Det har vært grinebiternes argument hele veien – musikkspillene lærer deg jo ingenting om hvordan det er å faktisk spille instrumenter, med unntak av spillene med egen trommemodus.
Så har det jo også vært mer nærliggende å kalle både Rockband- og Guitar Hero-serien for rytmespill, ettersom konseptet baserer seg på at du treffer riktig knapp på riktig tidspunkt. Uttallige tilskudd til begge serier senere, og vi venter spent på en opplevelse som kan vekke entusiasmen igjen.
Julaften og bursdag på en gang
Så kommer juni 2010. Spillverkets utskremte er på E3-messen i Los Angeles og vurderer sterkt å lenke seg fast til en utstilling i messehallen. Hvorfor?
Les også:Sniktitt: Rockband 3
Fordi vi fikk se og prøve noe som fikk oss til å føle oss som seksåringer på julaften etter middagen og rett før pakkeritualet – Rockband 3 med tilhørende pro-instrumenter. Det er trygt å si at begeistringen var til å ta og føle på, og november virket så uendelig langt unna.
Nå er november her, og vi har fått kjæle litt mer med den nye rockedeggen. Og med slike enorme forventninger, klarer Rockband 3 i det hele tatt å unngå å skuffe?
Sikleverdig
Rockband 3 i seg selv bringer ikke mye nytt til bordet, rent spillmessig. Konseptet kjenner vi alle; et godt variert låtutvalg og stor valgmulighet hva instrumenter gjelder – alt i en pakke som ser ganske så sjarmerende ut. Men – og dette er verdt å merke seg: Rockband 3 byr på betydelig mer enn dette.
Hovedattraksjonen til Rockband 3 er såkalte pro-modi. Som tidligere nevnt har trommemodusen vært nærmest en reell instrumentfølelse hittil, men nå får vi både autentiske trommer, keyboard og gitar i pro-modus.
Det vil si at du i teorien burde kunne lære deg et eller annet om instrumentspilling gjennom å mestre spillets pro-modi. Uheldigvis for meg (og dere), tar noe slikt lang tid – i hvert fall mer enn den timen jeg fikk med pro-instrumentene hos EA.
Allikevel er det et par ting jeg kan konkludere med. Først og fremst; gliset er fremdeles like bredt! Pro-instrumentene føles som et meget friskt pust, og er akkurat det jeg trenger for å føle litt begeistring for sjangeren igjen.
Keyboardet, med sine 25 tangenter, føles bemerkelsesverdig naturlig å plinke på, både i normal modus og pro-modus. Det krever riktignok litt tilvenning; å følge med på skjermen samtidig som man skal lokalisere riktig tangent er en utfordring. Og når du så kommer til det punktet at Freddie Mercury ikke snur seg i graven når du plinker det du er kar/frue for i “Bohemian Rhapsody”, ja, da er det så vidt man klarer å holde seg fra å danse rundt på gulvet i ren lykkerus.
Vanskelighetsgraden går fra lett til ekspert, noe som for keyboardets del betyr at du går fra å bruke én finger på et begrenset område av plinkeplanken til å bruke begge lanker over hele fjøla. Moro er det, åkke som.
Plastikk fantastisk
I tillegg til keyboardet, fikk undertegnede også leke litt med Mustangen, Madcatz’ plastikkversjon av den klassiske Fender-gitaren. Imponerende mange knapper? Ja. Den helt store gitarfølelsen? Tjaei. Det er fremdeles knapper vi snakker om her, selv om du slår på strenger fremfor en plastkloss.
Jeg har relativt nette jentelanker, noe som ved gitarspilling tidligere har vært en utfordring. For min del hadde Mustangen overraskende nok ikke store nok mellomrom mellom radene med knapper som skulle forestille strenger, altså horisontal avstand. Den vertikale avstanden, avstanden mellom de ulike “båndene” kunne derimot vært mindre. Kanskje er dette også en vanesak, men det opplevdes ikke like naturlig å knotte på Mustangen som det var å plinke på keyboardet.
Men, vi har noe bedre i vente! Vi skrev nylig om Squier-gitaren som Fender har modifisert til å kunne brukes til Rockband 3. Denne godbiten er riktignok ennå et stykke unna, men i mars kan det være vi kan leke med en vaskeekte gitar og oppnå achievements samtidig.
Under Gamescom-messen i Køln i august, fikk undertegnede tusket seg til en liten tafsestund med en av på det tidspunktet tre eksisterende demo-versjoner av Squier-gitaren, og det sier antagelig sitt at jeg mater en liten sparegris med alle småpengene jeg har for å kunne anskaffe dette leketøyet når det dukker opp.
For det var en absurd herlig opplevelse å stå med en vaskeekte gitar rundt halsen, føle tyngden av treverket og det kjølige kjærtegnet fra spente strenger – samtidig som storskjermen viste nøyaktig hvor jeg trykket ned fingrene mine på brettet.
Jeg fikk aldri helt dreisen på gitaren da jeg i min ungdom gikk inn for å bli rockestjerne. Men gi meg noen måneder med Squier-gitaren, så kommer jeg forhåpentligvis til å ha mer enn bare såre fingertupper å vise til.
Konklusjon
Rockband 3 i seg selv er ingen stor nyvinning. Her snakker vi fremdeles er variert og trivelig låtutvalg, høy partyfaktor og keitete, men sjarmerende animasjoner.
Det Rockband 3 tilføyer, er derimot en aldeles så liten revolusjon. Pro-instrumentene er for musikkspillsjangeren det samme som Wikipedia har vært for oppslagsverkene – om en stund tipper jeg plastplankene er like aktuelle for den jevne spiller som Store Norske er det foretrukne oppslagsverk for den jevne student.
Målet med hele sjangeren har alltid vært å få deg til å føle deg som stjernen – og selv på de snillere vanskelighetsgradene vekker pro-spillingen i Rockband 3 mestringsfølelsen og ønsket om å bli en vaskeekte musiker.
For dette er blodig alvor! Nå er det slutt på tilfeldig knotting på lekegitarer, heretter er målet Wembley. Kanskje ikke Wembley Stadium, men Wembley Arena bør jo være oppnåelig?
Jeg er nemlig ganske sikker på at antallet garasjeband vil fyke i været fremover – alt takket være Harmonix og en holdning om at kan vi, så får vi det til.
Rockband 3 er i butikkene nå – pro-instrumentene kommer i løpet av måneden.
Gledå mæ!
