LONDON (Gamer.no): Hva er mer passende for et nyoppstartet studio enn å bryne seg på Wolfenstein-franchisen? Som en av spillhistoriens bautaserier er interessen garantert stor, og man kan også lene seg mye på arven fra id Softwares sjangersettende Wolfenstein 3D. Ikke at MachineGames virker å etterape seriens tidligere krumspring, nødvendigvis.
Wolfenstein: The New Order skiller seg nemlig karakteristisk ut fra resten av serien på en del felt. Lei av å bare slakte nazister? Her får du bryne deg på mecha-nazister i robotdrakter. Fått nok av tørre Tyskland under nazistenes regime? Ikke fortvil: Alt skjer i 1960 i en alternativ tid der nazistene ble seierherrene i andre verdenskrig.
Blazkowicz hater fremdeles nazister
Av de mer standhaftige delene som henger igjen er den hardbarkede protagonisten William «B. J.» Blazkowicz. Etter å ha vært i koma våkner vår nazislaktende helt opp til en fremmed og dyster verden, helt ulik den han sovnet til.
– Vår «B. J.» er en actionhelt som sparker nazi-rumpe, men har også en dypere side, kan Machinehead Games kreativitetssjef Jens Matthies fortelle.
Vel, altså, ja, joda, tenker jeg. I det jeg har sett har «B. J.» veksle på å slenge både kuler og kraftuttrykk i trynet på nazisoldatene, og deltar i en gryende og halvflau kjærlighetsscene. Det jeg stusser over er kontrasten mellom disse to sinnsstemningene. For meg ble det vanskelig å ikke tenke at «B. J.»s dybde handler mer om en splittet personlighet enn noe annet, men jeg må la tvilen komme MachineGames til gode enn så lenge.
Nevnte kjærlighetspludring kommer for øvrig like etter en intens snakkesekvens, der «B. J.» stifter bekjentskap med den selvrefleksive og rynkete nazistereotypen Frau Becker og hennes feminine «boytoy», Bubbi. I det som minner om noe knabbet ut av Quentin Tarantinos Inglorius Basterds med karikerte figurer, trykker hun stemningen med en personlighetstest for å finne ut hvor «arisk» vår helt er. Forfriskende nok snakker tyskerne for det meste tysk med undertitler, og ikke med en halvdårlig amerikansk aksent. Det synes jeg flere spill kan lære av.
Det er tøysete på en måte som bare mecha-nazister kan være, med seksuelle undertoner og fjas. «B. J.» selv lirer av seg en drøss onelinere mens han tusler videre etter arisk-testen, og understreker at dette ikke er et spill vi kan ta veldig alvorlig. Det er tydelig at han er i fangenskap.
Noe gammelt, noe nytt
– Nå må han prøve å klare seg som en «underdog», etter å ha vært på vinnersiden, forklarer MachineGames kreativitetssjef, Jens Matthies om hovedpersonen.
Mens han har ligget pal har verden blitt nazifisert. Mystisk teknologi, som ingen vet hvor kommer fra, har mye av skylden til at Tyskland seiret. Ikke overraskende er dette teknologi som også spilleren får kose seg med til tider.
Vår spillsesjon begynner et stykke ut i spillet. Blazkowicz har bandet seg sammen med en motstandsgruppe, og vår helt skal infiltrere en tysk festning i tjukkeste London. Målet er å få tak i arbeidstegningene til prototyper av en type krigshelikopter.
Etter å ha kommet seg forbi sikkerhetssperren i en bil, kjører sjåføren like godt en bil fulladet med C4 inn i bygningen for å skape en «distraksjon». La oss bare si at det fungerte.
Som de fleste sikkert forventer er Wolfenstein: The New Order på mange måter et klassisk førstepersons skytespill der man møljer ned nazister på alle kanter. Faktisk prøver MachineGames å strekke seg litt lenger tilbake i sjangeren enn moderne skytespill gjør. Et stort våpenarsenal og bruk helsepakker er noen av de anakronistiske sjangertrekkene jeg kan peke ut.
Sistnevnte fungerer slik at «B. J.» heles av seg selv opp til nærmeste 20-tall. Hvis nazislakteren for eksempel kommer ut av en skuddveksling med 27 helsepoeng i behold, heles han opp til 40 etter et par sekunder uten skuddveksling. Fans av id Softwares tidlige spill liker også å høre at man kan dra både skjold- og helsemeteren over 100-tallsgrensa, og at tallene da daler sakte, men sikkert mot grensen.
Arsenaltungt og våpenoppgradering
I tillegg til kjente og kjære riflevåpen er det mest spennende vi får leke oss med en energipistol. Duppedingsen har også en annen funksjon i at den kan kutte nettinggjerder som hindrer vår standhaftige helt fra å steppedanse inn i nazibulen.
Våpenoppgradering er en annen finurlighet som MachineGames lokker med. Vi får selv oppgradert den puslete nettingkutteren halvveis inn i brettet med en mer robust utgave kalt Laserkraftwerk. Denne kan brukes til å kutte gjennom enkelte vegger og bokser, og artig nok kutter man ut mønsteret selv slik man ønsker. Ødeleggelsesglade spillere blir nok litt skuffet: Det virker ikke som om dette er helt på nivå med hva Battlefield: Bad Company 2 eller Red Faction: Guerilla hadde å by på av deformeringspotensiale.
På sin vei meier Blazkowicz ned en menge ulike fiender. Flesteparten er sedvanlige fotsoldater som lirer av seg tyske gloser og skriker ut i det livet renner ut. Mer spennende er mecha-hundene som truer med å tygge hodet av deg, og større vandrende mecha-nazier som trenger en god del kuler for å felles.
Til sist i brettet får jeg også muligheten til å meie ned en slugger av en mecha-nazist, omtrent tre ganger så stor som sine brødre. Her kreves det at spilleren bruker Laserkraftwerk-bazookaen til å felle monsteret, og man må stadig fylle på energireserven på enkelte ladestasjoner for å ha ammunisjon. Det hele blir en dans rundt omkring for å få nok tid til å lade energireserven før det trege beistet får muligheten til å skyte. Intenst er det, men ikke kjempekreativt.
MachineGames vet hva de gjør
Brettet har en egenart i seg, og jeg har fremdeles sterke minner om overblåst nazistestetikk, trange og åpne korridorer og en særlig minneverdig skuddveksling i et astronomirom med en gigantisk modell av månen som du kan skyte i stykker. Det er stort sett et mørt og grimt sekstitall vi får være vitne til her, men unikt på mange måter.
MachineGames har gjort en skikkelig god jobb med den alltid diffuse «skytefølelsen». Våpnene har en rimelig god tyngde, uten at det føles ut som om utvikleren nødvendigvis ønsker å skape noe autentisk ut av det. Arkadefølelsen er likevel umiskjennelig..
Det mest overraskende avviket fra seriens siste par innslag er likevel at utvikler satser på å ikke ha noen flerspillerdel. Valget er spennende med tanke på tingenes tilstand i industrien, men personlig ser jeg ingen problemer med å satse på alenespilling. MachineGames består også av mange av folkene bak The Darkness som også avstod fra å slenge på en flerspillerdel.
Konklusjon
Wolfenstein: The New Order virker å tilføye serien en hel del nye ting, samtidig som det bevarer noen kjente og kjære konvensjoner fra sjangerens spede begynnelse. Det er tydelig at MachineGames ønsker å være trofast mot egenarten som ble etablert i id Softwares 1992-klassiker.
Samtidig virker det som det blir et flåsete spill, nettopp for flåsingens skyld. Det er som om utvikleren har tatt Mecha-Hitler fra det første spillet og spunnet idéen ut til sitt naturlige sluttpunkt: En verden med nazister som har tilgang på fremtidsteknologi.
Så langt virker spillet lovende, og det er lett å skimte arven fra Starbreeze-gjengen her og der. Litt The Darkness og litt The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena skinner gjennom i designet. Det tyder på at vi kan vente oss en god enspilleropplevelse når spillet dukker opp i butikkene til vinteren.
Les også: Tilbakeblikk på Wolfenstein 3D
Les også: Utviklingen av førsteperson skytespill
Wolfenstein: The New Order kommer i salg desember 2013, for Xbox 360, PlayStation 3, Xbox One, PlayStation 4 og PC (testet). Vi opplevde spillet på et pressearrangement i London, og reisen dit ble betalt av Bethesda.
