Musikk og spill hører sammen, være det seg gjennom de lekne forhåndsinnspilte tonene man får servert i et japansk rollespill, eller de man selv produserer, mikser eller danser til i musikkens helt egen sjanger. Musikkspillene har eksistert så lenge jeg kan huske, og da tenker jeg først og fremst på fenomen som Dance Dance Revolution-maskinene, og ikke minst Guitar Hero, som skapte en helt egen nisje med sitt fokus på «realistiske» plastinstrumenter der håndkontrollen tidligere hadde dominert på det tidlige 2000-tallet.
Da det derimot ble kjent at Guitar Hero, så vel som deres største konkurrent, Rock Band, skulle legges på Activisions og Harmonix’ hyller for et ubestemt tidsrom var det mange som spådde døden for musikkspillene slik vi kjente de.
Dette skulle vise seg å være ganske så riktig, for selv om Harmonix nå har sluppet et nytt spill i Rock Band-serien med Rock Band Blitz, er dette et betydelig steg vekk fra alt som har skjedd de siste syv årene. Med Rock Band Blitz prøver den amerikanske utvikleren seg derfor på en virtuell tidsreise, og ved å se tilbake på klassikere som FreQuency og Amplitude har de laget et spill som fenger, uten å koste en formue.
I Rock Band Blitz trenger man nemlig ikke annet enn sin egen håndkontroll for å skape vakker musikk, og til tross for eksklusjonen av falske instrumenter er det et svært engasjerende spill.
Positiv nedskalering
Enhver som har spilt et musikkspill tidligere vil straks dra kjensel på de grunnleggende mekanikkene i Rock Band Blitz. I kjent stil kommer noter mot deg langs fem separate bånd på skjermen, og når disse når et spesifikt punkt må man trykke på en matchende knapp for å spille de. Der man tidligere har måttet slå på et trommesett eller klimpre på en bassgitar trenger man nå kun to knapper på hver sin side av kontrolleren for å spille samtlige instrumenter i Rock Bands repertoar.
Trommer, bass, gitar, vokal og keyboard er alle representert i de tjuefem låtene som følger med Rock Band Blitz, og som et bisart enmannsband må man lære seg å kontrollere alle. Heldigvis trenger man ikke å være på flere steder om gangen, og istedenfor å skulle velge et instrument i forkant av hver sang får man fritt bytte mellom de separate instrumentene mens man spiller.
For eksempel kan man begynne en sang ved å spille gitarsporet, for så å skifte til keyboard en liten stund og deretter gyve løs på bassen. Man bytter spor med skulderknappene, og det instrumentet man spiller for øyeblikket blir forsterket i forhold til resten av lydmiksen. Man står fritt til å bytte instrument når som helst, men av og til er dette lettere sagt enn gjort, for skal man for eksempel fra vokal-sporet til trommene må man komme seg forbi både gitar og bass underveis, og på veien kan man lett bomme på noter eller miste flyten.
Dette skjer riktignok ikke så ofte, men med så mange knapper til overs på håndkontrolleren kan man lure på hvorfor Harmonix ikke gjorde overgangene litt mer intuitive.
Ikke det at Rock Band Blitz ikke er intuitivt – tvert imot er det et av de mest intuitive og lettfattelige spillene jeg noensinne har hatt gleden av å møte på. Overdrivelsen om at «dette er noe selv bestemoren din kan spille» blir ofte slengt ut i slike sammenhenger, men i dette tilfellet er jeg hundre prosent sikker på at hun ville klart det. Alt som trengs er fire fingre og rytmesans.
Engasjerende poengsanking
Det er ikke dermed sagt at hun ville oppnådd de store poengsummene, for selv om det er lett å komme i gang med Blitz er det ingen enkel sak å sanke mange poeng, spesielt når man må prøve å balansere hvilke instrumenter man spiller til enhver tid for å få mest mulig poeng. Utviklerne har nemlig gjort det slik at hvert enkelt instrument har sin egen poengdobler, og alle fem må nå maks nivå for å øke den maksimale poengdoblingen, slik at man igjen kan øke hvert enkelt instruments poengdobler enda noen hakk.
Med dette får spillet et ekstra strategisk aspekt ved seg. Man må blant annet planlegge hvilket instrument man skal spille når – kanskje har ikke denne sangen så mange keyboard-deler, og da må man være beredt til å ta støyten når man ikke rekker å spille nok av disse før det er for sent. Man har med andre ord ikke råd til å neglisjere noen av instrumentene, for dette vil i tur påvirke den totale poengsummen.
Og poeng er viktig i Rock Band Blitz, dette er faktisk noe av det første man blir fortalt når man setter i gang spillet for første gang. Feilprosent og publikums gunst spiller ikke lenger noen rolle fordi alt handler om hvor mange poeng man klarer å få på sangene. Dette gjør spillet mye mer tilgjengelig enn noen gang tidligere, og samtidig får man den samme følelsen av mestring når man ikke bommer på noen noter eller fullfører en gitarsolo med ti i stil.
Poengsankingen blir etterhvert svært vanedannende, og det var flere øyeblikk hvor jeg sa til meg selv: «Ok, bare én sang til», for så å holde på mye lenger enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt å spille. Spesielt engasjerende er det å konkurrere med venner gjennom såkalte «score wars», ellers poengkriger om du vil, hvor man utfordrer en venn til å slå din poengsum på en bestemt sang.
Dette konkurranseaspektet er svært velgjort, men samtidig er det skuffende at Rock Band Blitz ikke har noen direkte flerspiller hverken lokalt eller på nettet, og er med det lagt opp mye på samme måte som det nyeste SSX. Man kan koble spillkontoen sin opp til Facebook for å låse opp utfordringer man kan gjøre i samarbeid med venner, men det burde egentlig være unødvendig å ta mellomleddet innom Facebook for å låse opp disse elementene i spillet.
Variasjon i lange baner
Man må med andre ord klare seg på egenhånd når man spiller Rock Band Blitz, men dette er egentlig ikke så ille - spillet kommer nemlig med tjuefem låter som vil underholde deg lenge og vel. For enhver som ikke har erfaring med Rock Band fra før av er det kanskje foruroligende lite rock å spore i samlingen, men variasjonen gjør mer enn opp for dette.
Alt fra Avenged Sevenfold og Red Hot Chili Peppers, til Elton John og Maroon 5 blir servert på løpende bånd, og selv om den store variasjonen tilsier at man neppe vil like alle er det usannsynlig at man vil kjede seg med spillets utvalg.
Når man først finner en sang man liker er Blitz på sitt aller beste, og det er en ren fornøyelse å la seg rive med på riffene til Bostons «More Than A Feeling» eller pianospillingen i Funs storhit «We Are Young». Til tider ble jeg faktisk så oppildnet at jeg trykket litt hardere på knappene og beveget meg en smule i stolen min til rytmene, noe jeg aldri har gjort med plastinstrumentene (i edru tilstand).
Samtidig er det viktig å påpeke at tjuefem sanger ikke er all verdens, og da er det greit at Harmonix har gjort det slik at all musikk som tidligere har vært tilgjengelig for nedlastning til de tre første Rock Band-spillene også kan spilles i Blitz. Dette rommer nærmere to tusen fem hundre sanger, så om man er villig til å betale for nedlastbart innhold vil man ha tilgang til endeløs moro med Rock Band Blitz.
Konklusjon
Med håndkontrollen som taktstokk og plastikkinstrumentene som et fjernt minne, tilbyr Rock Band Blitz et musikkspill for de som har til gode å la seg bite av basillen, eller bare ønsker mer musikalsk moro etter Rock Band 3. Det krever ingen dyre instrumenter og det krever enda mindre av spilleren med sitt svært intutive system, som samtidig utfordrer og belønner de ivrigste.
Notene er stramt regisert, musikken like fengende som før, og poengjakten særs engasjerende, spesielt om man har en venn eller to som ikke er redd for en utfordring. Mangelen på direkte konkurranse eller samarbeid med andre spillere er dog skuffende, og om man ikke er villig til å betale ekstra for nedlastbare låter vil de tjuefem inkluderte sangene kanskje ikke være nok for deg i lengden.
Likevel må jeg si at Rock Band Blitz er et svært friskt tilskudd til den allerede veletablerte franchisen. Om dette er retningen musikksjangeren beveger seg i etter plastinstrumentenes fall sier jeg ikke nei takk, heller tvert imot.
Rock Band Blitz er i salg for PlayStation 3 (testet) og Xbox 360, via deres nettbutikker.
