Rise of Nations var kanskje fjorårets beste sanntidsstrategispill. Spillet gjorde ikke så fryktelig mye nytt, men det tilbød nærmest perfekt gameplay i god, gammeldags Age of Empires-stil. Når alt er sagt og gjort og fjorårets strategispill måles opp mot hverandre, er det rett og slett vanskelig å finne noen andre spill som gjorde jobben sin like godt som Rise of Nations, og spillet var - og er - en sann fryd å spille. Nå er den første ekspansjonspakken her. Rise of Nations: Thrones and Patriots kommer med fire nye og omfattende enspillerkampanjer, seks nye sivilisasjoner (hver med sine egne unike enheter, styrker og svakheter) og enkelte mindre tillegg. Ekspansjonspakken fokuserer som du ser ikke på noe enkelt tema, men tilfører spillet mer generelt innhold.
Nye sivilisasjoner
De nye nasjonene i spillet er Nederland, India, Persia og Amerika (USA), samt indianerstammene Lakota og Iroqoui. Sistnevnte indianerstamme har fordelen at alle deres ikke-kjempende militærenheter i vennlig territorium er usynlige for fienden. I tillegg har de bonuser i forhold til speiding. Lakotaindianerne er ikke begrenset til å bygge innenfor landområdene deres, og i tillegg har de et helt annet system for matsamling enn resten av sivilisasjonene. Nederlenderne er store på handel og sjøfart. Inderne har også handelsfordeler, og i tillegg har de tilgang på krigselefanter, noe også perserne har. Dessuten har perserne mulighet til å bygge to hovedsteder, som hver kan ha alle de fordelene en hovedstad har i spillet. Amerikanerne har mulighet til å skifte regjering gratis, forskningsbonuser og bonuser i forhold til militæret i de moderne tidsalderne.
Som en hver stolt skandinav må jeg nok innrømme at det skuffer litt at vikingene enda ikke er tatt med i spillet. Det var trist at de ikke var i originalen, men når denne ekspansjonspakken kommer med merkverdige og ukjente sivilisasjoner som Lakota-indianerne, er det nesten litt rart at de hardbarkede vikingene fortsatt må sitte på sidelinjen. Såret nasjonalfølelse til tross, de nye sivilisasjonene i Thrones and Patriots fungerer stort sett glimrende, og passer perfekt inn sammen med de eksisterende sivilisasjonene. Det bør nevnes at på kart uten tilgang til vann (og dermed fiske) er Lakotaindianerne ekstra utfordrende å spille som, på grunn av deres alternative matinnsamlingsmetoder. I tillegg kan amerikanerne, med sine forskningsbonuser og militærbonuser, kanskje blir litt for sterke etter hvert, noe som for så vidt reflekterer situasjonen i den virkelige verden.
De nye kampanjene
På tross av alle sine styrker var det én ting Rise of Nations ikke fikk særlig mye ros for: Enspillerkampanjen. I stedet for å tilby en serie spesiallagede oppdrag som følger en spennende historie, kom Rise of Nations med en "ta-over-verden"-kampanje, som blandet inn elementer fra brettspillet Risk. Gameplayet var todelt, slik som i Total War-serien, og det fungerte på den måten at i den ene delen forflyttet du styrker på et stort verdenskart delt inn i en rekke mindre territorier, og i den andre delen utkjempet du slagene i sanntid. Dette konseptet danner også grunnlaget for de fire kampanjene i Thrones and Patriots, men her er det hele utført på en langt bedre og involverende måte.
Hver av de fire kampanjene gir spilleren muligheten til å forandre menneskehetens historie ved å gripe inn i en berømt, historisk konflikt. Den første kampanjen foregår i middelhavsområdet, og omhandler Alexander den Store sitt felttog for å skaffe seg kontroll over det som den gang var den kjente verden. I den neste kampanjen beskrives Napoleons krigføring i Europa. I disse to kampanjene har du ikke mulighet til å velge side - du må spille som henholdsvis Alexander den Store og Napoleon. Den tredje kampanjen foregår i den nye verden, og lar deg velge mellom europeiske kolonimakter, ulike indianerstammer eller de amerikanske kolonistene som kjemper for selvstendighet. Her er det totalt 11 spillbare fraksjoner, og hovedmålene varierer etter hvilken fraksjon du har valgt.
Den siste kampanjen er kanskje den mest interessante. Her omhandles den kalde krigen, og du kan velge om du vil ta på deg rollen som amerikanerne og kjempe mot den røde faren, eller som Sovjetunionen og kjempe mot den dekadente vesten, med USA i spissen. Kampanjene er ikke uten enkelte faktafeil. I verdenskrigsscenariet blir Finland klassifisert som et Warzawapaktland, noe mange finner nok vil se på som en blodig fornærmelse. I Napoleonskampanjen er dessuten kongeriket Danmark-Norge under Holland. Om disse feilene skyldes uvitenhet fra utviklernes side eller hensyn til balansen i kampanjene vites ikke, men de får uansett ingen negative følger for gameplayet.
Det som gjør de nye kampanjene så mye bedre enn kampanjen i originalen er imidlertid ikke at de fokuserer på enkelthendelser i historien, men at sammenhengen mellom den storpolitiske delen og sanntidsstrategidelen er så godt gjennomført. De ulike oppdragene du må utføre er varierte, og de føles til en hver tid relevante i forhold til den situasjonen du er i. Kartene du spiller på representerer de virkelige områdene de foregår i på en god måte, slik at du kjenner dem igjen fra atlaset. Kampanjen om den kalde krigen inneholder faktisk også enkelte oppdrag hvor fokuset er på et slags snikebasert gameplay.
