So You Think You Can Cast

Da vi annonserte kommentatorkonkurransen So You Think You Can Cast i juni fikk vi over 200 søknader. 24 av disse gikk videre til publikumsavstemningen, og etter to helger med mye bra casting står vi igjen med tolv deltakere fordelt på spillene Counter-Strike: GO, StarCraft II og League of Legends.

Til helgen skal det avgjøres hvem som kåres til Norges beste castere.

Vinnerne får alt de trenger for å gjøre karriere som spillkommentator. Vi sponser dem med utstyr og tilrettelegger for faglig utvikling, og de får opplæring og tips av noen av verdens beste castere fra ESL. De vil også få mulighet til å bli en fast del av Gamers kommentatorteam.

Vi har spurt de fire finalistene i Counter-Strike: GO hva som er deres beste og verste castingøyeblikk, og hvordan de ser på utviklingen av e-sport i Norge.

Her er svarene:

FØRSTE KAMP:

– Alle må dra i samme retning og fremsnakke gode norske spillere

Først har jeg lyst til å takke de som har stemt på meg og for at jeg fortsatt er med i konkurransen. Det er rett og slett sykt moro å caste og hjelpe til å vise hvor mye bra vi har på gang i det norske spillmiljøet! Nå ser jeg fram til å caste sammen med Terje «tj-nome» Nomeland i siste runde.

Jeg har vært så heldig å være med på å caste to spennende kamper hvor lagene har byttet på å ha overtaket hele veien med heftige enkeltmannsprestasjoner på kjøpet. Utover generelt bra kvalitet på enkeltspillerne må jeg dra fram den første matchen mellom IP2K og BX3s andrelag på de_dust2 som beste øyeblikk. IP2K leda hele veien, men BX3 tok ledelsen i nest siste runde og dro det i land.

Jeg skulle betalt bra med penger for å lytta på de to lagenes kommunikasjon og jeg gjetter på lettkrydret språkbruk dem imellom de siste rundene.

Det verste øyeblikket var før nevnte match som også var første casten med Stho. Jeg hadde null peil på teknikken og rakk ikke teste skikkelig før vi gikk live. Heldigvis fikk vi ut en stream selv om kvaliteten var så som så.

Ettersom jeg er et gammelt skinn har jeg vært ute av miljøet mer eller mindre noen år, men i løpet av noen samtaler med Andreas «WinGr» Grøterud har jeg blitt oppdatert og lært mye. Jeg har stort sett bare kunnskap om Counter-Strike: GO-miljøet og min oppfatning er at det er mye bra spillere over vårt langstrakte land, men at vi fortsatt har noe å gå på når det gjelder organisering. Vi må få opp en skikkelig kultur for å kjøre gode turneringer med solide premier og proffe folk som arrangerer. Gamer.no jobber med å få dette på plass og jeg syns det virker som om «Counter-Strike: GO Norge AS» er på rett vei etter å ha hatt litt nedetid.

Alle må dra mer i samme retning og «framsnakke» gode norske gamere og folk som satser på å utvikle Counter-Strike: GO-miljøet i Norge. Jeg har full respekt for at internasjonal Counter-Strike: GO er heftig underholdning da det er der proffene stort sett befinner seg, men like fullt bør vi som norske gamere heie fram andre norske lag. Trollere som slenger med leppa til andre norske spillere spenner egentlig bare bein på seg selv. Vi må unne hverandre å lykkes!

Jeg mener det på kort sikt er viktig å få fram minst ett Counter-Strike: GO-lag fra Norge som kan være med på å dominere den internasjonale scenen igjen. Dette vil gjøre mye for miljøet og for de unge og talentfulle som bruker mange timer i uka på å bli best. Lag som London Conspiracy har jo vist at det er fullt mulig å hevde seg internasjonalt og jeg ser fram til at utviklinga fortsetter.

– Viktig med en upartisk sentral autoritet for norsk e-sport

Mitt beste castingøyeblikk må være da jeg kommenterte finalen på ByLAN i 2012 mellom gosu.se og Zodiac Dragons. Det var en sinnssyk kamp som toppet seg med klippet i denne lenka (sendingen er dessverre fjernet fra Twitch). Jeg har aldri vært så engasjert i en kamp hverken før eller etter.

Mitt værste, men kanskje også viktigste må være det alle første ByLAN jeg kommenterte. Dette var før tiden der Xsplit eksisterte, hvor vi måtte bruke VHScrCap, VHMultiCam og fjorten millioner forskjellige programvare for å få lyd og produksjon til å virke. En bieffekt av dette var at du fikk din egen stemme på øret. For alle som har prøvd speech-jammer, prøv fire dager med speech jammer! Tror jeg satt med hodepine en uke i ettertid.

Konkurransespilling har hatt en enorm vekst i Norge i de senere år. Vi ser også økt interesse fra de store mediene som TV og nettaviser, så jeg står fortsatt ved min spådom om at e-sport kommer til å dominere mye av sportsbildet om få år.

Dette initiativet som jeg er med på her er en veldig god start, det er hjørnesteinen for å skape interesse blant den allmenne befolkningen i Norge. Utover det jobbes det iherdig bak kulissene fra Norges E-Sportforbund (NEF) for å standardisere regler og gi et godt rammeverk for etablering av flere klubber, flere konkurranser samt klagenemnd. Jeg tror det er viktig med en upartisk sentral autoritet for norsk e-sport, og det er på vei.

Den største utfordringen vi har i Norge er at det er mange uerfarne spillere og organisasjoner som selger seg alt for billig til sponsorer sammenlignet med markedsføringsverdien de kommer med. Dette ødelegger endel for de mer etablerte organisasjonene, da sponsorene fort kan bli vandt til å få billige avtaler.

ANDRE KAMP:

– Norsk politikk og dårlig planlegging hindrer mye vekst

Nå skal det sies at jeg ikke husker hvilke lag det var snakk om (jeg er forferdelig til å huske navn), men jeg mener å huske det var en gang på ByLAN i Bergen hvor det var snakk om Grand Finals. To Counter-Strike: GO-lag knivet om førsteplassen og det ble uavgjort i hovedkampen. Lagene gikk over til overtid. De spilte og endte opp på uavgjort igjen. Dette repeterte seg et par ganger. Å delta på dette som en kommentator var hinsides, slitsomt, utmattende og fantastisk!

Det er sånne kamper som er helt utrolig å være en del av, å kunne se et så jevnt oppgjør hele veien fra start til slutt. Og etter mange timer med casting blir det likevel deilig å kunne slappe av i etterkant og ha med seg en uforutsigbar og ekstatisk følelse. Brenner man for e-sport er dette definitivt noe som vil få en til å trekke på smilebåndet når man tenker på det.

Mitt verste øyeblikk må vel ha vært da jeg kommenterte en del av en ESWC kvalifisering i Counter-Strike: GO alene da min hovedkommentator, Andreas «winGr» Grøterud, ikke hadde anledning til å bli med. Jeg satt der alene, uten noen form for analyse fra en ekspert og jeg hadde heller ikke mye erfaring selv. Dette var da jeg selv var veldig fersk på denne delen av en direkteoverføring. Jeg husker jeg følte meg utrygg og uerfaren, og dette ble definitivt min (så langt) verste erfaring som en kommentator da jeg ikke klarte å gjøre jobben til en viss standard. Tilbakemeldingen fra publikum var at jeg var en dårlig kommentator (noe som forsåvidt ikke var usant) og at jeg ikke hadde noe på scenen/skjermen å gjøre.

Siden den gang har jeg forsøkt å forbedre meg, jeg har plukket opp et par ting på veien som kan hjelpe meg videre og jeg har kommet så langt i konkurransen som jeg har gjort. Antar dette er et tegn på at jeg har gjort noe riktig på reisen min til å bli en fantastisk kommentator. Uansett utfall, så sant noen vil ha meg som en kommentator, så kommer ikke jeg til å gi meg på grunn av litt krass kritikk!

Norge har allerede hatt flere nordmenn på øverste nivå i verden, men dette begynner å bli noen år siden. Sånn jeg ser det, er e-sport på vei tilbake i Norden og det blir bare mer og mer populært å forsøke å bli blant de beste utøverne. Dette fører jo til at e-sport vokser slik den har gjort de siste par årene noe som er fantastisk i mine øyne.

Utførelsen på arrangementer har sett bedre dager og det er synlig at etablerte storeventer går vekk fra e-sport, noe som gjør en større vekst vanskelig. Det største problemet blir når store eventer finner ut at de skal inkludere e-sport i sin timeliste, men ikke tar høyde for andre lukrative turneringer både i Norge og internasjonalt. Dette setter også en demper på norsk e-sport da topputøverne velger å dra internasjonalt. Man kan diskutere om at dette kanskje er bedre for de mindre lagene og organisasjonene, men igjen så er det også snakk om tidsklemme mellom nasjonale eventer.

Kort og konsist: Norsk politikk og dårlig planlegging hindrer mye vekst som kunne ha vært.

Først og fremst må e-sport bli godkjent som en idrett i Norge, som det blir gjort i flere andre land. Dette kan gi etablerte organisasjoner en liten slant som vil gjøre organisasjonen bærekraftig for nye og eksisterende utøvere. Videre mener jeg at bedrifter ikke må være redd for å sponse organisasjoner om driver med e-sport i Norge.

Det er selvfølgelig forståelig at bedrifter er skeptiske på nyoppstarta organisasjoner, men det er mye som handler om penger for de fleste. Det vil si å få spillerne på eventer for å eventuelt lage et navn for seg selv og bli kjent (eller bedre kjent) innenfor esportmiljøet. Det finnes mange spillere der ute som har potensiale og alt for få organisasjoner som har anledningen til å rekruttere fordi de ikke har råd til en spiller til i sin organisasjon. Som mange spillere er kjent med, så er det ikke "bare å" opprette en organisasjon og "bare å" dra på eventer. Dette er noe som fører til at mange potensielle topputøvere ikke blir sett.

Tonys partner Fredrik Myklebust Sælen røk dessverre ut i denne runden.

TREDJE KAMP:

– Norge har et stort potensial

Trur ikke jeg har noe som kan kalles «verste» castingøyeblikk. Jeg har vært fornøyd med de fleste castingøyeblikkene jeg kjenner til. Selvsagt finnes det flere eksempel med tekniske problemer der det er feil med lyd, bilde og så videre. Der det er litt av utfordringen med å være en caster, tekniske feil kan hende når som helst.

Beste castingøyeblikk er vel kanskje på Student-LAN hos UIA der det ikke var noe konkurranse. Vi hadde det bare morsomt, og det er vanskelig å «cherry picke» ettersom alle castingøyeblikkene til nå har vært en positiv opplevelse.

Det siste årene har dessverre nesten alt handlet om den internasjonale scenen og de store lagene, men interessen min for norsk e-sport har økt enormt det siste året etter at jeg har sett flere og flere nordmenn slå gjennom internasjonalt. Det er ikke kun innenfor Counter-Strike: GO, men også innen for StarCraft II, League of Legends og så videre. Norge har et stort potensial og med utviklingen framover innen konkurransespilling er det kun positive ting å melde for norsk e-sport.

Utviklingen videre for norsk e-sport er et vanskelig emne. Det er mange små ting som må gjøres for at det store maskineriet kan komme igang, men til syvende og sist handler det om penger. Det er kostbart å leve av e-sport her i Norge. Det er folk som har lykkes innenfor dette. Vi har trolig flere som har talentet som kreve, men de har dessverre ikke den økonomiske støtten for å velge e-sport som en fulltidsjobb i Norge. Jeg er uansett ikke den rette personen til å svare på hvordan dette kan fikses. Organisasjonene som har vært ryggraden til de norske spillerne og har vært med å pushe fram e-sport her i Norge kan gi et mer konkret svar hva som må til.

Terjes partner Torstein Ryen-Petters røk dessverre ut i denne runden.

Møt League of Legends-finalistene i vår castingkonkurranse:
– Overrasket over hvor stort norsk e-sport er »