Ren luft og blå himmel så langt øyet kan se; vinranker og bortgjemte sandstrender; herlige, pittoreske middelhavsbyer, omgitt av grønne skoger og digre, majestetiske fjell. På papiret virker kanskje Medici som det perfekte feriested, men under overflaten er tilstanden hakket mindre nasjonalromantisk. Og godt er nå det, for vi spiller vel ikke Just Cause 3 for å slappe av, gjør vi?
Nei, gi meg heller en irriterende diktator og en bøling innpåslitne rebeller. Og hvis jeg får en klase eksplosiver, gripekrok, fallskjerm og vingedrakt på slep hadde det selvfølgelig vært helt supert. Vet du, når jeg tenker meg om er det kanskje ikke så verst å feriere i Medici likevel – i det minste ikke når man er en ustoppelig frihetskjemper som endelig vender hjem.
Proppfullt av plott
For nok en gang er det Rico Rodriguez som styrer frihetsshowet, og denne gangen vender man altså nesa mot hovedpersonens moderland. Det Italia-inspirerte Medici var tidligere en mektig og stolt nasjon, men styres nå med gamle, rynkete jernhender – kjeltringen som står bak er naturligvis den hissige og ubarmhjertige Sebastiano Di Ravello, noe man selvfølgelig ikke kan leve med lenger.
Som sertifisert diktatorstyrer går Rico derfor straks til verks med arbeidet, dog ikke før vi får servert en aldri så liten dose historiefortelling. Under vår seneste reise til den fagre øynasjonen får vi nemlig sparke i gang eventyret helt fra begynnelsen av, og her er det overraskende mye plott som presenteres underveis.
Jeg skal ikke påstå at Just Cause 2 var fullstendig blottet for et fornuftig handlingsforløp, men etter bare to timer i Just Cause 3 virker den nye historien flere lysår foran forgjengeren. Det begynner idet historiens helter ankommer Medici via privatfly – her tas man først og fremst imot av raketter og fyrverkeri, men også av en rekke gamle kjenninger av Rico.
Kompisen Mario stiller blant annet opp med strategiske råd i kampen mot styresmaktene, mens den eksentriske forskeren Dihma hjelper til med nytt teknologisk utstyr utover i spillet. Og dette er, mest av alt, interessante figurer; figurer som deler hyggelige og realistiske samtaler, viser følelser og har godt stemmeskuespill i ryggen. Imponerende saker til å være et Just Cause-spill med andre ord.
Kreative krumspring
Og nå får man plutselig også litt mer å kjempe for i spillets åpne verden. Historieoppdrag dukker nemlig opp langt oftere, og det å ødelegge Di Ravellos baser og propagandastasjoner, henger nå direkte sammen med de oppdragene man får utlevert på veien. For eksempel er man pent nødt til å befri en hel landsby før et nytt oppdrag kan låses opp.
Befrielsesdelen foregår på sin side mye på samme måte som tidligere, hvor man blant annet må ødelegge satellittdisker, radiotårn og bensinstasjoner for å redusere militærets styrke i området. Hvordan man gjør dette er imidlertid helt opp til hver og én: Man har alltid en bunke C4 og flere maskinvåpen på lur, men det er ikke alltid direkte vold er den beste løsningen.
Selv brukte jeg Ricos innebygde gripekrok til å heise en personbil opp i det lokale radiotårnet – som en provisorisk flaggstang – før jeg dro en av satellittene i fillebiter ved å feste en krok på hver side av byggverket. Gripekroken er kanskje det mest kreative verktøyet man har til rådighet, og nytt av året er muligheten til å feste fire ting sammen på en og samme tid. Med dette i kofferten kan man dermed sette i gang tidenes kjedereaksjon om man så måtte ønske, eller bare sende fiendesoldater av gårde med en hjemmelagd sprettert.
Fiender er det uansett nok av, og det blir nesten litt irriterende i lengden, der da bare fortsetter å strømme på. Man kan leke seg noe med de, ved å for eksempel slå den ene med den andre, eller ved å hekte de fast i flyvende gassbeholdere, men leken surner fort nå motstanden blir for massiv.
Brukergrensesnittet er derimot langt mer fornøyelig enn tidligere, og det er også arbeidet med å faktisk finne fram til de ulike gjenstandene man skal ødelegge i hver base. Alt markeres i tydelige, røde farger, og de bortgjemte kassene fra Just Cause 2 er en saga blott.
Litt komplisert skal det likevel være, og jeg slet for eksempel lenge med å finne en diger plakat som hadde gjemt seg i utkanten av den nærmeste landsbyen.
Fritt fram for kugalskap
Men til slutt var området omsider reddet, og som en utpost i de nyeste Far Cry-spillene var det nå fritt fram for rebellene å styre skuta. Ved å fortsette slik omkring på verdenskartet hjelper man dermed rebellene i gang med opprøret sitt.
Og hjelp trenger de virkelig, i det minste hvis de skal å overta alt som er å finne på Medici. For i tillegg til å være ekstremt pen (beskrivelsene i mitt aller første avsnitt var ikke løgn), er den åpne verdenen også ekstremt stor. Det tar lang, lang tid å ta seg fra ende til ende, selv med et jagerfly eller to. Ikke at jeg prøvde, for jeg hadde mer enn nok å henge fingrene i i det området jeg hadde fått utdelt for dagen. Etter oppdraget i byen fikk jeg prøve meg litt på egenhånd, noe som gikk hardt utover nærliggende broer, motorsykler og ku-bestanden på Medici.
Akkurat som i Just Cause 2 er man nødt lage litt action selv også, men med verktøyene spillet gir deg er ikke dette noe stort problem. Det å klistre to kuer sammen, for så å feste de bakpå en intetanende personbil er da den letteste sak i verden, og hvis du havner i duell med to helikoptre samtidig, lar det seg fort gjøre å kaste de hodestups inn i hverandre.
Latterkrampe og store, store smil er faste følgesvenner når man spiller Just Cause, og det tredje spillet i serien ser ikke ut til å bli noe annerledes.
Den tidligere nevnte vingedrakten er også en viktig medhjelper i jakten på glede i Just Cause 3, og etter å få fly fritt omkring i Medici i to timer er jeg fremdeles like frelst som jeg var i februar. Det finnes rett og slett ingen bedre måter å bevege seg rundt i spill – vingedrakten lar deg leke våghals og stoisk pilot på en og samme tid, og det kiler godt i magen når man drar seg over fjellsider og ned i dype daler.
Da er det ekstra godt å være Rico Rodriguez.
Konklusjon
Og nå er det jaggu ikke lenge igjen til gud og hvermann får ta på seg rollen som barsk frihetsforkjemper. Just Cause 3 ser ut til å bygge perfekt videre på rammeverket fra forgjengeren, og igjen sitter vi med det som ligger an til å bli en av de lekreste og mest lekne spilluniversene på lenge.
I hovedrollene står en vingedrakt, masse eksplosjoner, og nok baser å ta over til at du kan holde på en stund. Spillet oppfordrer til mye lek og moro, og verktøyene man har tilgjengelig er de perfekte ingrediensene for galskap satt i system. Flyvende biler, kjedereaksjoner og flyktige svev gjennom luften blir dermed hverdagskost, og nå får vi etter sigende en brukbar historie med på kjøpet også.
Så selv om fiendene er mange og irriterende, og det fortsatt er vanskelig å finne enkelte ting man må sprenge i lufta, er det vanskelig å klage på helhetsinntrykket av Just Cause 3 så langt – det er nesten utelukkende positivt.
Vil du leke deg med andre åpne verdener i mellomtiden? Da er Just Cause 2 en perfekt oppvarming. Far Cry 3 er heller ikke så altfor verst.
