STOCKHOLM (Gamer.no): Spill satt i en åpen verden kan tilby så mangt, men er det én ting jeg er på utkikk etter når jeg blir invitert til å leke i sandkasser av typen Far Cry, Grand Theft Auto eller Red Faction, er det frihet til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Sånn sett klarer alle de overnevnte spillene seg svært godt, med et sterkt fokus på spillerens egne veivalg, enten det er snakk om nesehornjakt i Kyrat, bankran i Los Santos eller hevnaksjon på Mars.
Et spill som derimot strakk den bokstavelige friheten til nye høyder var 2010s Just Cause 2. I rollen som halvt desperado, halvt frihetskjemper fikk man nemlig herje fritt på tvers av det massive øyparadiset Panau, og verktøyene til rådighet oppfordret til konstant lek, galskap og moro. Det samme gjelder helt klart fortsatt når svenske Avalanche nå er i full gang med det tredje spillet i serien.
Som i overgangen fra én til to, vil også Just Cause 3 tilby mer av det man har fått tidligere, bare mange ganger så stort, pent og sinnsykt.
Tullete tyngdekraft
Og det går ikke mange minutter før vi får vår første smakebit på hva som faktisk er mulig i Just Cause 3. Vår guide for dagen leker seg lett med spillets gripekrok, tar tak i en passerende bil og fester den prompte i det nærmeste treet han finner. Resultatet er umiddelbart: bilen rykkes bakover, blir heist opp i treet og begynner å spinne rundt i ring, som om den var laget av papp.
For en som nettopp har tilbrakt godt over tretti timer i universet til Just Cause 2, drar jeg raskt kjensel på seriens merkevarefysikk, fysikk som går en hårfin balansegang mellom smått troverdig og latterlig overdrevent. Det er stort sett denne, sammen med en klase C4 og den tidligere nevnte kroken, som skaper røre i livet til Rico Rodriguez.
Hovedpersonen fra de tidligere spillene i serien vender nemlig tilbake med både brask og bram, og det er han som står i sentrum for tyngdekraftens mange krumspring. Denne utgaven av Rico har riktignok fått en liten makeover for anledningen, men han er bestemt den samme, uredde og sarkastiske anarkisten som før.
Nå har han vendt tilbake til hjemlandet Medici, en sprudlende, men undertrykt øyregion i nærheten av middelhavet. Som vanlig sitter en råtten diktator ved roret, og som spesialist på å kjøre diktaturer i grøfta, er det bare passende at det er Rico selv som må redde moderlandet.
Som vanlig sitter en råtten diktator ved roret.
Dette gjøres mye på samme måte som tidligere, ved å skyte, sprenge og smuldre i stykker alt man kan få de eksplosive fingrene sine på. Medici er satt sammen av flere distinktive hel- og halvøyer, som til sammen utgjør et variert og vakkert spillunivers. Bølgeskvup og vinranker preger ferden på tvers av den lille øya vi får utforske i løpet av demonstrasjonen, nesten som et lite utdrag fra fjorårets Forza Horizon 2.
Her går italiensk marmorarkitektur hånd i hånd med rødmalte skyteskiver. Sistnevnte er følgelig de gjenstandene man må sabotere for å lykkes med revolusjonen, og det å faktisk gå løs på en fiendebase er alltid like fornøyelig.
Er det et fly? Er det en fugl?
Skytingen er på sin side standard tredjepersons, og sånn sett ikke mye å skryte hjem om. Man har flere ulike våpen for hånden, endeløse horder med irriterende fiender og et par andre duppeditter å meske seg med. Blant disse finner man tidligere nevnte C4, som denne gangen kommer i ubegrenset opplag, på bekostning av hvor mange man kan plassere til enhver tid.
De viktigste redskapene Rico derimot har er de han bruker for å ta seg fram i spillets verden. Fallskjermen lever videre fra forgjengeren, og har blitt mer stabil enn tidligere. Dette er fordi utviklerne ønsker å oppfordre til skuddvekslinger fra lufta, noe jeg personlig ikke rakk å bli komfortabel med. Det virket litt for klønete for sitt eget beste, og selv om guiden vår messet om hvor mye vanskeligere skyteduellene var på bakkenivå, følte jeg meg likevel mest komfortabel med pistol nede på jorda.
Som for å erstatte de fluktige svevene fallskjermen bidro med i Just Cause 2, har utviklerne disket opp et nytt framkomstmiddel, nemlig en såkalt «wingsuit», eller vingedrakt om du vil. Med denne kan man kontrollert falle gjennom luften, farte bedagelig langs blomsterenger og motorveier, og hvis du ikke synes bevegeligheten var stor nok i de to første spillene, vil du definitivt finne deg til rette her. Det tar riktignok litt tid å bli vant til hvordan drakten faktisk fungerer, men når flyvingen først sitter, går det som en drøm.
Viden spredte utfordringer vet også å sette ferdighetene og adrenalinet på prøve, og når spillet belønner deg for å fly så vågalt som mulig, og man faktisk lykkes, kiler det godt i mageregionen. Basehopp og stuntjag blir dermed en smal sak, og jeg merker det klør etter å vende tilbake til Medici, ene og alene på grunn av luftakrobatikken.
Flammehav og dommedag
Med på kjøpet får man også den tidligere nevnte gripekroken, som selvfølgelig har fått et par oppgraderinger. Nå kan den skyte ut flere kabler samtidig, slik at man lett kan skape voldsomme kjedereaksjoner. Slå dette sammen med den småskjeve fysikken, og galskapen er et faktum.
I løpet av sekvensen vi fikk prøve oss på var det spesielt ett scenario som viste fram dette bedre enn noen andre. Her hadde utviklerne stilt opp flere gasstanker ved siden av hverandre, og med tre lette trykk og hårfin beregning hadde vi hektet alt sammen i en herlig røre. Kronen på verket viste seg å være en diger, rund gassbeholder på enden av rekken, og som fullvoksne og livsfarlige dominobrikker raste det hele over ende, med eksplosjoner ut av en annen verden. Gassbeholderen begynte på sin side å rulle nedover en nærliggende skråning, før det hele sa stopp, og det med et massivt brak og et flammehav jeg aldri har sett maken til.
Det skal være litt overdrevent, og når ødeleggelsene er så vakre som det de er i Just Cause 3, er det bare enda en grunn til å leve seg inn i rollen som pyroman, sprengningsarbeider og massemorder på én og samme gang. Jeg vil gjøre opprør, og mer enn noe annet var det bare gøy å spille Just Cause 3 – utviklernes fokus på å lage en smidig og flytende spillopplevelse legger stadig opp til dette.
Et annet kjærkomment eksempel er hvordan spillets univers vil være helt åpent fra første stund, i motsetning til sjangerfrender som Far Cry 4 og Shadow of Mordor, hvor deler av kartet lenge ble holdt skjult. Just Cause 3 vil heller balansere dette ved å porsjonere stadig mektigere fiender utover, slik at man i praksis kan gjøre som man vil, såfremt man ikke er redd for en utfordring.
Konklusjon
Just Cause har lenge stått som en av de frieste og villeste spillseriene på denne siden av 2006, og med Just Cause 3 virker det som om Avalanche viderefører sitt fokus på lek, moro og eksplosiv galskap. Rico Rodriguez vil nemlig ikke eldes, og når han vender snuten tilbake til hjemlandet Medici, må man nok en gang bryte symbolsk håndbak med en ekkel diktator.
Skytingen har ikke forbedret seg nevneverdig siden sist, og oppfordringen om å ta skuddvekslingene til luften virker som et merkelig steg videre. Samtidig har utviklerne disket opp med en rekke andre hjelpemidler, slik at man alltid står fritt til å konfrontere motstanderne på den måten man selv føler for.
Vertikalitet spiller uansett en svært viktig rolle ellers i Just Cause 3, og da er det ekstra fornøyelig at akkurat dette fungere så godt som det gjør. Enten det er gripekrok, fallskjerm eller den splitter nye vingedrakten: Fram skal man, og ikke pokker om en gjeng med lusne diktatorspirer skal stå i veien for meg og mine klaser med C4.
Vil du oppfylle maktfantasier i andre åpne verdener i mellomtiden? Da er både Red Faction: Guerrilla og Saints Row IV svært gode valg, så vel som Just Cause 2 i egen, høye person.
Vår demonstrasjon av Just Cause 3 foregikk i Stockholm. Reisen og oppholdet ble betalt av Bandai Namco.
