Det er vel ingen hemmelighet at kvaliteten på spillene som omhandler Sonic har vært dalende siden hans høyalder da Sega fremdeles lagde konsoller. Jeg hadde mye moro med han på Game Gear (for de som husker den) så vel som de gamle stasjonære Sega-konsollene. På sitt beste var han kanskje den eneste utfordreren til Mario som tidenes koseligste spillmaskot.
Det kan være mange grunner til at tingene har gått såpass dårlig som de har gjort. Hvorfor var Sonic-spillene bedre før? Jeg tror ikke det nødvendigvis har så mye med personlige preferanser og tidlige spillopplevelser å gjøre. Jeg tror rett og slett at spillene har blitt dårligere. Skylden legger jeg på den store stygge markedsulven, som jeg alltid kommer til å være i kamp mot. Selv om jeg forstår hva som skjer, hvorfor det skjer og bare må innse at det skjer, betyr det ikke at jeg må omfavne det som en hjemkommen sønn. Fokuset har blitt tatt bort fra brukerperspektivet og hvordan de som spiller dette skal få mest mulig moro, og dreid til et markedsperspektiv – hvordan skal selskapet bak nå en størst mulig masse og da igjen tjene mest mulig penger?
Sjeleløst
Det aller største problemet med Sonic Riders er at spillet helt og holdent mangler sjel. Det gir en like stor eksklusivitetsfølelse som et kulelager produsert i Moskva på 70-tallet, og man kjenner ikke at man tar spillet inn over seg, men distanserer seg fra det når man setter seg ned med det.
Sonic Raiders minner aller mest om en dårlig hybrid mellom SSX og Wipeout, med gode assosiasjonsmuligheter til F-Zero for de som måtte huske det. Du skal styre Sonic eller en av hans mange venner gjennom en rekke løp på luftbrett, eller et slags snøbrett som svever i luften om du vil.
Som de fleste andre racing-spill, enten det måtte være seg med biler, go-karter, snøbrett etc., er selve hovedpoenget også her å komme først i mål. En historiemodus akkompagneres av diverse andre kjente moduser som ikke akkurat er noe å skrive hjem om. Historiedelen er i en barnlig kontekst ikke så ille, med små mytologiske drypp med en fiktiv fortelling om Babylon Rogues. For de som er litt opp i årene blir det useriøst, klisjèpreget og lite inspirerende.
På de forskjellige banene ligger det en hel del av de gode gamle ringene og venter på å bli samlet opp. Etterhvert som du samler disse, vil du gjennom runden få små oppgraderinger samtidig som du etter å ha gjennomført banen kan kjøpe deg nye og bedre luftbrett om du vil.
Skrantende mekanikk
Det som er slike spills virkelig store trumfkort, mekanikken, glimter ved noen få anledninger til her. Du opplever stor fartsfølelse når du virkelig får opp dampen og holder inne knappen som gir deg litt ekstra fart. Når noen bruker en slik "boost" lages det en "luftgang" bak dem som andre kan kjøre i – en slags "slip-stream"-funksjon. Det resterende er dessverre ikke med på å øke spillbarheten. De futuristiske banene er rotete, uoversiktlig og ofte dårlig designet. Brettet du kjører på kan finne på å gå tom for luft, og du må løpe til nærmeste påfyllingsstasjon. Dette stykker opp spillopplevelsen og er et gigantisk irritasjonsmoment.
Mangelen på en innføringsmodus eller bare en oversikt over hva de forskjellige kontrollene er til for, gjorde at jeg hadde lyst å legge spillet fra meg etter bare et par minutter. Når de lager spillet så rotete og uoversiktlig som dette, er de nødt til å i alle fall kort fortelle oss hvordan vi skal spille det. Det blir riktignok signalisert hvordan og når du skal svinge. For det første er det helt absurd at store ikoner dukker opp midt i bildet slik at du ikke kan se hvor du kjører. For det andre forstår jeg fremdeles ikke hva jeg skal trykke på.
Grafisk sett er spillet helt greit med pene mellomsekvenser og god fartsfølelse helt uten hakking. Sistnevnte skulle vel egentlig bare mangle ettersom grafikken ikke er av det aller høyeste nivå. Selv om det ikke har all verdens betydning, er omgivelsene til tross for sitt futuristiske preg, noe kjedelig animert.
Det aller meste med lydsiden er dårlig og på grensen til forferdelig. Musikken skjærer dypt inn i nervesystemet mitt og den datavridde kvinnestemmen som fungerer som tidenes mest repetitive kommentator, skulle jeg likt å stilnet en gang for alle. ”Svisj”- og ”Svosj”-lyder, som er overrepresentert i lydeffektene, klarer heller ikke å unngå totalhavari her.
Det er mulig å spille flerspiller med inntil tre andre uten at dette på noen som helst måte gjør spillet bedre. Selv om det alltid er morsomt å kjøre i de andre slik at ringene faller ut av lomma deres, klarer det aldri å gi noen form for økt varighet, variasjon eller spenning.
Konklusjon
Sonic Raiders har lite underholdningsverdi for oss voksne, men kan nok i større grad appellere til barn. Til tross for at det går fort, skinner det faktum at det er rotete, ustrukturert og dårlig gjennomført igjennom. Det mangler autonomi, underholdningsverdi og sist men ikke minst sjel. Det er trist å meddele at vårt kjære lille pinnsvin ikke er helt frisk om dagen. Jeg vet ikke hva levealderen på pinnsvin er, men jeg håper at det er lengre enn Sonics 15 år, da han etter sigende skal være på vei til PlayStation 3 når den kommer.
