Shadowrun er noe så uvanlig som en førstepersonsskyter med en haltende historie og tyngdepunktet godt plassert på flerspilleraction. Det er ingen grunn til å skamme seg, Battlefield 2 og Half-Life-modifiseringen Counter-Strike – to av sjangerens beste spill gjennom tidene – er også tuftet på noe så elegant som en flatbrødtynn historie og tilgangen til bredbånd.
Forvirrende historieformidling
Noe av det første man oppdager er at Shadowrun ikke klarer å bestemme seg for hvor viktig historien skal være. I Battlefield 2 og Counter-Strike ble historien ferdigstilt på tiden det tar å riste et brød, og likevel kan enhver skrulling forstå den. I Shadowrun virker det som om Microsoft Game Studios fikk en lisens i fanget, men glemte hva de skulle bruke den til. Tittelen har svært lite å gjøre med både penn-og-papir-rollespillet med samme navn, og de tidligere Nintendo-spillene.
Vi befinner oss på midten av det 21. århundre, og magien har på en eller annen obskur måte bare «dukket opp» i verden. En gruppe kalt Lineage er i opposisjon til et slags verdensomspennende forvaltningsorgan kalt RNA. Veldig kort oppsummert er det en klassisk ond mot god-konflikt, hvor mesteparten av historien formidles svært ustrukturert gjennom lasteskjermer. Du føler du har rimelig kontroll på handlingen helt til dverger, troll og alver møter deg på kamparenaen. Hvor pokker kom de fra?
Enden på visa er at du blåser i alt du har blitt fortalt og tar ladegrep på børsa. Det er i det øyeblikket Shadowrun begynner å vise sin styrke.
La deg ikke skremme av at historiens snodige konsistens bare er et skalkeskjul for å lage en førstepersonsskyter, for ingen kjøper et slikt spill for å nippe til vin og få fortalt en god historie. Med mindre du sitter uten internettforbindelse, skal du i grunn heller ikke la deg skremme av at enspillerdelen begrenser seg til en lærerik opplæringsmodus og sjarmløse arenakamper mot datastyrte motstandere.
Gallionsfigur
Det har seg nemlig slik at Shadowrun – sammen med PC-versjonen av Halo 2 – har fått æren av å være Microsofts gallionsfigurer for Vista-skuta. Dette betyr igjen at du ikke får spilt spillet med mindre du har Windows Vista på maskinen. Kombinerer du dette med systemkrav som kan gi NASAs PC-er prestasjonsangst, har man snevret inn brukerbasen betraktelig.
For å gjøre en ting klinkende klart: Mye kan sikkert sies om Microsofts taktikk for å få folk til å kjøpe deres nye operativsystem, men det er forhold jeg velger å holde utenfor vurderingen av Shadowrun. Jeg vurderer spillet slik det foreligger.
Shadowrun er det første spillet som støtter Microsofts «Live Anywhere», og dette betyr i praksis at PC- og Xbox 360-eiere spiller sammen. Etter en rekke timer på begge plattformene, føles det som om kontrollene er justert ganske godt i forhold til hverandre. En som spiller med mus snur seg normalt sett mye raskere enn en med kontroller, og det er spesielt to ting som er gjort for å kompensere dette.
På PC-siden har det blitt lagt til en funksjon som gjør at siktet hopper noe ut av fokus ved hurtige vendinger. Dette føles naturlig ettersom de fleste slike skytespill allerede har inkorporert lignende systemer i dag. Xbox-en støtter på sin side «motion blur», som akselererer vendehastigheten etter å ha holdt stikken til ene siden et halvsekund. På denne måten møtes plattformene på halvveien, og det er umulig å forutsi om noen spiller på Xbox 360 eller PC med mindre de tilkjennegjør det over stemmekommunikasjonen. Hvis jeg blir nødt til å pirke på noe, har klassiske nærkampsvåpen som katana og hagle en fordel av å kunne snu seg hurtig, og her ligger PC-en et lite hakk foran.
Skrantende brettdesign
Spillet har kun to ulike moduser. I den ene skal du sammen med ditt lag ta ut hele motstanderlaget. Den andre, og foreløpig mest populære modusen er en versjon av «Capture the Flag», hvor flagget er representert av en magisk gjenstand som må bringes i sikkerhet.
Til å være et klassisk arenaspill er brettutvalget litt tynt. Kombinerer du dette med et relativt sneversynt og smågenerisk brettdesign, sitter du med et rammeverk som med svært enkle trekk kunne vært gjort bedre. Kjenner jeg Xbox Live (og nå Live Anywhere) rett, vil det nok komme både flere og mer varierte brett over tid, men det er synd at det skal være litt snevert fra starten ettersom slike spill ofte bæres frem av store og lojale spillsamfunn.
Det kan kanskje se ut til at jeg maler fanden på veggen her, men det er slettes ikke min intensjon. Shadowrun er ganske langt unna å være noe dårlig spill. Et smårustent brettdesign kan til en viss grad tilgis ved en god spillmotor. Brett kan enkelt implementeres i spillet via Xbox Live, og det er på så måte ikke den helt store krisen. Det er lettere å bytte hjul på en bil som har punktert enn å gjenoppbygge en vei som har rast ut.
