LONDON (Gamer.no): Spillindustrien begynner å dra på årene, og i disse dager går det sjelden lang tid mellom hvert jubileum. Her får alle aldersgrupper og sjangere sin tid i rampelyset, enten det er Kingdom Hearts som runder 10 år, Sonic som feirer 20 vintre, eller bare Nintendo som lager masse oppstyr rundt det faktum at Luigi har blitt 30 år gammel. Med på eldrebølgen kommer også en rekke andre spillserier, og ved siden av klassikere som The Legend of Zelda og Super Mario, følger Castlevania hakk i hæl.
Vampyrmorder-serien nærmer seg nemlig 30-årsjubileet med stormskritt, og langs veien byr Konami opp til dans for ente gang. Denne gangen får vi hoppe inn i rollen som Greven sjøl, når selveste Dracula har fått hovedrollen i Castlevania: Lords of Shadow 2.
Tidsreisende greve
Så gikk det som det gikk i etterkant av det originale Lords of Shadow. Ondskapen ble beseiret, men til hvilken pris? En ganske høy en får man tro, for to nedlastbare kapitler og et bærbart Nintendo-spill senere sitter vi her: På en trone av stein, med en kopp blod i hånden og tempelriddere som truer med å rive ned ytterveggene. Vi er Dracula, Mørkets Fyrste, og vi liker ikke inntrengere.
Med skyggepisk parat og mobilitet en vampyrherre verdig, styrter vi derfor koppen med blod og gyver løs på fiendene som strømmer inn i rommet. Lords of Shadow 2 er et actioneventyr, og som i actioneventyr flest er man pent nødt til å sjonglere harde og myke slag, kombinasjonsangrep, unnamanøvre og spesialangrep. Det begynner å bli en stund siden jeg spilte originalspillet, og til å begynne med sliter jeg med å time angrep og blokkeringer mot de forskjellige riddertypene; én av de hopper mot meg som en galning med ujevne mellomrom, mens to andre sirkler omkring tronrommet med digre skjold.
Litt klønete klarer jeg likevel å beseire fiendene, men det tar ikke lang tid før flere dukker opp, deriblant en trekjempe og en flygende skapning iført en rustning av gull. Det skal ikke være lett å være Mørkets Fyrste, og dette får jeg føle på kroppen gjentatte ganger i løpet av de fire snaue timene jeg får tilbringe i Draculas blodsemskede middelaldersko.
På et tidlig punkt i spillet mister nemlig vampyren all makt, og flere hundre år senere våkner vi opp i det som bare kan være «en ikke så altfor fjern fremtid». Dracula er svak, hans tidligere posisjon som herre over en rekke monstre og ondskapsfulle skapninger er snudd på hodet, og nå må han støtte seg på gamle fiender idet Satan sjøl truer med å ta over verden, nok en forbanna gang.
Plottet frakter deretter Dracula fram og tilbake mellom fremtidens teknologiske festning og fortidens middelalderborg i et forsøk på å stoppe Djevelens disipler. Handlingen er enkel nok å følge, men det skjer mye merkelig underveis som sender deg på lange heisaturer gjennom tid, rom og slott. Din avdøde sønns gjenferd, en diger ulv og gåteseksjoner hvor man må besette en flokk med rotter er blant de største synderne.
Demonstrasjonen har uansett en svært fin flyt, hvor jeg gjennom naturlig progresjon får støte på stadig nye områder, fiender og potensielle kumpaner, uten at det føles tilgjort.
Noe jeg kan mestre
Samtidig blir jeg mer og mer komfortabel med kampsystemet, og en mektig mestringsfølelse farer gjennom kroppen når sømløse komboer, med hopp, slag, blokk og flere våpen om hverandre, settes ut i live. Kampene har et herlig driv, med smidige animasjoner og lekne kombinasjoner i førersetet.
Selv om demonstrasjonen er lang og fyldig skulle jeg gjerne spilt enda mer av det som loves å være et 20 timer langt eventyr.
Som tidligere kan man også låse opp nye angrep med erfaringspoeng, og mot slutten av den fire timer lange slottvandringen har jeg utviklet min versjon av Dracula i en ganske så annerledes retning enn for eksempel kollegaen som spiller på skjermen ved siden av meg. Det er ikke massive forskjeller, men akkurat nok til at jeg merker det idet jeg tar over hans spilløkt etter å ha fullført min egen demo (han måtte rekke et fly).
For selv om demonstrasjonen er lang og fyldig skulle jeg gjerne spilt enda litt mer av det som loves å være et 20 timer langt eventyr. Selv etter få timer merker jeg tydelig at jeg bare har skrapt litt på overflaten av Lords of Shadow 2, og etter å ha ventet i tre samfulle år på en ny sjanse til å vende tilbake til MercurySteams utgave av Castlevania-universet, vil jeg ha mer.
Og det var nettopp dette jeg ble lovet av utviklerne tidligere på dagen, da spillprodusent Dave Cox tok oss gjennom en seksjon et godt stykke ut i spillet.
Her ble det vist fram hvordan Dracula fikk traversere den moderne storbyen på leting etter sideoppdrag og ulike aktiviteter som var gjemt omkring i de postmoderne bakgatene. Utenfor kampenes hete bruker man nemlig store deler av tiden sin til å klatre, løpe rundt og utforske ulike deler av de to utgavene av slottet ditt.
Det er likevel tydelig hvilken vei utviklerne vil at du skal gå, for i så godt som annenhvert nye område man ankommer får man servert en kort, men gørrkjedelig filmsnutt hvor kameraet beleilig svever gjennom rommet og peker på veien videre. Dette er en dårlig trend i actioneventyr, hvor spillskaperne undervurderer og tar kontroll vekk fra spillerne, unødig.
Eventyrlig
Til tross for at Lords of Shadow 2 er en nokså lineær opplevelse, kunne jeg ane konturene av ulike sideoppdrag og avstikkere underveis i demoen. Mer enn noe annet minnet det veldig om Rocksteadys første heisatur med Batman i Arkham Asylum, en verden som er hverken helt åpen eller fullstendig lukket. I likhet med Den Mørke Ridderen må også Mørkets Fyrste samle inn ulike gjenstander og krefter for å få tilgang til lukkede områder, som for eksempel evnen til å gjøre seg om til en rødglødende flaggermussky for å penetrere en diger port som skinner i månelyset.
Selv om store deler av spillet foregår i dunkle middelalderslott og moderne bakgater, er det likevel klart som dagen at utviklerne i grafikkavdelingen vet hva de driver med. Måneskinn, flammehav og flaggermuskrefter skimrer med så mange lyseffekter den foregående spillgenerasjonen kan mønstre, og figurer glitrer, med personlighet og viktoriansk klespryd i alle regnbuens farger.
MercurySteam tar i bruk mange ulike inspirasjonskilder, og det er rett og slett vanskelig å ikke la seg begeistre over disse paradoksalt vakre og autentiske myteskapningene, som for eksempel den livlige Chupacabraen, en gal dukkemaker som får deg til å delta i et aldri så lite skuespill, eller bare Dracula selv. Fabelaktig bruk av stemmeskuespill hjelper også langt på vei for å selge disse vesenene, og store stjerner som Patrick Stewart og Robert Carlyle gjør det godt når de vender tilbake til sine respektive roller.
Konklusjon
Som en stor tilhenger av actioneventyr og en kar som virkelig likte MercurySteams første Castlevania-eventyr kan jeg ikke annet enn å glede meg til Castlevania: Lords of Shadow 2. Etter godt over fire timer i skoene til Grev Dracula sitter jeg igjen med en følelse av å bare ha sett en brøkdel av det spillet har å by på, både med tanke på det stadig voksende kampsystemet og den interessante historien. Det tok litt tid før jeg virkelig ble komfortabel med lyssverd, skyggepisk og flammeklør, men både kombinasjonsangrep og klatresele føltes mer og mer naturlig jo lenger jeg spilte.
Dengingen er dynamisk, og takket være vampyrens smidighet kan man enkelt lenke sammen uhorvelig mange angrep, og i likhet med det første Lords of Shadow er dette er kampsystem jeg virkelig føler jeg kan lære meg å mestre.
Spillet imponerer også stort med spennende figurer, og god bruk av mytologi og farger – man rekker aldri å glemme at man er i et digert, møkkete slott, men personlighetene man får møte rundt omkring lyser opp langt på vei.
Jeg er litt mindre entusiastisk med tanke på hvordan utviklerne tvangsforer spillerne med panoramabilder av annenhvert rom de kommer inn i, i tilfelle noen skulle klare å bomme på utgangsdøra. Dette er på ingen måte nytt for actioneventyrsjangeren, men når Lords of Shadow 2 er så gøy å spille som det faktisk er, er det synd å miste styringen på grunn av noe så tullete, med så jevne mellomrom.
Når alt kommer til alt er dette likevel ikke noe kjempestort problem, og om dette er prisen jeg må betale for å få tak i det siste spillet i Lords of Shadow-trilogien, betaler jeg mer enn gjerne.
Lenge å vente på Castlevania: Lords of Shadow 2? Sjekk gjerne ut de gode action-eventyrene God of War: Ascension og DmC: Devil May Cry.
Castlevania: Lords of Shadow 2 lanseres 27. februar, for Xbox 360, PlayStation 3 og Windows. Vi testet spillet på et pressearrangement i London. Turen dit ble betalt av Konami.
