Skrekkserien Silent Hill har skremt vannet av gamere i flere år. Nå kan PSP-eiere også forberede seg på en farlig hjertefrekvens og svettetokter. Silent Hill Origins er en slags forgjenger til tidligere titler i serien. Spillet avslører hvorfor den stille knausen faktisk ble som den ble. Denne prosessen er naturligvis ikke for sarte sjeler, her flyter blod og gørr i elver utover PSP-skjermen din. Derfor anbefales det at du kikker over skulderen din om du spiller på et offentlig sted. Vi vil vel ikke gjøre dagens unger om til nervevrak, eller hva?

Trailersjåfør

I Origins tar du rollen som trailersjåfør Travis, en tøffing som ikke lar seg skremme så lett. Travis strander i selveste Silent Hill, og får fra start av oppleve en rekke grusomheter. Merkverdig nok løper ikke vår venn tilbake til traileren sin for å komme seg vekk fra elendigheten. Travis vil nemlig til bunns i hva som foregår i den lille, tåkelagte byen – koste hva det koste vil. Med seg på laget har han en blodharry baseball-lue og en liten lommelykt.

Vi skal ikke avsløre noe om innholdet i historien her, men den er kvalitetsmessig veldig bra. I starten er du like forvirret som Travis, hva i huleste er det som foregår i denne lille byen? Etter hvert nøster du opp tråder og helhetsbilde blir klarere. Det er deilig å få en liten detektivfølelse etter hvert som du skrider frem, selv om kamper er like fremtredende som gåteløsningen. Origins makter å balansere disse to elementene på en tilfredsstillende måte. Konstante kamper hadde gjort spillet alt for hektisk, og de stille periodene med utforskning får den gufne stemningen til å synke enda mer inn. Herlig!

Du må nemlig kjempe for din sak i Silent Hill. Her er det mer enn nok av merkelige skapninger som bare vil deg vondt. Fiendevariasjonen er akseptabel, og vanskelighetsgraden stiger i takt med våpenarsenalet du har tilgjengelig. Ulik aggressivitet hos slemmingene krever forskjellige strategier fra deg. Enkelte ganger er det bare å kjøre på med knyttnevene, mens andre fiender er såpass farlige at de er best å knerte på avstand.

Du kan nærmest bruke alt du finner i byen som våpen. Skrutrekkere, flasker, skiftenøkler og jernstenger fungerer utmerket i starten. Det er imidlertid verdt å merke seg at våpen av denne typen har begrenset varighet, de blir ødelagt etter et visst antall slag. Du kan også variere mellom kjappe og harde angrep med slagvåpen. Igjen må du se an fienden og hvor aggressiv denne er.

Litt ute i spillet får du fatt i skytevåpen, og det er da kampmoroa virkelig begynner. Splatting av ekle zombieting skal nemlig ikke undervurderes som underholdningsform, og derfor ble det raskt klart at hagla var min aller største våpenvenn. Siktingen med skytevåpen er enkel og uavansert. Det meste er halvautomatisk, så du slipper å stresse med å sikte alt for nøyaktig før du fyrer løs. Dessverre for Travis er ammunisjon er mangelvare i Silent Hill, noe som gjør spillet enda mer spennende.

Mord og mysterier

I tillegg til å kjempe for livet, tar du også rollen som en slags etterforsker av alle mysteriene som bør løses i denne byen. Du finner brev og notater som enten forteller litt om bakgrunnshistorien, eller som hinter til løsninger på gåter. For å komme deg videre i dette spillet må du altså tenke, her er det ingen kjære mor. Derfor må du løse tallkoder og knappetrykkingssekvenser uten så veldig mye annen hjelp enn din egen hjerne kan tilby. Som jeg har vært inne på løfter disse sekvensene helhetsinntrykket til Origins, du gjør mer enn å klistre dumme zombier opp etter veggen.

Du er hele tiden svært utsatt for å dø i Origins, derfor er det viktig å lagre med jevne mellomrom. Dette er imidlertid ikke alltid like lett, da man må finne spesielle lagringspunkter for å kunne sikre sin fremgang. Flere ganger reagerte jeg på at avstanden mellom disse punktene er litt for stor, og omspilling av halve brett finner jeg totalt uinteressant. Derfor tok jeg meg selv flere ganger i å «jukse». Du kan nemlig omgå mye bråk om du spiller på en litt ukonvensjonell måte. Fiendene er såpass dumme at det er bare å løpe i fra dem, selv om Travis ikke er spesielt løpesterk. Faktumet at slemminger ikke makter å åpne dører hjelper også i pressede situasjoner.

Origins er pent, det er det ingen tvil om. Flere seksjoner av spillet gir deg gåsehud bare på grunn av brettdesignet. Utendørs føler man seg nesten klam av den vellykkede tåkebruken. Innendørs setter klaustrofobien inn, og blodige vegger og gulv får deg til å grøsse. Hver gang fiender nærmer seg blir det også lagt på et støyfilter over skjermen – du vet at du er i trøbbel! Som en ren bonus får du også lyssetting og skyggebruk som spiller ball med den flotte lommelykten. Kameraføringen er enkel, men god. Selv om den ikke alltid fungerer like godt, kan du stort sett kaste blikket hvor du vil innen rimelig tid. Noen feil er det, slik som fiender som detter rett gjennom vegger. Dessuten er enkelte brett litt i overkant preget av å være en jakt på den riktige døren.

Før du fyrer opp spillet får du en anbefaling om at du bør sette deg på et mørkt sted, og plugge inn hodetelefoner. Musikken alene gjør at dette rådet er verdt å følge. Komponist Akira Yamaoka har som vanlig gjort en glimrende jobb med lydsporet. Om jeg skulle trukket ut en komponent som skapte stemning i dette spillet, så måtte det blitt musikken. Miljølydene og stemmegivningen er også gode, selv om Travis’ bråkete sko blir litt i overkant dominerende i lydbilde av og til.

Konklusjon

Silent Hill Origins er nok spesielt interessant for de som har fulgt serien tett, men det er ikke noe i veien for at ferske spillere også kan nyte tittelen. Spillet er kanskje mer en grøsser enn noe som vil skremme vannet av deg, men Gud så herlig det er å gå rundt i en tåkelagt by med en konstant klump i magen. Balansen mellom kamp og gåteløsning er midt i blinken, men avstanden mellom lagringspunktene kan føre til en slitasje på spillopplevelsen. Dessuten er ikke fiendene de smarteste skapningene i universet, og enkelte kriser kan enkelt unngås ved å ta beina fatt. Origins er likevel god underholdning, uansett hvor du måtte befinne deg.