«I disse dager kan krig bryte ut når som helst – hvor som helst. Hvis byen din blir beleiret, vil du ikke være forberedt.» Det er med disse enkle, men betydningsfulle ordene, det eksperimentelle krigsspillet This War of Mine går til angrep på deg, din psyke og dine moralske verdier.
Det som på utsiden er lite annet enn et todimensjonalt antikrigsspill, utvikler seg fort til å bli så utrolig mye mer, og når man først har satt seg inn i rollen som overlevende, vil man gjøre alt som trengs for å klare seg i denne brutale og iskalde verdenen.
En ekte krig
This War of Mine er ikke som andre krigsspill, da selve krigingen ikke står i fokus for opplevelsen. Call of Duty-aktige supersoldater og Battlefield-typiske skuddvekslinger kan man med andre ord se langt etter – her handler eventyret først og fremst om en gruppe overlevende som har blitt fanget i sin egen hjemby. Da er kuler og krutt vel og bra når man først finner det, men i stedet er både list og strategi det viktigste man trenger for å overleve.
Og det er nettopp dette spillet handler om, å overleve. Det er mange elementer som står i veien for en lykkelig, eller i det hele tatt levelig, eksistens, og ting kan fort gå fra vondt til verre. I løpet av mine fire gjennomspillinger av spillets demo, gjennomspillinger som for øvrig var svært unike (takket være spillets tilfeldig sammensatte univers), var det sjelden fred og ro i heimen.
Man begynner hver spillrunde med et knippe tilfeldig utvalgte mennesker, samlet i et skrotete og nedbomba hus et stykke unna de kraftigste krigshandlingene. Sporene etter volden som har rammet byen er likevel allestedsnærværende, og ved siden av de ødelagte husveggene og tanksen som har krasjlanda i hagen, flerrer lysglimt og bombelyder over himmelen med ujevne mellomrom.
Spillet leker med tunge toner, og alt fra det gråmelerte fargespekteret til den skisseaktige stilen bidrar til et undertrykkende og ugjestmildt preg. Det er samtidig noe veldig tiltrekkende ved hvordan This War of Mine ser ut i levende live, noe stillbildene i denne sniktitten ikke kan videreformidle. Universet føles levende, og det er noe håndgripelig og ekte ved det som foregår på skjermen.
Papirer, vær så snill?
Det man faktisk gjør i spillet bidrar også til denne innlevelsen. This War of Mine er delt i to ulike deler, hvor man på dagen må holde seg innendørs, i fare for å bli skutt av snikskyttere som lusker omkring i byen. I huset er det nok av ting å ta tak i, men spillet har også fryktelig mye dødtid akkurat her, spesielt når man er lens for materialer og venter spent på om det ikke dukker opp en fremmed som vil byttehandle før middagstid. Man kan hoppe rett til spillets andre del, nemlig natten, om man så ønsker, men da risikerer man også å gå glipp av en og annen redning.
På kvelds- og nattestid står man uansett fritt til å ferdes omtrent hvor man vil, og da skal nabolaget utforskes, først og fremst for å finne ting man trenger for å overleve.
Medisiner, bandasje, mat og fyrved er alle livsviktige ingredienser i hverdagen, og spillets ugjestmilde omgivelser utfordrer stadig. Er det for kaldt i huset? Da blir man fortere syk. Har man for få våpen? Da er man et lettere bytte for plyndring i nattens mulm og mørke. Tom for mat? Synd for deg. Det å holde de overlevende i live og fornøyde er din eneste prioritet, og som en brutal utgave av The Sims er dette ofte lettere sagt enn gjort. Det er også lett å trekke paralleler til Papers, Please, om ønskelig
Ressursjaget er evinnelig, og man er plent nødt til å prioritere hva man skal bygge, hva man ikke trenger og hvor stor risiko man er villig til å ta for å få det man vil.
Turene på natten er en svært sentral del av opplevelsen. Her kan man velge mellom flere ulike lokaler i nærheten, og alt fra et avsidesliggende kjøpesenter til den regionale skolen er legitime veivalg. Hvert sted har ulike gjenstandstyper å lete seg fram til, men kan også være bosted for andre mennesker. Disse kan være vennligsinnede borgere, akkurat som deg, eller aggresive plyndrere, akkurat som deg.
Poenget mitt er at man står ganske fritt til å velge hvordan man skal tilnærme seg enhver situasjon, og det er disse moralske valgene som kommer til å definere deg som overlevende i This War of Mine. Tar du det du vil og gir blaffen i andre? Eller er du en rettskaffen kar som kun roter i tomme hus, driver med byttehandler og holder deg på for deg selv?
Det er noe ekte og håndgripelig ved det som skjer på skjermen.
Jeg fant meg et sted midt i mellom, da det fort blir vanskelig å kjøre et helt streit løp. Spillet mangler et par viktige interaksjoner, og fremfor å måtte drepe folk for å stjele fra de, savner jeg muligheten til å true de med pistol, uten noen egentlig hensikt til å drepe. Når en av mine overlevende er så syk at jeg blir nødt til å bruke hele medisinbeholdningen for å ha et bittelite håp om å redde ham, da skulle jeg heller sett at han tok reperen. Det er kanskje hardt og brutalt, men også troverdig og til det felles beste.
Det samme gjelder når man er ute i felten, hvor man ofte blir tvunget til å velge mellom å leve som en morder, eller dø selv.
Medmenneskelig?
Da jeg for eksempel kom over et gammelt ektepar som holdt til midt i byen, visste jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre. De var forsvarsløse, og den gamle mannen ba meg innstendig om å la de være i fred. Likevel forsynte jeg meg av det de hadde, fordi en av mine sterkeste gruppemedlemmer, Boris, ikke hadde spist på flere dager.
Med det fylte jeg sekken med litt mat, noen medisiner og mange planker, og i mine øyne kom disse gjenstandene bedre til nytte i min varetekt enn hos de gamle. Slik jeg så det, hadde disse menneskene levd et langt og godt liv, og det fantes langt verre kjeltringer i nærheten enn meg.
Da jeg vendte tilbake til huset et par dager senere, idet vinteren virkelig hadde grepet om byen, og snøen lavet ned utenfor, fant jeg de døde i sengen sin. Og jeg visste at det var min skyld.
Spillet forteller flere historier i løpet av en gjennomspilling, og det er vanskelig å ikke la seg gripe av de menneskene man møter. En annen gang kom jeg over en mann som var i ferd med å forgripe seg på en dame, og jeg stoppet ham, selv om jeg ble hardt skadet i oppgjøret. Spillet ga meg god tid til å snu ryggen til, men jeg kunne rett og slett ikke. Kvinnen løp sin vei, men da jeg returnerte hjem på morgenkvisten, forskrapt og uten bandasjer i nærheten, visste jeg at jeg hadde gjort det rette.
Redningsmannen rakk aldri å overleve til jeg fikk tak i nye bandasjer, men jeg angret fremdeles ikke, selv når resten av husholdningen gikk inn i en langsom depresjon som til slutt tok knekken på alle sammen. Problemstillingene er vanskelige og virkelige, og spillet provoserer, samtidig som det får deg til å tenke. Det er dette som gjør This War of Mine unikt, spennende og menneskelig.
Konklusjon
Etter nesten ti timer med This War of Mine, føler jeg fremdeles at jeg bare skrapt overflaten her. De grunnleggende spillmekanikkene er enkle, med en todimensjonal og strategisk tilnærming til overlevelse. Det å faktisk spille som overlevende er lett nok, men det virkelige trekkplasteret, som er de mellommenneskelige forholdene og valgene man tar, er alt annet enn enkelt.
Spillet lar deg fortelle din egen historie, med tilfeldig utvalgte figurer og scenarioer hver gang man starter på nytt, men budskapet er ikke til å ta feil av: Når krigen først bryter ut er det hver mann for seg selv, og for å overleve er man nødt til å gjøre det på bekostning av andre, med mindre man har en ekstremt sterk vilje og moral.
Det mangler litt på mekanikkfronten rundt hvordan man takler ulike situasjoner, men valgfriheten er det fremdeles lite å si på. Det er opp til deg å velge om du skal drepe for å overleve, eller prøve å klare deg med det du har. Disse spørsmålene og problemstillingene har blitt stilt i popkultur før, men aldri på denne måten – man lar seg påvirke av handlingene sine, og som et resultat er This War of Mine et spill du antagelig bør få med deg.
This War of Mine kommer i salg for Windows, Linux og Mac senere i 2014. Er du lysten på andre spill hvor du må holde mennesker i live over lenger tid, er Papers, Please og Banished kanskje noe for deg.
