Sommeren nærmerer seg med stormskritt. For oss nordboere betyr det at vi endelig kan ta på oss hvite shorts og metroseksuelle svettebånd, trekke ut fra de dystre sportshallene og spille tennis i sola til krampa tar oss. Men er du som meg eier du verken tennisracket eller medlemskap i den lokale tennisklubben, og da kan et nytt tennisspill i konsollen utgjøre et herlig placebo. Misforstå meg rett, dette betyr ikke at du skal løpe på butikken og kjøpe det ferskeste tennisspillet på markedet, Sonic Superstars Tennis, for det finnes mange bedre alternativer der ute.
Spillet er, som navnet kanskje tilsier, et temabasert tennisspill fra SEGA hvor vi får utforske tennissporten med gamle superstjerner fra deres solide spillbibliotek. Her får vi serve, smashe, vinne og tape med Sonic og vennene hans, uavhengig av om vi spiller på PS2, PS3, Xbox 360, Wii eller DS. I tillegg byr spillet på en rekke minispill du kan spille alene eller i festlig lag. Konseptet har potensiale til å bli en familiefavoritt i sommersola, men den endelig utførelsen feiler dessverre på flere punkter.
Bortkastet tid
Karrieremodusen i Sonic Superstars Tennis er en variert miks av enkeltkamper, turnereringer og minispill. Den er delt opp i forskjellige områder, hvor hvert område har en tennisbane basert på et klassisk SEGA-spill. I tillegg til den obligatoriske Sonic-verdenen finner vi blant annet områder inspirert av House of the Dead, Super Monkey Ball og Outrun. Noen av områdene har bare tenniskamper og turneringer, men brorparten er fylt til randen med minispill som er unike for akkurat dette området. Etterhvert som man fullfører alle oppdragene på et område låser man opp nye områder, og til sammen er det 14 områder å bryne seg på.
Istedenfor å gi deg en bestemt rute hvor du blir presentert oppdrag for oppdrag kan du selv velge hvilket av de opplåste områdene du vil spille på. I utgangspunktet ønsker jeg alltid valgfrihet varmt velkommen, men i dette tilfellet er den en avgjørende faktor for at karrieremodusen framstår som mer ensformig enn låtene til Glenn Lyse. La oss ta det første området som eksempel. Dette er basert på Sonic-spillene, og som i de andre områdene får vi bryne oss på en håndfull oppdrag. Kun en brøkdel av disse er enkle tenniskamper og turneringer, så (den bortkastede) tiden din går først og fremst til minispill.
I første minispill skal man samle klassiske Sonic-ringer på sin side av tennisbanen, samtidig som man må unngå å bli truffet av elektriske kuler som blir skutt av fryktinngytende roboter. I neste minispill skal man samle Sonic-ringer som beveger seg, samtidig som man må unngå å bli truffet av de samme elektriske kulene. I tredje minispill skal man unngå å bli skutt av de elektriske kulene så lenge som mulig. Og slik fortsetter det. Har du sett en dansebandkonsert vet du hva jeg snakker om. Du merker at bandet begynner på en ny sang, men hører egentlig ikke forskjell.
Dette er dessverre ikke unikt for Sonic-området. Alle åtte områder med minispill har et tosifret antall variasjoner av sitt spill. Når disse er nesten like uadskillelige som eneggede tvillinger er det ikke til å unngå at kjedsomheten kommer fykende raskere enn en serve av Roger Federer. Her hadde spillet tjent på en fastlagt løype hvor vi ble tvunget til å spille minispillene fra de forskjellige områdene om hverandre, om så bare for å lure oss til tro at variasjonene var morsomme. Det er nemlig et ork å bytte område for å skape denne variasjonen selv.
Morsom Puyo Pop
I utgangspunktet er ikke minispillene så ensidig kjedelig som jeg gav inntrykk av over. Kvaliteten er varierende, fra det herlig avhengighetsskapende til det beint fram dødskjedelige, men alle har en ting til felles: Tennis er en av hovedingrediensene.
De to spillene som skiller seg positivt ut er basert på Puyo Pop Fever og Jet Set Radio. Minispillet for førstnevnte er en forenklet tennisversjon av orginalspillet. Her må man bruke de små grå i tillegg til å være en habil tennisspiller. For de uinvidde skal man i et Tetris-lignende gameplay fjerne fargede Puyo Poper som kommer fallende. I Jet Set Radio-spillet må man plassere fargede tennisballer på omrisset av grafitti for å fullføre tagger. Det krever presisjon helt ned til fingertippene og er morsomt utfordrende.
Verstingen er ringsamlespillet til Sonic som maner ut regelmessige gjesp fra den som spiller. Ellers er det mange middelmådigheter man glemmer raskt, inkludert å slå tennisballer på fremadstormende zombier i Cursed Mansion fra House of the Dead eller drepe pappterrorister på treningsbanen fra Virtua Squad. Dybden er på nivå med den man finner i et gjennomsnittlig flashspill på Internett og opplevelsen blir deretter: Småmorsomt i en kvart lunsjpause etterfulgt av at du aldri vil spille det igjen.
Du har også muligheten til å spille minispillene i flerspiller. Her slår konkurranseinstinktet inn, og man engasjerer seg ekstre for å gjøre det bra. Dessverre forsvinner ikke men den generelt lave kvaliteten av den grunn.
Grei tennis
Til tross for at karrieremodusen er oversvømt av minispill kommer det tydelig fram at dette først og fremst dreier seg om tennis. Spillet benytter spillmotoren bak Virtua Tennis 3 og har dermed et solid utgangspunkt for å skape et godt tennisspill. Virtua Tennis er kjent for å tilby en simpel, men tilfredstillende opplevelse hvor realismen er byttet ut med lett tilgjengelig og morsom arkadetennis. I Sonic Superstars Tennis er realismen tonet ned enda noen hakk, og arkadeuttrykket blir dermed mer framtredende enn noensinne.
Det krystallklare arkadepreget gjør sitt til at dette er et spill det er vanskelig å være god i. Det mangler dybden til å skille klinten fra hveten, de gode fra de dårlige. Enten så kan du det, eller så kan du det ikke. Mye beror på tilfeldigheter, og vinneren av en ballveksling bestemmes ofte av serven - slår du en hard og velplassert serve kan du slappe av, for poenget er så godt som vunnet allerede.
Hver figur har en unik supermodus de kan tre inn i om de har fullført en rekke suksessfulle slag på rad. Med et knappetrykk blir de forvandlet til en høyere form av seg selv og slagene de sender over nettet blir med ett vanskeligere å ta. AiAis superstjerneslag er en bananskru av dimensjoner som sprer rundt seg med bananskall motstanderen kan sli og dette på. Tails serverer en ball som spinner opp og ned og rundt i tull for å forvirre motstanderen.
Med det sagt er det ingen tvil om at spillet fortsatt føles som tennis. Vi kan slå ballen over nettet med harde og lette slag og finte motstanderen med skruslag og lobber. Til tross for manglende dybde funker det ganske bra, så det er fullt mulig å få noen gode omganger tennis ut av spillet . Dette forutsetter dessverre at man har menneskelig motstand på andre banehalvdel, for med datastyrt motstander skal det mye til for å tape, selv på høyeste vanskelighetsgrad. Dette er en medvirkende faktor til at karrieremodusen blir en svært kjedsommelig affære - å kalle det plankekjøring er ikke beskrivende nok.
Ulikheter mellom konsollene
Spillet er nesten identisk på alle konsoller, men noen forskjeller er framtredene. DS-versjonen har ikke den beryktede karrieremodusen, så vi blir heller presentert for minispillene som utfordringer i en egen minispill-kategori. Vi får fortsatt servert de kjedelige variasjonen av spillene, men dette funker egentlig bedre, for man slipper å få inntrykk av at spillet prøver å levere en grandios enspillerkampanje. Det leverer heller minispillene som det de er: gråstein på kaka.
Til PS2, PS3, 360 og DS er styringen presis, og man har god kontroll over figuren sin på banen. Med retningstastene beveger man figuren og beregner ballens bane, og to knapper er brukt til slagene. Det er merkverdig at de fire slagene er plassert på kun to knapper. For å utføre lobben og skruslaget må man trykke de to knappene i rask rekkefølge, først hardt slag så svakt slag, eller omvendt. Det er nok av knapper å ta av, så dette virker som en billig måte å øke vanskelighetsgraden på. For en erfaren spiller byr ikke dette på nevneverdige problemer, annet enn et og annet feilslag, men for en fersk spiller er dette en unødvendig komplisering i et ellers enkelt forståelig spill.
Wii-versjonens styring skiller seg drastisk fra resten. Med standard kontrolloppsett beveger figuren din seg automagisk, og din oppgave er å slå ballen når den kommer fykende. Forskjellige vridninger på Wiimoten skal i følge manualen gi forskjellig type slag og kunne bestemme retningen på slaget, men dette var umulig å få kontroll over. Når vi i tillegg tar figuren som sjeldent makter å stille seg i rett posisjon med i betraktningen er det klart at dette er svært frustrende, og langt i fra moro. Heldigvis kan vi skifte til et annet kontrolloppsett hvor vi tar i bruk Nunchucken, og da funker det like bra som på resten av konsollene.
Flotte tennisbaner
Grafisk presterer spillet bra på alle konsoller. Flotte farger preger de temabaserte tennisbanene, og man føler virkelig at man trår inn i områdenes unike verden. På banen basert på House of the Dead står det zombier ved sidelinja og heier mens det beryktede huset lurer i bakgrunnen. Banen for Jet Set Radio er en parkeringsplass med politistyrker og fritidsgangstere som tilskuere. Det hele er godt designet og funker flott med familieprofilen spillet fronter.
Lydmessig er spillet akkurat der vi forventer det fra SEGA. I tillegg til den psykedeliske nesten-rocken vi kjenner fra Virtua Tennis er det unike sanger fra alle spillets områder, hentet direkte fra orginalspillene. Stemmeskuespillet på figurene er forglemmelig, og til tider svært irriterende, men det fungerer greit i den familievennlige verden spillet presenterer.
Det er i flerspiller spillet er best. Derfor er det synd at både Wii, DS, og PS2-versjonen mangler nettspilling. Når disse i tillegg presterer dårligere grafisk er jeg ikke i tvil om hvor jeg ville lagt pengene mine om jeg skulle kjøpt spillet.
Konklusjon
Er du på utkikk etter et tennisspill til å erstatte Wii Sports, Top Spin eller Virtua Tennis leter du på feil plass. SEGA Superstars Tennis kan gi deg noen fine ballvekslinger på de tematiske tennisbanene sine, men det mangler dybde og er alt for enkelt å mestre. Spillet har god flyt og fine animasjoner, men er et prakteksempel på at varigheten faller til bunnen av skalaen for sportsspill du ikke har muligheten til å trene deg skikkelig god i. I tillegg er den kunstige intelligensen så laber at jeg aldri har tapt en kamp mot en datastyrt motstander.
Spillet er proppet med middelmådige minispill du tvinges til å spille på nytt og på nytt i en langtekkelig karriermodus, og kjedsomhet har aldri vært nærmere å matrialisere seg som grunnstoff. På den positive siden får vi et gledelig gjensyn med mange gamle SEGA-favoritter i en livlig og koselig verden, og tennis som i grunnen ikke er så ille. Dette er imidlertidig ikke nok til å gjøre det til en svært forglemmelig opplevelse, uavhengig av hvilken konsoll man spiller det på.
