Gløtter man bak i Blizzards suksessrike spillkatalog er det lett å se noen mønster i hvordan spillfabrikken jobber. Det er egentlig ikke vanskelig å forestille seg toppsjef Michael Morhaime hamre følgende budskap inn i sine ansatte: «Aldri slipp ut noe før det er ferdig, finjuster belønningsloopen slik at man alltid vil spille mer, og sørg for at det er enkelt å spille men vanskelig å mestre.» Det potensielle mantraet er noe selskapet har fått skryt for i en årrekke, med World of Warcraft som kanskje det ypperste eksemplet.
På noen måter er Hearthstone: Heroes of Warcraft derfor Blizzards mest renskårne spill. Her har utvikleren stappet samlekortspillsjangeren i parteringsmaskinen, og skjært av så og si alt av overflødige systemer. Det ferdigskårne spillet har så fått en endorfininsprøytning som sørger for et tiltalende utseende, og som i samme slengen gjør det til et spill det er vanskelig å legge fra seg.
House of Cards
For de som ikke er å kjent med sjangeren er samlekortspill kort forklart et spill der man kjemper om å felle hverandres helt ved hjelp av en kortstokk. Kortstokken bygger man opp selv, ut fra enkeltkort man har snappet opp, og består som regel av enheter som kan skade og ferdighetskort som påvirker spillets gang. Det vanligste er å kjøpe såkalte «booster packs» — forseglede pakker med om lag ti kort som kan inneholde alt fra gull til gråstein.
I tråd med Blizzards antatte mantra er Hearthstone det letteste samlekortspillet en kan tenke seg. Der spillere av sjangermastodonten Magic: The Gathering for eksempel må fokusere mye på å bygge opp fem typer energi som kan lede til angrep, er dette en automatisk prosess i Blizzards samlekortspill-light. Hver runde får man mana — man begynner med en og får gradvis mer, opp til maks 10. Man bruker denne resursen for å gjøre handlinger i spillet, og manareserven fylles automatisk opp igjen etter endt runde.
Hver spiller har sin kortstokk med tretti kort. Noen av kortene er monsterkort som kan legges ut på spillområdet, mens andre er ferdigheter som kastes i bruktbunken etter de har gjort sitt. Monsterkortene har to tall, ett som måler skade og ett som måler hvor mye skade beistet kan ta. Når de fyker i tottene på hverandre er det et rent regnestykke: Begge enhetene tar skade basert på hverandres tallverdier. Også monsterkortene kan ha effekter som settes i spill når de legges ut — for eksempel å skade motstanderens helt, eller å la spilleren trekke et ekstra kort.
Taktisk planlegging
Stort sett alt av handlinger er knyttet til kortene man har på hendene. Det koster mana å legge ut kort, avhengig av hvor sterkt kortet er. På grunn av den gradvise manabyggingen nytter det altså ikke å deise ut et dunderbrøl med en gang. Taktisk planlegging og fremsyn er veldig viktig.
På grunn av den gradvise manabyggingen nytter det ikke å deise ut et dunderbrøl med en gang. Taktisk planlegging og fremsyn er veldig viktig.
Å se hvordan tre svakere kort jobber i tandem er som oftest viktigere enn å slenge ut et gigabeist uansett. Hvert trekk bør ha et formål, der man kan se konsekvensene av manabruken flere trekk frem i tid. På dette viset klarer Hearthstone, på tross av sin grunnleggende enkelhet, å kreve taktiske tankemønstre som gir overtak i kampene.
Dermed er det også uhyre viktig å konstruere en god kortstokk før kamp. Enkelte kort er knyttet til hvilken av de ni tilgjengelige heltene man bruker, mens andre kan brukes av alle. Tro meg, jeg prøvde å konstruerte en rimelig god kortsamling kjapt, men innså tvert at denne var langt fra optimal. Har man ikke teft nok til å balansere slikt, er ikke veien til tapsskjermen lang.
Heltebesvær
Det største problemet Hearthstone står overfor på nåværende tidspunkt er at hver av de ni spillheltene har unike ferdigheter. Noen ferdigheter veier betydelig tyngre enn andre, og gjør det vanskelig å seire, avhengig av hvilken helt man selv har valgt. Når «Warrior»-helten kan punge ut et par mana for å få 2 ekstra effektive helsepoeng, kan det for eksempel bli vanskelig å trenge gjennom forsvarsbarrierene.
Ytterligere blir det vanskelig å forsvare kortmonstre som bare har ett helsepoeng, da flere av heltene lett kan eliminere disse med et enkelt angrep. Problemet er dog ikke helteangrepene i seg selv, men at enkelte helter fungerer svært godt mot andre, og at det ikke er mulig å forutse dette før kamp.
Dermed blir den ellers interessante Arena-modusen vanskelig. Her plukker man en av tre helter, og bygger opp en kortstokk ut av kort som spillet legger foran spilleren. Det er en finurlig draft-vri på kortspillet, men er vanskelig å forsvare når det viser seg at en motstanderhelt kan sette en stopper for det hele.
At Blizzard tar sats på å gjøre Hearthstone til et gratisspill av erketypen, er det ingen tvil om. Allerede i betatesten er det mulig å kjøpe kortpakker for ekte penger, men det er mulig å tjene inn spillvaluta gjennom å gjøre daglige oppdrag eller å vinne kamper på nett. For øyeblikket er dog balansen slik at det tar lang tid å tjene opp gull, og er man ihuga og ivrig må man spøtte ut.
Man kan kverne kort man ikke gidder å samle på ned til magisk støv, om man vil. Dette brukes til å meisle ut nye kort, eller å fikse gullrammer rundt eksisterende kort — noe som selvfølgelig koster mye mer enn sine vanlige utgaver. Alt i alt er dette en finfin mulighet til å ta i bruk kort man ikke trenger, men man må sannsynligvis ødelegge betraktelig med kort før man oppnår det resultatet man ønsker.
Lærenemme
Et glimt på spillbrettet i aksjon vitner om at Blizzard har lært ett og annet av PopCap. Selv om animasjonene og lydene aldri eksploderer i så stor grad som i Peggle, er det ingen tvil om at Hearthstone ønsker fange spilleren ved å gi enorm estetisk respons på små trekk.
I hver kamp man vinner, knuses motstanderen — bokstavelig talt. Portretter rives i biter, mens fyrverkeri sprudler over skjermen. At Blizzard drar nytte av spillernes kjennskap til Warcraft-serien, med stemmeskuespill klipt og limt fra serien, er med på å understreke hvem spillet er for.
Ikke minst er det å åpne kortpakker gjort godt, med lys som sprudler ut av kortrammene i et forsøk på å emulere den barnlige gleden mange kanskje husker fra yngre dager. Det er ikke vanskelig å få litt ekstra kribling i magen når man flerrer det virtuelle sølvpapiret av, og tur for tur snur kortene.
Konklusjon
Når betatesten av Hearthstone: Heroes of Warcraft snart åpnes for allmuen blir responsen spennende. Å skape balanse i slike samlekortspill må være vel så utfordrende som å sørge for en rimelig jevn kamp mellom rasene i StarCraft II, men på en annen måte.
At det er usikkert hvilken helt man spiller mot, gjør at man kan ende opp med å tape av ren tilfeldighet. Så er nok tilfeldighet også en av samlekortspillsjangerens evige fallgruver som det er umulig å unngå helt. Mer balanserte helteegenskaper hadde kanskje lindret litt.
Utenom småsutringen er Herthstone: Heroes of Warcraft et spennende prosjekt for Blizzard. For første gang må selskapet bryne seg på et gratisspill, og må finne balansen mellom hva folk er villige til å betale for og ikke. Det tidlige inntrykket er at samlekortspillet kan by på ypperlig underholdning en stund, men jeg er usikker på hvor lenge grunnstammen i konseptet vil virke interessant.
Hearthstone: Heroes of Warcraft er for øyeblikket i en lukket betatest. Blizzard sender fremdeles ut betanøkler i ny og ne, og gjør seg også klar for en snarlig åpen test. Planen er at spillet skal komme til Windows, Mac og iPad. Alle skjermbilder — untatt det siste — ble tatt av artikkelforfatter.
