Fabelaktig nok sørger også denne uforutsigbarheten til at spillet finner seg selv på ny gang på gang. Selv når du nærmer deg slutten, føles ingenting gammelt eller utbrukt. Det er ganske enkelt ingen dødpunkter, siden alt som introduseres hales mot et klimaks og deretter blir en del av hva du frykter og forventer. Samtidig bygges oddsene i takt med at du får kraftigere våpen. Igjen omgir du deg med falsk trygghet. Selv om du blir sterkere, vokser utfordringen proporsjonalt. Lettere fiender slites i filler foran deg, men det er vanvittig mange av dem, og bak den møre kjøttveggen av motstand venter kanskje noe stort og stygt på at du skal lade om. Enda en liten studie i balanse som både bidrar til å bygge spenning, og lure deg til å tro at du mestrer en situasjon som snart kan snus på hodet.
Historien bidrar også godt til å forespeile og drive spenningen. Siden fortellingen er så knapp og effektiv, avslører den sjeldent ting du helst vil oppdage på egenhånd, og fungerer dermed først og fremst som spenningsoppbygger. Selve historien består av den glade blandingen av galskap og konspirasjonsteorier som vi har lært å vente fra Capcom. Det er noe lett og lekent, nesten naivt, fortellingen som gjør at du godtar den. Teknisk sett er den, som de fleste spill, skrekkelig dårlig skrevet og strukturert, men den er så glad i seg selv at det blir sjarmerende. Blandingen av tøff tone og nesten bekymringsløs dedikasjon skaper en festlig kontrast til skrekken rundt deg som aldri hever deg fra den, men gir deg små pustepauser når det trengs mest.
Det var en gang ...
Det er dessverre også en ujevn kontrast. Midt i den gjennomarbeidede oppbygningen av selve spillet, og ikke minst den voldsomt flotte grafiske presentasjonen, sitter fortellingen litt for løst til at den blir en skikkelig del av opplevelsen. Dette er vel egentlig det eneste spillet kan kritiseres skikkelig for, siden resten er så vellaget. Likevel er det litt trist å tenke på hvor monumentalt Resident Evil 4 kunne vært med litt skikkelig historiefortelling og involverende personligheter. Slik det ligger an nå er de veldig enkle: De er tøffe og umiddelbare, og utfyller sin rolle i fortellingen. Men de har ingen personlighet utenfor rollen sin, og selv om det høres ut som pirk, betyr det at historien opplevelsen tross alt hviler på, alltid føles fjern og nesten separat. Men det er uansett bedre enn at en dårlig historie tar overhånd og tvinger handlingen.
Det er spillopplevelsen som er i hovedsetet, og historien setter en god tone for den, og plasserer handlingen i litt perspektiv. Fornøyelig nok er også historien integrert i spillopplevelsen på en veldig effektiv og umiddelbar måte, mye bedre enn hva som er vanlig. Selv om historie og spill fortsatt er separat, er båndene som knyttes mellom deltakelsen i fortellingen og selve spillet effektive nok til å være naturlig.
Det betyr heldigvis at spillet også fungerer utmerket godt uten historien også, hvilket demonstreres utmerket i The Mercenaries, som låses opp når du har klart spillet. Her blir du dumpet i ett av fire miljøer hentet fra selve spillet, med en veldig enkel oppgave: Drep så mye du får tid til. Det er ekstremt vanedannende, og vil nok for mange spise langt mer tid enn selve spillet. Ettersom du får høyere og høyere poengsummer, låses flere og flere figurer opp, alle med ulike styrker og svakheter og ikke minst forskjellige våpen. Det er kanskje først her du virkelig forstår og mestrer dybdene i kampsystemet, og setter virkelig pris på hvor presist og balansert det er. The Mercenaries er også mer umiddelbart tilgjengelig enn hovedspillet, og gir deg noen minutter med tettpakket action; en god grunn til å vende tilbake til spillet.
Det forbereder deg også godt på de hardere vanskelighetsgradene, som til tross for at du ofte har skaffet deg en rimelig grotesk ballistisk fordel, siden du beholder våpen fra omgang til omgang, klarer å være utfordrende.
Det er ganske enkelt veldig mye å oppleve, og enda mer enn i GameCube-versjonen, som til tross for bedre grafikk og mer behagelige kontroller ikke er spesielt mye bedre som spill. Men selv om Capcom har gjort en fremragende gjenskapning med ressursene de hadde tilgjengelig på PS2, er det fortsatt bare én definitiv versjon av Resident Evil 4, og den hører hjemme på Nintendos konsoll.
Konklusjon
Overgangen fra Nintendos vesentlig sterkere konsoll har ikke påvirket opplevelsen Resident Evil 4 i det hele tatt. Det er stadig årets beste action-spill, uansett hvilken konsoll det er på. Den tette stemningen og den fabelaktige balansen som opprettholdes uansett hvor mange ganger spillet overrasker og overrumpler deg, er uovertruffen.
Det er kanskje ikke det renspikkede skrekkspillet det én gang var, og dermed leverer det kanskje ikke akkurat hva folk forventer av det. Men resultatet er et langt bedre spill, en mer fokusert og intens opplevelse med et driv og en entusiasme de fleste andre spill kan se langt etter. Kongen er død. Lenge leve kongen.
