Alle vet at mars er måneden hvor Sony skal slippe sin håndholdte PlayStation-versjon på det europeiske og norske markedet. Selvfølgelig for å sikre at ikke Nintendos utmerkede DS-plattform skal klare å etablere hegemoni, men antakeligvis har de også et litt mer ambisiøst mål enn bare gaming. PSP er ikke en ren spillmaskin, men snarere en multimediemaskin med en utrolig fet skjerm som kan vise film i god kvalitet, fungere som MP3-spiller og fotoalbum for de digitale fotoene dine, i tillegg til å være en tilsynelatende uhyre kraftig og velbalansert plattform for spilltitler i absolutt alle sjangere.
Så allerede på det forretningstaktiske nivået er Sonys og Nintendos produkter ganske ulike, på samme måte som de to selskapene er totalt ulike i stort sett alt de foretar seg. Nintendos kjernebusiness er spill, mens Sony selvfølgelig har de ressursene som kreves for å levere en større innholdspakke. Men nok utenomsnakk – Gamer.no har vært på besøk hos den norske Sony-distributøren Nordisk Film og tatt en ørliten sniktitt på PSP-en.
Voksent leketøy
Du har sett bildene, og det hadde vi også, men likevel var vi egentlig ikke helt forberedt på hvor pen PSP-en egentlig er. Den er blank, oser kvalitet og mangler fullstendig plastfølelse. Designet har en veldig voksen utstråling – både maskulin og feminin med slanke, men samtidig aggressive linjer. Utseendemessig gruser PSP-en det aller meste av det vi har sett av MP3-spillere, iPod-er, mobiltelefoner og PDA-er. Den suger til seg oppmerksomhet og gjør hendene dine så mye penere. Maskinen ligger godt i hendene og veier omtrent like mye som Nintendo DS.
Den analoge stikka til venstre for skjermen er en overraskende brukervennlig detalj, den er svært lav, men likevel fullt brukbar til for eksempel å styre en rask racerbil. På toppen av maskinen sitter to skulderknapper, alle designelementene er altså modifiserte utgaver av elementer vi kjenner godt. Likevel er det mest imponerende, og det som virkelig suger til seg oppmerksomhet, den store widescreen-skjermen som fyller nesten hele overflaten. Bildene er klare, skarpe og så vidt vi kunne erfare uten etterslep. Lysstyrken er også god, og det var null problem å spille en god omgang Ridge Racer i et normalt lysmiljø.
Det er uhyre fristende å holde maskinen noen centimeter foran nesetippen for virkelig å suge inn synsinntrykkene – Sony har gjort en fantastisk jobb med å skape et saftig og knivskarpt medium – men her avdekkes også den ørlille svakheten ved designet. Det er lett å sette fettmerker (for ikke å snakke om nesemerker) på den glassblanke overflaten. Det tar nok ikke lang tid før maskinen er både støvete og skitten. Husk pussefille hvis du er pedantisk anlagt.
Fra hovedmenyen kan du hente frem alle filer som er lagret på maskinen (filmer, musikk, bilder), starte spill og få en oversikt over andre håndholdte i nærheten. Maskinen er kompatibel med Sonys minnebrikker, og bruker disker i UMD-format (minidisk-lignende) for spill og filmer. Sony håper at det etter hvert skal bli mulig å kjøpe originalfilmer i dette formatet. Siden produsenten insisterer på å kjøre sine egne eksklusive formater både på minnestikker og filformater for filmkomprimering, kan det bli litt ekstra pes å få dine egne filmer inn på maskinen.
