Mitt forhold til Hitman har alltid vært like deler ambivalent glede og kaotisk sinne. På papiret er den danske snikmorderserien en viktig del av spillhistorien som jeg gjerne vil like veldig godt, men i praksis har jeg aldri helt klart å havne på godfot med ikoniske Agent 47.
Det er liksom noe smått uforutsigbart og foruroligende ved hvordan den glattbarberte hovedpersonen kan tilnærme seg sine ofre på så mange forskjellige, bortgjemte måter. Skal man infiltrere barneselskapet i klovnedrakt, eller er kyllingkostyme i tettbefolkede handlegater veien å gå?
De kreative mulighetene er der, men det å utføre de ulike handlingene har på en måte aldri vært så utløsende og konsekvente som de kanskje burde være.
I det minste ikke før nå. 2016 er nemlig året der Hitman skal finne seg selv på nytt, og etter timevis med det nyeste spillet i serien har jeg for første gang genuint kost meg som dresskledd leiemorder.
Et skritt fram, to skritt tilbake
Denne gangen har utvikler IO Interactive droppet melodramatiske undertitler, og spillet går dermed utelukkende under tilnavnet Hitman. Intet mer, intet mindre, og allerede her bærer prosjektet preg av en mer tilbaketrukken tilnærming.
Seriens forrige innslag, Hitman: Absolution, fikk nemlig en del tyn for å gjøre litt for mye nytt, og som svar på tiltale vender Hitman anno 2016 mer eller mindre tilbake til seriens røtter.
Dette innebærer så mangt, fra mer kompakte nivåer, til færre historieinnslag: Nå handler det mer om det å faktisk være leiemorder, og mindre om hva som foregår utenfor de aktuelle oppdragene.
Alle løsninger er like verdifulle.
Det man faktisk gjør under hvert oppdrag vil også bære preg av mindre tullball: Man har nå bare ett drapsmål; kun én «base» som skal infiltreres; men selvfølgelig en rekke unike måter å ta livet av det aktuelle offeret. En livbåt i hodet, drukningsdød på badet, og den gode, gamle pianostrengen gjør da mye av den samme nytten – alle løsninger er like verdifulle, og så lenge man klarer å rømme fra åstedet uten å bli oppdaget, regnes oppdraget som godkjent.
Slik fungerte i hvert fall de to hovedoppdragene som preget vårt første møte med nye Hitman, og det ville forundret meg hvis det endelige spillet kommer til å gjøre dette noe særlig annerledes. For det fungerer egentlig veldig godt slik det er.
Skål for eksperimentering
I praksis handler disse tidlige oppdragene om Agent 47s fortid, hans forhold til oppdragsgiver Diana Burnwood, og hans opptaksprøve for å bli hemmelig agent – historien tar som sagt ikke særlig med plass, men noe er det jo likevel.
Mer interessant er dog fortellingene som foregår i løpet av spillets gang. Ombord på det tettpakkede cruiseskipet som er vert for ett av oppdragene, kan man for eksempel høre mange forskjellige historier i folkemengden, den ene mer interessant enn den neste. Ikke alt er like verdifullt for det man har fått beskjed om å gjøre der og da, men noen opplysninger åpner fort muligheten for nye veier omkring på brettet.
En samtale mellom to vakter lar deg for eksempel høre at den lokale KGB-generalen har en svak side for vodka, noe man da kan utnytte ved å helle litt rottegift i glasset man skjenker vedkommende. Resultatet snakker for seg selv.
De ulike sideløsningene er kanskje de mest interessante, og det at spillet hjelper deg å aktivt finne, aktivere og gjennomføre disse løsningene – enten gjennom hint i menyer og samtaler, eller med piler som faktisk peker omkring i omgivelsene – bidrar i hvert fall stort til min fornøyelse som snikmorder. Opplevelsen blir litt mer strømlinjeformet på denne måten, men ikke så mye at det går på bekostning av mestringsfølelsen.
Alt kler den smukke
For man må fremdeles være på vakt som leiemorder, og både snikeelementene og de velkjente forkledningene dukker opp tidlig i prosessen. En kort opplæringsdel viser hvordan man kan leke seg med forskjellige kostymer – stjålet av personer man har drept eller slått i svime – for å utgi seg for å være noen man ikke er.
Vi snakker da om svært tradisjonelle roller man kan gå inn, fra mekaniker og sikkerhetsvakt, til soldat og kelner. Man kan også tre inn i rollene som et par mer prominente figurer innenfor hvert nivå, som for eksempel den tidligere nevnte KGB-sjefen. Hvorfor målet ditt ikke oppdager at generalen han snakker med plutselig har glattbarbert seg er en annen sak, og av og til brytes realismen litt ned av slike småklønete løsninger. Den sløve kunstige intelligensen hjelper heller ikke her.
Men det er kanskje greiest slik, for med dette i trikset på lur kan man snike seg forbi de aller fleste uten å bli oppdaget. Noen personer har likevel bedre oversikt og en sterkere intuisjon enn andre, og disse vil gjennomskue forkledningene hvis du går for nærme.
Systemet er en mildere utgave av den klønete løsningen som ble brukt i Hitman: Absolution, og det fungerer utrolig mye bedre her. Fiendene som kan avsløre deg er strategisk plassert omkring på brettet, og slik ønsker utviklerne å få deg til å tenke utenfor boksen, noe som faktisk fungerer svært godt.
Skal du for eksempel gå opp på cruiseskipets øvre dekk, er du pent nødt til å forkle deg som bartender eller politimann. Og da må man lete etter en slik person, som man så må følge etter, slå i svime og gjemme bort, slik at man ikke blir oppdaget. Spillets gåteelementer kommer da til syne.
Det å oppføre seg så naturlig som mulig er også viktig, og det er flere steder man ikke bør gå hvis man ønsker å forbli skjult.
Man kan riktignok fortsatt skyte seg vei når det først går galt, men det merkes at fokuset er langt mer rettet mot sniking og strategisk planlegging i nye Hitman. Man tåler ikke mange kuler, og muligheten til å plaffe ned flere fiender på én gang er fullstendig fjernet. Dette er nok noe opplevelsen er tjent med, for skytingen har liksom aldri vært det interessante med Hitman-spillene.
Konklusjon
Nei, det som fenger aller mest når Agent 47 drar på tokt, må jo være muligheten til å være kreativ og finurlig i rollen som leiemorder. Og det er først og fremst dette Hitman anno 2016 ser ut til å lykkes med så langt. Spillets formel har nok en gang blitt finjustert, men i stedet for å bevege seg bort fra det som definerte serien til å begynne med, har spillet nå vendt nesa hjemover.
Det er med andre ord tydelig at IO Interactive har tatt til seg flere av tilbakemeldingene fra Hitman: Absolution. Absolution var på ingen måter et dårlig spill, men det bygde liksom ikke videre på de tingene Hitman alltid har gjort best.
Dette ser derimot det nyeste spillet i rekken ut til å gjøre. Forkledninger og strategiske tilnærminger står nå mye mer i fokus, og måten spillet hinter til og hjelper deg med å finne de mange forskjellige måtene å kverke målet på, bidrar til økt spillglede. Hvert oppdrag har også flere spennende utfordringer knyttet til seg, og plutselig fikk jeg lyst til å spille gjennom begge oppdragene på nytt, på helt andre måter.
Og det er denne friheten som gjør seg så godt i nye Hitman. Når spillet lanseres i mars er det i utgangspunktet kun som den første episoden av en lang rekke med forskjellige oppdrag. Hva dette til syvende og sist kommer til å bety for opplevelsen er fremdeles ikke godt å si, men hvis hver episode har tre-fire av disse oppdragene, med like stor gjenspillingsverdi og frihet, da har jeg egentlig ikke så mye å klage på.
Første del av nye Hitman slippes 11. mars. I mellomtiden kan vi kanskje friste med snikdrap i Dishonored? Eller kanskje bare litt sniking, uten så mye drap, i Thief?
