Colin McRae: DiRT har allerede vist veien for hvordan rally skal gjøres, spillet som bærer den avdøde legendens navn er et høydepunkt i sin sjanger. SEGA Rally har en litt annen resept på spillmatiseringen av denne populære bilsporten. Der DiRT i hvert fall hadde et hint av realisme, er SEGA Rally et rendyrket arkadespill. Bremser? Hva skal du vel med dem? Her er det full pinne hele veien, og bilen din stopper ikke for noe. Dette er Ridge Racer på et litt mer varierende underlag, og uten det ekstreme fokuset på skrensing.

Poengfangst

Enspillerdelen av SEGA Rally handler om poeng. Poeng som setter deg i stand til å vise muskler i rallysirkuset, samt låse opp nye biler, baner og lakkeringsvarianter. Du starter alltid sist, så du får gleden av å ydmyke dine fem datastyrte konkurrenter skikkelig. Det handler om å finne den riktige linjen, noe rivaler og en oppkjørt veibane gjør vanskelig for deg. I SEGA Rally suser du fra start til mål uten å ofre en tanke til noe annet enn å holde farten oppe. Kampanjedelen blir stadig mer utfordrende, og mot slutten skal du være flink for å hevde deg. Likevel savner jeg en enda mer fyldig enspillerdel, 16 unike baner føles ikke nok.

I et spill som dette er din kunnskap om bil stort sett uvesentlig, likevel har du et par valgmuligheter før løpene er i gang. Det mest åpenbare er at du må velge hvilken av de lisensierte bilene du skal kjøre. Blant disse finner du for eksempel Petter Solbergs blå Subaru Impreza. Du kan også velge mellom manuell og automatisk giring. I SEGA Rally synes jeg automatgir fungerer best. Jo mindre forstyrrelse, jo bedre. Du skal også bestemme hvilke dekk du skal bruke. Én type er tilpasset offroad-kjøring, mens en annet passer best på asfalt. Valgene du tar vil faktisk påvirke kjøringen din, så her gjelder det å prøve seg frem.

Flere av banene består av ulike underlag, men heldigvis spiller asfalt som oftest en birolle. Noe av de aller kuleste i SEGA Rally er nemlig måten den bløte vegbanen hele tiden forandrer seg. Hvert løp i karrieremodusen er på tre runder, og banens nyanser forandrer seg totalt ved hver målpassering. Grunnen til dette er stadig skiftende spor i underlaget. Du og andre biler setter dype inntrykk underveis, og dette er en utfordring når du kommer tilbake på neste runde.

Det hindrer deg ikke voldsomt, men om du ikke passer på vil disse sporene ta fra deg såpass fart at du taper i forhold til konkurrentene. Denne faktoren gjør at hver sving, hver slette og hver forbipassering blir en taktisk manøver. Uforutsigbarheten er herlig, og gjør denne arkaderaceren helt spesiell: Hvert eneste løp er spennende og umulig å spå utfallet av. Versjonen på Xbox 360 drar også nytte av glimrende ristefunksjoner i kontrolleren. Den gjør at du virkelig føler det når du kjører i dype og sinkende spor, og det hever umiddelbart spillopplevelsen. Taktiske sporvalg retter på mange måter opp spillets øvrige mangel på risiko, det er jo ikke mulig å krasje her.

Måten du takler svingene er avgjørende for hvor godt du kjører. Flyten er viktig i SEGA Rally, og den får du ved å time perfekt når veien plutselig ikke går rett frem lenger. De ulike gradene av svinger krever ulike grader av bremsing og skrensing. Nå skal det sies at du stort sett kan la bremsene være i fred, men av og til må de i aksjon. I kombinasjon med at du slenger ut bilens rumpe får du etter hvert de perfekte svingene til å sitte, og da kjenner du nesten fysisk hvor bra du kjører.

Vannpytter er også en faktor du må ta med i beregningen når du kjører. På flere av banene er disse spredt rundt på rundene, og det er ingen tvil om at pytter gjør at du mister både fart og rytme. Når du og konkurrentene ligger tett kan de imidlertid være vanskelig å styre unna. Den kunstige intelligensen er nemlig kalkulerende, og forsøker hele tiden å posisjonere seg så gunstig så mulig. Hvis du kommer i veien, blir det bråk. Dette er ikke Destruction Derby, men dine rivaler gir ikke ved dørene, og en snurr for en av partene etter en duell er ikke uvanlig.

Smilefarger

Den visuelle designen i SEGA Rally er pen og variert med et fargespekter som bare gjør deg glad og fornøyd. Dette er på alle måter en typisk arkaderacer med sine susende jetfly og hylende elefanter som en ramme rundt løpene. Fartsfølelsen blir mer og mer glimrende jo nærmere bakken du kommer, derfor anbefaler jeg ikke å bruke kameravinkler der du ser hele bilen – men dette er jo en smakssak. Dessuten får du gleden av å se dine biler bli mer og mer møkkete om du velger å kjøre med kameraet bak fartsvidunderet. Videre er flyten i SEGA Rally upåklagelig, her er det ikke et eneste hakk i plata.

De stadige skiftende sporene i veibanen har vi allerede nevnt som en glimrende funksjon. Grunnen til at disse er så bra er faktisk mye takket være at at banene er fulle av usynlige vegger som kranser veibanen. Du kan ikke kjøre i grøfta her, men du mister selvsagt litt fart om du «treffer vantet». Dette sikkerhetsnettet gjør at du kan konsentrere deg om den morsomme kjøringen alene, og at sporvalgene blir den største utfordringen.

Alt er imidlertid ikke bare positivt. Lastetidene er en liten pine, spesielt med de uhyre kjedelige lasteskjermene – å se maling tørke er morsommere enn dette. SEGA Rally har også spektakulært usjarmerende menyer, men det er ikke akkurat avgjørende for spillets kvalitet.

Der grafikken skriker etter oppmerksomhet, er lyden litt mer anonym. Den smårocka musikken får det aldri til å rykke i foten, og de ulike lydeffektene er mer harry enn kule. Motorlyden er dessuten litt daff, jeg savner enda litt mer trøkk her. Du kjører tross alt et monster av en rallybil, arkadespill eller ei. Kartleseren gjør stort en solid jobb med sin arkadestemme, men det er noen ganger jeg synes han leser opp noter som ikke passer helt til svingen – og det koster deg tid. Ellers elsker jeg skrenselyden i SEGA Rally, på asfalt, gjørme eller herlig puddersnø.

I enspillerdelen lærer du deg å finne linjer og slå litt treigere motstandere. Flerspillerdelen gir deg en helt annen utfordring. Her spiller du mot uforutsigbare mennesker, og knuffingen om posisjoner blir enda mer intens. Siden spillet er uhyre lett å lære er SEGA Rally en tittel hvem som helst kan ta del i, her er det ikke noen lang opplæringsdel eller bratt læringskurve. To spillere kan spille mot hverandre lokalt, og over nett skal man kjempe om hegemoniet på diverse rangerte rekordlister. Hvis enspillerdelen er ost, er flerspiller skinke. Deilig hver for seg, men sammen er de helt homohimmelsk.

Konklusjon

Med SEGA Rally må du ta spillet for det det er, en arkaderacer som fokuserer på enkel moro. Her kan du ha det gøy selv om du ikke har trent på den samme banen hundre ganger. Samtidig er det nok finesse her til at perfeksjonister stadig kan slipe ned banerekordene sine. Det faktumet at oppkjørte baner har såpass mye å si for kjøringen din gjør at du må lese terrenget for å bli best, og det er spektakulært givende når du lykkes i tette løp – både alene og i flerspillermodusen.

I fare for overbruk av klisjéordboken konstaterer jeg at SEGA Rally er lett å lære, men vanskelig å mestre. Dette er moro uansett ferdighetsnivå og innsats. Simulatorfanatikere bør imidlertid holde seg langt unna, dette har ikke noe med ekte bilkjøring å gjøre.