SAN FRANCISCO (Gamer.no): – Har du hatt en fin messe så langt?
Standardspørsmålet virker for en gang skyld ektefølt. Papo & Yo-skaper og Minority Media-leder Vander Caballero er som forventet en høflig og blid type. Han smiler fra øre til øre gjennom skjegget, mens han leder meg inn i et stort nesten tomt rom. Et bord med hvit duk, to stoler og en laptop med Oculus Rift og en Xbox 360-kontroller er alt han har å by på.
– Joda, men jeg har ikke fått sett HTC Re Vive eller den nye varianten av Morpheus, svarer jeg til den VR-interesserte utvikleren. De to nye VR-brillene har vært GDC-messens snakkis dette året.
– Pfft, de byr alle det samme, fnyser han smilende og vifter med armen, før han geleider meg bort til den beskjedne spillstasjonen.
Jeg stusser over svaret. Tross alt er jeg her for å se på Time Machine, Caballeros nye VR-spill som han har jobbet med en stund nå, som etter planen skal slippes når teknologien begynner å komme på markedet. Bryr han seg virkelig ikke om hvilken av de enhetene som kommer til å ta av?
Spørsmålene legges på vent mens jeg trer på meg Oculus Rift-brillene, og etter en stund glemmer jeg nesten poenget. Time Machine er nemlig den beste VR-opplevelsen jeg har hatt til nå.
Du skulle kanskje ikke tro at et spill som lett er en kandidat til prisen for «mest generiske spillnavn» skulle vekke slik skryt. Men konseptet er betydelig mer interessant enn navet tilsier.
Tidsreiser på Svalbard
I år 2070 er verden en fredfull og idyllisk plass. Til og med problemene rundt klimaforandringene har blitt løst. Ettersom man ikke trenger å finansiere militæret like mye som man gjorde tidligere, brukes heller de pengene på forskning og utvikling. Blant godene som kommer ut av dette utopiaet er muligheten til å reise i tid.
Dette åpner opp for nye muligheter for videre utvikling, og det opprettes et internasjonalt museum der forskere jobber sammen for å finne ut av hva man kan lære av fortiden. Det er her du kommer inn, som en beskytter og bruker av tidsreising. Det er din oppgave å reise tilbake i tid for å se hva som egentlig skjedde i fortiden, og for å dra nytte av den kunnskapen man kan tilegne seg av dette.
Vår demo begynner på Svalbard der de har funnet rester av de største undervannsskapningene. Ved å scanne restene etter disse skapningene reiser man tilbake i tid for å observere hvordan disse gamle dinosaurene tedde seg, og for å lære noe nytt om dem.
Du plasseres i en flyvedoning og legger ut på en liten safari på Svalbard. Idet du scanner beinrestene reiser du tilbake til juratiden, til tiden da denne delen av Svalbard sto under vann. Rundt deg ser du det asurblåe havdypet, planteliv som svaier i vannbevegelsene og et par kjøttetende pilosaurus som svømmer i horisonten.
I gapet på en dinosaur
I flyvedoningen beveger du deg behagelig sakte, noe som gjør at svimmelhet og kvalme ikke blir et stort problem. Det byr også på mer tid til å ta inn over seg omgivelsene, noe som er et smart valg i et VR-spill.
Jeg får beskjed om at jeg må komme meg tett innpå pilosaurusene for å scanne dem. Det er slik jeg skal opparbeide meg ny viten om fortiden, ved å snike meg innpå byttet og sanke informasjon. I verktøysskuffen har jeg særlig én superfordel: Jeg kan stanse tiden, dog med en relativt kort tidsfrist.
Slik kan jeg fly tett innpå de gigantiske skjellete beistene, stanse tiden, og få den informasjonen jeg trenger før jeg flyr så kjapt jeg kan vekk mens klokka tikker ned. Dette er overraskende nervepirrende, til tross for at jeg vet det ikke er en reel fare her.
Grunnen er at første gang du feiler, og pilosaurusen kommer lynkjapt mot deg og glefser til, går det et støkk i deg. Dette er VR-effekten, dette er det som gir spenning og dynamikk i et spill som baserer seg på utforsking. Når du stopper tiden like før kjeven glefser over deg, slik at du kan se hver eneste skarpe tann foran deg, er det vanskelig å ikke kjenne det på kroppen. Faktisk er det en av scannesekvensene som ber deg gjøre akurat dette: Scann en av pilosaurusens tenner.
En pasifistisk opplevelse
Om man har pellet borti designetoset til Vander Caballero tidligere aner man at spillet er svært fredelig. Designeren har tidligere uttalt at han ville gå vekk fra å lage spill som Army of Two (som han jobbet på) og heller lage mer personlige og intime spill.
Dette målet virker tilstede i Time Machine også. Caballero forteller meg at det er planlagt flere dingser som hjelper deg i ulike situasjoner. Slikt som stun-granater, røykskjold og andre gadgets som hjelper til med oppdragene.
Konteksten for at man ikke kan skade eller røre beistene er også forankret i verdenens fiksjon. Enkelt og greit: tidsparadoks. Endrer man fortiden, rakner alt. Det er kjøpbart og forfristkende.
Likevel er det tydelig at Minority Media har mye arbeid igjen. Så vidt jeg skjønner er det kun dette brettet som er produsert til nå, men grunnkonseptet virker solid. Nå må de bare finne spennende scenario og idéer å fylle et helt spill med.
Når jeg foreslår å skape verdener der man kan fly rundt i juratidens tropiske skoger, forteller Caballero at det er svært vanskelig.
– Det krever svært mye maskinkraft å få troverdige skoger med løv og planteliv som ikke virker statisk, forteller han.
En god teknisk forklaring er det. Spill som bruker VR-briller må tross alt klare å holde en jevn bildefrekvens på minst 60 bilder i sekunder – helst mer – for å få til en god opplevelse. Heldigvis sier han ikke at det er umulig, bare vanskelig. Og siden han smiler bredt og virket svært gira på tanken om å kunne være vitne til den mytiske store kometen som noen påstår skal ha renset verden for dinosaurer for 65 millioner år siden, håper jeg de får på plass slike scenario.
Konklusjon
Når jeg labber ut av testrommet – litt småkvalm, for jeg er fremdeles ikke helt komfortabel med VR-briller – plopper spørsmålene fra begynnelsen inn i hodet mitt igjen. Hvorfor bryr ikke Caballero seg så mye om teknologien og hvem som vinner kraftløpet? Hvorfor er de «alle det samme»?
Men nå tror jeg at jeg vet det.
Det er ikke ytelsen bak teknologien som er det viktige; det er opplevelsen den kan by på. Det er verdenene vi kan besøke, øyeblikkene fra historien vi kan gjenoppleve, og scenarioene vi kan flykte til fra vår egen verden. Og jeg tror jeg fikk mitt første glimt av et møte med en slik opplevelse med Time Machine.
Det er flere slike spill som vil støtte VR:
Subnautiva byr på noe annerledes i overlevelsessjangeren »
