Det er mulig du har hørt om plattformspillet Owlboy. Dette lovende spillet, utviklet av norske D-Pad Studio, har i utviklingsfasen fått mye oppmerksomhet fra spillpressen både i Norge og utlandet.
Det har tatt lang tid, med lengre perioder uten oppdateringer på fremgangen, men D-Pad har stadig vekk forsikret oss om at de fremdeles jobber på spreng med spillet. Som et bevis på den imponerende arbeidsmoralen slapp D-Pad den herlige arkadeskyteren Savant Ascent i 2014, mens Owlboy fremdeles var på utviklingsstadiet. Den presise styringen og fargesprakende stilen vi så der var et hint om at også hovedoppgaven deres kunne bli meget god.
Dessverre har spillet har ved flere anledninger virket å være nær en lansering, kun for å bli utsatt igjen. D-Pad har sikkert hatt vansker med å ruge på og finpusse hjertebarnet sitt, men nå er de imidlertid snart klare for å la fuglen fly fritt, og vi har fått lov til å bryne oss på den første timen i en tilnærmet ferdigstilt utgave av spillet.
Historien om en gutt og bygdedyret
Vi spiller som Otus, en uskyldig liten gutt med vinger som bor i den lille landsbyen Vellie, høyt oppe i himmelen. Vellie er en av mange bebyggelser der oppe som er befolket av antropomorfe fugleskapninger, og disse folkene foretrekker tydeligvis å bli kalt «ugler».
Otus er en pussig liten kar. Han passer tydeligvis ikke helt inn i samfunnsstrukturen i Vellie, da han visstnok er både stum (som de fleste plattformhelter er) og tydeligvis ikke en fullblods ugle på linje med de andre innbyggerne. Dette får han gjentatte ganger høre av hans kravstore læremester Asio, og av enkelte andre innbyggere – og dette til tross for at Otus visstnok er en av de beste flyverne i Vellie. Alt maset om å passe inn og å ikke skuffe lokalsamfunnet ser ut til å gi Otus prestasjonsangst og vonde drømmer om natten.
Mobbing ser ut til å være et viktig tema utviklerne ønsker å ta opp i Owlboy. I tillegg til Otus er det andre innbyggere i Vellie som blir utsatt for den samme typen hets. Selv om Tor Jonssons litteratur om det norske «bygdedyret» muligens ikke er en referanse for utviklerne bak Owlboy, er tematikken lett sammenlignbar. Begge stiller kritiske spørsmål til små samfunn og rollene man må innfinne seg med for å ikke bli merket som et utskudd.
Litt for treg i starten
Utskudd eller ikke – når en mystisk inntrenger dukker opp i landsbyen, er det Otus og hans gode venn Geddy som får i oppgave å stoppe ham, og å komme til bunns i mysteriet som utfolder seg deretter. Dessverre velger utviklerne å introdusere figurene og bakteppet på tregest mulig måte, med en altfor lang filmsekvens som ikke står i stil med mer den organiske og flytende fortellerteknikken som trer i kraft når spillingen først begynner.
Selvsagt er det viktig å etablere kontekst tidlig, men de klassiske spillene som Owlboy henter inspirasjon fra, som Kid Icarus og Castlevania III: Dracula's Curse, var mestere på å etablere historie og kontekst gjennom selve spillingen. Owlboy blir også ganske god på dette så snart vi står fritt til å styre Otus, så derfor oppleves filmsekvensen i starten som ganske unødvendig. Siden spillet flytter godt ellers, er heldigvis ikke dette noen stor demper på den totale opplevelsen.
Historien den første timen er faktisk meget sterk, og benytter elementer fra de klassiske storstilte plattformspillene, såvel som fra mer ettertenksomme, postmodernistiske spill av nyere årganger. Basert på åpningen har Owlboy potensiale til å frembringe masse undring, latter, glede, og muligens en eller to tårer før det hele er over.
Pikselgrafikk som kunst
Utforskning i Owlboy er meget gøy. De vennlige innbyggerne i Vellie har morsomme personligheter, og husene deres kan utforskes for å få litt bedre innsikt i hvem de er og hva de liker. En fin liten detalj er at bakgrunnsmusikken endrer seg for å reflektere huseiernes personligheter. Musikken er forøvrig veldig stemningsfull, samtidig som den aldri tar for mye plass eller blir for åpenbar i hvilke sinnstemninger den ønsker å formidle.
Den visuelle stilen er også helt nydelig, med en distinkt håndlaget følelse som hjelper å skille det ut fra andre moderne plattformspill. Der er tydelig at det har gått mange timer på å gjøre omgivelsene detaljerte og unike, og dette hjelper på å gjøre verdenen i Owlboy til en plass man ikke så lett glemmer etter endt spilling. Det er også overraskende mye personlighet å spore i figurgalleriet gjennom hvordan de er utformet. Djevelen ligger i detaljene, og det er tydelig at utviklerne ser på pikselgrafikken de jobber med som et kunstuttrykk med få begrensninger for kreativiteten.
Takk og lov for pistolkyndige venner
En sentral del av Owlboy er at vår helt Otus kan ha med seg partnere på ferden, og i den første timen var det den vennligsinnede mekanikeren Geddy som var reisekompis. Geddy kan ikke fly, så det er vår oppgave å frakte han med oss, og slenge ham fra oss når Otus må løse en oppgave alene. Geddy kan skyte med en pistol, og dette er meget hendig da Otus ikke er kyndig med skytevåpen. Skytingen er herlig presis og tilfredsstillende, og minner sådan om Savant Ascent. Det er ikke sikkert skytemekanikken blir å ta all verden med plass i spillet, men det er ikke noen fare for å gå lei når man først må knerte monstre med laserpistol.
Gåtene og pusleoppgavene som må løses i løpet av den første timen er ikke spesielt vanskelige eller finurlige, men mekanikkene som ligger i bunnen åpner for dypere og mer utfordrende gåter senere. Vi kjenner igjen plattformtropene som å flytte på blokker, ta med gjenstander tilbake til den stengte porten fra tidligere, og reflektere prosjektiler tilbake der de kom fra. Helt på slutten av demoen kom Otus og Geddy over en interessant gjenstand som plutselig endret måten problemløsingen vil fungere videre, og ut ifra menyene virker det som dette er bare én av mange slike egenskaper man kan låse opp senere.
Langt dypere enn forventet
Demoen ender passende nok med at Otus og Geddy forlater Vellies byporter for å utforske verdenen utenfor det kjente og trygge. Dette markerer starten på hva som ser ut til å bli et langt dypere og mer omfattende eventyr enn det vi hadde trodd på forhånd. På toppen av å kunne bli et plattformspill i toppklassen, åpner Owlboy for å utforske sjanger og tematikk på en måte som de gamle plattformspillene ikke hadde muligheten til.
Plattformspill skal, i likhet med andre spill, bedømmes ut fra helheten, men i denne sjangeren er det muligens ekstra viktig å fenge spilleren fra første stund slik at vi får lyst til å spille videre. Etter en treg og noe unødvendig lang introduksjon finner vi en lekker spillverden, vanedannende mekanikker, og en interessant og potensielt rørende historie som kan appellere til et vidt spekter av spillere. Derfor er det god grunn til å se frem til lanseringen av dette lille store spillet om en aspirerende uglegutt og hans eventyr.
Den endelige slippdatoen for spillet kunngjøres på Pax West i september.
