Mer enn ti år er gått siden siste utgave av Master of Orion så dagens lys. Med nyoppusset grafikk og en enkel formel skal NGD Studios bringe et friskt pust til strategisjangeren, og våre nostalginerver skal stimuleres. På mange måter er disse målene allerede oppnådd, men for at dette skal vise seg å bli en moderne klassiker trenger Master of Orion å bevise at det består av mer enn fine lyder og et godt sminket ansikt.
Stilrent og gjennomført
Det er klart allerede ved første øyekast at det er lagt mye arbeid inn i hvordan Master of Orions univers presenteres. Når man skuer utover verdensrommet er det svært lite annet enn galaksens egen magi som fanger synet. Stjernene lyser vakkert, de mange planetene minner om fargerik juletrebelysning for de spesielt interesserte, og romskipene som reiser fra system til system gjør det hele komplett. Med tanke på at selve spillet ser så flott ut som det gjør, er det ekstra godt å se at brukergrensesnittet er anonymt og enkelt. Du er aldri nødt til å grave deg gjennom dype menyer eller skriftvegger for å finne ut av hvordan ditt neste trekk burde bli utført, eller hvordan mekanikkene i spillet fungerer. Alt er veldig enkelt, selv for de som ikke har peiling på hvordan Master of Orion har fungert tidligere.
Kort oppsummert er Master of Orion i likhet med Civilization-serien et såkalt 4X-spill, en betegnelse som på engelsk står for «eXplore, eXpand, eXploit, eXterminate». Dette betyr at du sender skipene dine rundt om i galaksen på oppdagelsesferder for å finne nye planeter og fraksjoner, og at du tar over så mange planeter du klarer. I tillegg driver du diplomati med motstanderne dine for så å eventuelt utrydde dem. De aller fleste slike spill krever også at man forsker på ny teknologi som skal hjelpe din fraksjon på veien mot seier. Til tross for at dette er en Early Access-tittel virker det som om det meste fungerer knirkefritt. Jeg har ikke kommet borti mange feil i løpet av min kampanje som menneske-fraksjonen, noe som tilsier at dette er et godt polert spill allerede. Menyene fungerer som de skal, og den kunstige intelligensen oppfører seg ikke merkelig – selv om den kan sies å være en smule passiv.
Man kommer heller ikke utenom det fantastiske stemmeskuespillet, med blantandre Star Wars-stjernen Mark Hamill og Star Trek: The Next Generations John De Lancie på skuespillerlisten.
Én runde til
Det har blitt en klisjé i bransjen å omtale ordentlig gode strategispill som «én runde til»-spill, med andre ord spill man ikke klarer å legge fra seg fordi man alltid finner nye unnskyldninger for å fortsette kampanjen sin. Master of Orion klarer å oppnå den samme følelsen, da rundene etter hvert føles ut som om de går over i hverandre og enkelt fanger oppmerksomheten. Ettersom brukergrensesnittet og resten av spillet passer som hånd i hanske, flyter Master of Orion ekstremt godt. Det er ingen jobb å finne ut av hvordan ståa i imperiet ditt er, eller å skulle designe sitt eget romskip.
For det meste er du dog opptatt med å oppgradere planetene dine og å utforske universet. Som i andre 4X-spill kan du bygge én struktur av gangen på hver planet, være det sivile konstruksjoner eller militære våpen. Her gjelder det å prioritere, og selv om det gjerne ikke kreves at du bestemmer deg for å bygge mot fredelige mål eller ruste opp før godt over hundre runder inn i spillet, blir valgene du gjør viktige.
Det aller beste med Master of Orion så langt er at det virkelig føles ut som om man gjør fremskritt. Å utforske verdensrommet er morsomt, og å kolonisere nye planeter er spennende. Samtidig føles det godt å se at planetene dine utvikler seg. Selv om begge disse er viktige aspekter ved spillet, er det altavgjørende at man fokuserer på oppbyggingen av land og befolkning. Hver planet har nemlig tre forskjellige sektorer man kan oppgradere: forskning, landbruk, og infrastruktur. Forskning har innvirkning på hvor raskt du oppdager ny teknologi, landbruk bestemmer hvor raskt befolkningen din vokser, og infrastruktur-nivået ditt bestemmer hvor raskt du kan konstruere nye prosjekter. Igjen er det viktig å prioritere hvilke faktorer man fokuserer på, men planetene selv har også innvirkning på hvor mye av hver ressurs som er tilgjengelig. Med andre ord kan enkelte planeter brukes som bygg- og anleggsbaser, mens fruktbare kloder kan utnyttes og brukes som matressurser for folket.
Å øke befolkningstallet er ikke bare nyttig for fraksjonen din – det er også livsviktig. Hver planet, basert på sin fruktbarhetsgrad, har sitt eget befolkningstak. Når dette blir nådd slutter innbyggertallet å øke, som betyr at det er viktig for ditt kolonirike at denne grensen aldri helt blir nådd. For om du planlegger å kolonisere andre verdener må du gi opp ett innbyggertall som går med til koloniskipet du sender av sted. Slik tvinger Master of Orion deg til å velge mellom færre, men mer avanserte, eller flere, men dårligere rustede planeter.
Litt for enkelt?
Slik er det i det minste i begynnelsen. Det går en hårfin grense mellom det å være genialt enkelt og det å bare være lett, og selv om Master of Orion nok begynner som det første, er det ikke like lett å påstå at det fortsetter. For mens jeg i begynnelsen jobbet så hardt jeg kunne med å kolonisere, passe på økonomien og forsikre meg om at grensene mine var bevoktet av tunge Destroyere, kunne jeg i sluttspillet nærmest valse over de andre fraksjonene.
Jeg hadde rett og slett militært overtak. Den kunstige intelligensen så imidlertid først ut til å gjøre alt rett. De bygget forsvarsverk på viktige skilleveier, og spurte om ikke-angrepspakter og andre diplomatiske forbindelser. Ofte samtykket jeg med enkelte mens jeg avslo andre, og førte dermed en splitt-og-hersk-strategi. Det var godt å være i kontroll, men til slutt føltes det litt for enkelt ut. Motstanderne klarte rett og slett ikke å bygge opp flåtene sine slik jeg greide, noe som medførte at jeg kom seirende ut av samtlige slag.
Kampsystemet er enkelt og foregår for det aller meste via simulasjoner. Man har imidlertid mulighet til å utkjempe de selv, men i realiteten er dette observasjonsmoduser da det er svært lite taktikk involvert – i tillegg til at kampene mer eller mindre utspiller seg selv av den kunstige intelligensen. Dette er for meg helt greit, da Master of Orion handler om utforskning og diplomati, og trenger dermed ikke noe dypere kampsystem enn det som finnes.
Det virker ikke som om det er lagt så mye arbeid i å gjøre forskningstreet så dypt som det burde være. Fra start til slutt brydde jeg meg nærmest ikke om hva jeg forsket på, for jeg endte opp med å mer eller mindre finne ut av alt jeg skulle til slutt uansett. Så lenge jeg fokuserte på våpen gikk det bra til slutt, og slik burde det vel strengt tatt ikke være.
Master of Orion tilbyr forskjellige måter å vinne en kampanje på, og blant dem er militære seiere og fraksjonen med mest poeng når siste runde utløper. Kanskje den mest interessante er imidlertid den som har med det galaktiske rådet å gjøre. Et stykke inn i spillet blir det nemlig skapt et galaktisk råd der alle fraksjonene er representert. Målet er her å stemme frem en leder blant fraksjonene, og hver rase har x-antall stemmer basert på hvor mange planeter de okkuperer.
Rådet er i utgangspunktet en spennende mekanikk, men jeg ble overrasket over hvor viktig det skulle vise seg å være. Rådet samles til valg hvert 25. år etter at to-tredeler av universet er kartlagt. Til min store forundring valgte fire av seks fraksjoner å ikke avgi stemme i det hele tatt, ikke engang på seg selv. Dermed stod det mellom meg selv og hovedmotstanderen, men ingen av oss oppnådde flertallskravet med det første. Etter noen avtaler spikret sammen på bakrommet maktet jeg – med noe så enkelt som penger – å kjøpe stemmene til de sto største fraksjonene utenom meg selv, inkludert rasen som var hovedopposisjonen min i rådet. Slik var det at jeg helt uventet vant kampanjen, da det å bli leder for rådet er én av måtene å seire på. Det ble dessverre for lett, og etter 6 timer endte ferden min i universet brått.
Konklusjon
Til tross for sine feil lover dette godt for Master of Orion så langt . Det er behagelig å følge med på, det er spennende å utvide imperiet sitt, og måten alt jobber så godt sammen på indikerer at det er lagt mye arbeid inn i spillmekanikkene. Ting går dessverre galt, som det ofte gjør, i spillets senere deler, da spilleren lettere får overtaket og kan utnytte den kunstige intelligensen med selv skinnende gullmynter.
Master of Orion mangler dermed for øyeblikket en viss dybde man forventer fra spill i denne sjangeren. Det er viktig at det ikke er for enkelt å kjøpe stemmer i rådet, og det må gjøres noe med teknologitreet for å forhindre at man kan forske på hva som helst og likevel ende opp med alt man ønsker seg. Likevel er jeg optimistisk. Master of Orion er både morsomt, vakkert og vanedannende, og så lenge utviklerne tar til seg kritikken er det ikke noe i veien for at dette kan bli en ny strategiklassiker.
