utrolig sterk at dette er et spill som absolutt ikke bør spilles rett før leggetid.
Len deg tilbake i stolen, om du kan
I Split Second må man nesten bare gi avkall på enhver illusjon om kontroll, og etter beste evne forsøke å ta inn i alle fall halvparten av de massive inntrykkene som slenges i trynet på deg i utrolig tempo.
Heldigvis har ikke utviklerne stirret seg blind på sine egne flotte eksplosjoner og effekter. Det har også blitt lagt ned en god del jobb i grunnsteinene til spillet, noe som går langt for å hindre at spillet føles som en eneste stor gimmick.
