Saints Row 2 er et åpen verden-spill, i samme stil som GTA-serien. Du spiller gangsterbossen fra det første Saints Row, som har tilbragt de siste årene i koma i et fengselssykehus. Det første du gjør etter at du har våknet, er å skyte deg ut av fengselet, og når du kommer tilbake til de gamle traktene i den fiktive byen Stilwater er målet enkelt: Du skal gjenoppbygge det kriminelle imperiet ditt. Om noen er dumme nok til å stå i veien for deg, må de dø.
Som en trofast GTA-etterfølger
På overflaten ser Saints Row 2 ut som en ren klone av Grand Theft Auto IV. Men det viser seg raskt at fokuset i dette spillet er et helt annet enn i Rockstars nyeste kriminalepos. Den beste måten å illustrere forskjellen på Saints Row 2 og GTA IV er ved å ta en nærmere titt på hvordan GTA-serien, som er utviklernes inspirasjonskilde nummer én, har utviklet seg.
Det første Grand Theft Auto, som dukket opp lenge før det var noe som het Rockstar, var mildt sagt sykt. Det var et fullstendig anarkistisk spill spekket av grusomme ting du kunne gjøre. Et av oppdragene innebar for eksempel å sprenge et fullstappet tog i luften, og spillfiguren gjorde det enkelt og greit fordi han ble spurt om det av en fyr han snakket med i telefonen. Grand Theft Auto var et spill der halve moroa var å skape så mye kaos som overhodet mulig, og etterlate seg så mange lik man bare kunne før politiet til slutt fikk overtaket.
Dette elementet er fortsatt en del av GTA-serien, men det har gradvis blitt tonet ned, og i Grand Theft Auto IV er det nesten borte. Her har fokuset vært på mer eller mindre seriøs historiefortelling og en større følelse av realisme, og spillfiguren presenteres på en menneskelig måte – ikke som en skruppelløs galning som liker å begå Hare Krishna-massakrer på fritiden. Denne utviklingen er det ikke alle som har satt like stor pris på, og hvis du hører til denne gruppen bør du glede deg til Saints Row 2.
Det er nemlig en grunn til at jeg har brukt hele to avsnitt på å beskrive Grand Theft Auto-seriens utvikling i en anmeldelse av Saints Row 2. Dette spillet representerer nemlig nøyaktig hva Grand Theft Auto IV hadde vært, om Rockstar ikke hadde valgt å bli «seriøse». Saints Row 2 er like sykt som Grand Theft Auto var på sitt villeste. Her spiller du en gjennomført ond person, og spillet oppfordrer deg hele tiden til å skape trøbbel.
La meg ta et enkelt eksempel. Når du stjeler en bil i Grand Theft Auto-serien, hopper eventuelle passasjerer ut ved første anledning. Slik er det ikke i Saints Row-spillene. Her får du i stedet mulighet til å kidnappe passasjerene. Klarer du å holde deg unna politiet uten å slakke av på farten (slik at de stakkars ofrene dine får hoppet ut), vil de betale for friheten. Det er nesten som spillet er en liten djevel som sitter på skulderen din og sier «det er gøy å være slem – kom igjen, gjør det».
Ondere enn Bin Laden
Og den lille djevelen er svært overbevisende. Det tar ikke lang tid fra du har startet Saints Row 2 til du bevisst smeller bilen din inn i passerende motorsyklister, bare for moro skyld. Eller kjører semitraileren din i motsatt kjørefelt for å smadre så mange biler du overhodet kan. Og når politiet kommer, fortsetter moroa – på deres bekostning. Etter å ha spilt Saints Row 2 en stund, har du så mye grusomt på samvittigheten at det nesten er litt skummelt.
Det som gjør det hele svelgbart er selvfølgelig humoren, som ligger som et tykt lag over alt du ser og opplever i Stilwater. Dette er et spill som verken tar seg selv eller noe annet seriøst, og det spøker med alt. Du skal være en temmelig kjip eller humorløs person for å i det hele tatt klare å ta Saints Row 2 alvorlig, og der Grand Theft Auto IV presenterte Liberty City som en realistisk by, presenteres Saints Rows Stilwater aldri som noe annet enn en lekeplass for voksne menn med barnslig humor.
Lekeplass er i det hele tatt et veldig passende ord for hva det er Saints Row 2 tilbyr. Dette spillet er svært lekent. Uansett hvor du går, finnes det ett eller annet du kan gjøre – hva med å spille politi i et falskt realityshow om politivold? Eller senke boligprisene i et område ved å spraye alt og alle med kloakk? Eller hvorfor ikke kidnappe horer for en hallik, eller bare se hvor mye ødeleggelse du kan påføre verden rundt deg innen en tidsfrist går ut? Spillet er fullstappet av slike muligheter, og hvis du kan tenke deg en eller annen luguber aktivitet, er sjansene store for at du får lov til å prøve det i Saints Row 2.
Action fra starten av
Dette er heller ikke et spill som sparer på kruttet – allerede i det første oppdraget får du mulighet til å bli massemorder, og kampanjen fortsetter i samme stil. I motsetning til i GTA-spillene arbeider du dessuten for deg selv hele tiden, og du føler deg aldri som noen andres slave. Du er sjefen, og om noen tror noe annet, må du enkelt og greit tvinge dem til å forstå hvordan situasjonen ligger an. Helst ved å skade dem eller noen de er glad i – så grusomt som mulig, selvfølgelig.
Hele byen er forresten åpen fra starten av. Du kan utforske den som du vil – til fots, eller i bil, båt, helikopter eller fly. Spredd rundt i verden finner du massevis av aktiviteter du kan delta i, butikker hvor du kan kjøpe alt fra bilutstyr til sexy undertøy, samt oppdrag som må løses og rivaliserende gjenger som må utslettes. For hvert historieoppdrag du spiller, tar du over en liten bit av byen. Og etter hvert som du fullfører oppdrag, belønnes du hele tiden rikelig, med nye kampstiler, nye biler, nye partnere og så videre.
Oppdragene er rimelig varierte, i forhold til hva de omhandler, men de fleste av dem følger en fast mal. Du må som oftest kjøre ett eller annet sted, skyte noen eller finne noen (samtidig som du skyter noen), og så gå videre. Det er ikke veldig avansert, men det er alltid moro. Kamp er i seg selv en rimelig enkel affære, uten avanserte dekningsmuligheter eller taktiske elementer – du sikter, og skyter, og det er det. Når du er skadet står du bare i sikkerhet en stund, og så kommer helsen gradvis tilbake.
Tilgivende gameplay
Generelt er Saints Row 2 et mye mer tilgivende spill enn spillene i GTA-serien, selv om du også her vil oppleve enkelte oppdrag som virker unaturlig vanskelige (og latterlige fiendesjefer som trenger 20 fulltreffere med rakettkaster før de gir seg). Men spillet er flink til å autolagre underveis i oppdragene, og når du dør må du aldri spille store deler om på nytt. Hvis du er en av oss som hyttet knyttneven mot GTA IV i oppdrag som Four Leaf Clovers, kan du ta det med ro; slike situasjoner vil du ikke møte i Saints Row 2.
På samme måte som slåssingen, er kjørefysikken i Saints Row 2 temmelig enkel. Det er definitivt underholdende å kjøre bil, men jeg synes ikke kjøringen er like tilfredsstillende som i GTA-spillene. Det positive med kjøringen er at du får respekt-poeng (som brukes til å låse opp nye oppdrag ) for ting som å kjøre i motsatt kjørefelt eller være tett på kollisjoner. Dermed belønnes risikabel kjøring, noe Trygg Trafikk sikkert ikke liker, men som gir transportetappene en ekstra dimensjon.
Slike respektpoeng får du forresten av en haug andre ting også, fra å tagge logoen din på vegger til å skyte rivaliserende gangstere. Igjen er spillet veldig dyktig til å belønne deg for det du foretar deg, noe som gir et snev av tilfredsstillelse fra selv de mest rutinemessige oppgaver.
Samarbeid er moro
Saints Row 2 selges også med omfattende flerspillermuligheter, og den mest interessante av disse er helt klart muligheten til å spille i samarbeid med en venn. Du kan når som helst invitere spillere til å hoppe inn i spillet ditt, og hjelpe deg med vanskelige oppdrag eller bare cruise rundt for å skape trøbbel i Stilwaters gater. Og hvis du ser at en venn spiller Saints Row 2, kan du be om å få være med. I samarbeidsmodus fungerer spillet akkurat som når du spiller alene, bare at dere er to i stedet for én (det er forøvrig mulig å rekruttere gjengmedlemmer til å følge med deg også når du spiller på egenhånd).
I forhold til grafikk, ser nok Saints Row 2 litt utdatert ut, men til gjengjeld går spillet glatt selv når det skjer mye samtidig (noe det, naturlig nok, ofte gjør). Det er imponerende hvordan du kan skreddersy spillfiguren din. Du kan være alt fra en smellfeit gamling til en anorektisk jente, og uansett hva du gjør, passer han eller hun naturlig inn i filmsekvensene.
Saints Row 2 imponerer også med gode skuespillerprestasjoner, både i selve spillet og i de mange radiostasjonene du kan lytte til. Vi får også mye god musikk, inkludert klassiske The Final Countdown – alltid en vinner. Rent teknisk mangler spillet litt av den siste finpussen som kunne gjort det til en virkelig klassiker, men ingen av de tekniske problemene er særlig alvorlige. Stort sett går det på små grafikkfeil og uregelmessigheter i kjørefysiken.
Konklusjon
Hvis en politiker hadde fått se Saints Row 2, er sjansene store for at hun hadde brukt ord som «perverst», «uetisk» og «skadelig» i sin beskrivelse av spillet, og sannsynligvis konkludert med at det ikke burde spilles av noen, eller være på markedet i det hele tatt. Heldigvis ser det ut til at politikerne har låst blikket sitt på GTA-serien. Saints Row 2 er nemlig et herlig actionspill fullstappet av sort humor og brutal moro. Dette er hva GTA IV hadde vært uten Hollywood-pretensjoner, og hvis du liker å skape fullstendig kaos i virtuelle omgivelser, bør du umiddelbart bestille.
Rent spillteknisk er Saints Row 2 litt simplere enn sin hovedkonkurrent, både i forhold til skytesystemet, kjøremodellen og presentasjonen. De datastyrte figurene er også dummere enn det strengt tatt burde vært lov til å være, men dette oppleves ikke som noe reelt problem i et spill som kun fokuserer på action. Spillet er dessuten langt mer tilgivende enn Rockstars nyeste epos, med et trygt autolagresystem og overkommelige oppdrag. I tillegg kommer en flott samarbeidsmodus, som er godt integrert i enspillerkampanjen.
Saints Row 2 kommer i butikk førstkommende fredag, for Xbox 360 og Playstation 3. PC-versjonen følger 7. november. Anmeldelsen er basert på Xbox 360-utgaven.
