Hvis du snakker med min professor i markedsføringskanaler og spør om han kan definere ordet "strategi", vil han svare at det lar seg nok ikke gjøre. Det ligger mye i ordet strategi, faktisk såpass mye at ingen har klart å komme med en ensbetydende definisjon.
Grunnen til at jeg innledningsvis nevner dette, er at strategispill pleier å ha et større fokus på spilldelen enn strategidelen. Noe som ikke nødvendigvis er dårlig, vi spiller tross alt for å underholde oss selv. Men av og til er det slik at strategidelen burde vært mer polert, slik at bygg-hundre-millioner-tankser-og-kjør-over-fienden-strategien ikke alltid hadde virket.
Og det er der R.U.S.E. (RUSE) plasserer seg – et annerledes strategispill der fokuset på strategi skal være større enn i andre spill i samme sjanger.
Doh-Day
Hvis du noen gang har sett en krigsfilm, har du helt sikkert sett en scene der generalen står ved siden av et bord med et kart på. Rundt ham står lakeiene og dytter på noen treleker, som representerer enheter på slagmarka. I RUSE er det du som er genereralen. En virtuell øverstkommanderende, med all makt over logistikk, taktikk og strategi. Og ditt verktøy er dette svære bordet.
Dette bordet vil, når kameraet er zoomet helt ut, fungere som et overblikk over slagmarken. Alle dine enheter er representert som pokerchips stablet i høyden. Når du gir ordre vises en pil over brettet, og denne viser deg hvilken vei enheten kjører. Det hele er oversiktelig og stilrent, om enn litt kjedelig.
Om du ikke vil leke skrivebordsgeneral kan du zoome helt inn på enhetene din. Her fremstår RUSE som spesielt pent, med masse detaljrikdom. Fra lastebiler som frakter olje til hovedkvareteret ditt, til solfylte enger der en enslig Sherman-tanks slapper av i solen. Plutselig rives du bort fra det idylliske øyeblikket – fienden har begynt å avansere mot dine posisjoner. Kryssild oppstår og byene du okkuperer tar fyr og raser sammen mens det som var en kornåker blir forvandlet til et månelandskap.
Kontrollene i spillet er veldig enkle. Du slipper å tenke på hvilken vei tanksene dine står så lenge du har de noenlunde i formasjon. Det samme med soldater, klikk en gang på dem og klikk deretter der de skal. Enkelt.
Herlig!
That simplifies the problem!
RUSE finner sted under andre verdenskrig, og du skal få styre hele seks militærmakter i din søken etter å vinne krigen. Det som skal skille RUSE fra andre strategispill er "rusene". En "ruse" er et engelsk utrykk som betyr "en handling som er ment å lure noen".
Hvordan du bruker rusene, er opp til deg. Oppe i venstre hjørne er en liten teller som viser hvor mange ruser du har igjen. Etter hvert som du bruker ruser og avanserer mot fienden, vil du få tilgang til flere ruser og de kan være forskjellen mellom seier og tap. Eksempler på ruser er skjuling av styrkene dine eller spionering på fiendens stillinger. Min favoritt ble etter hvert «decoy army», eller narre-hær på godt norsk. En haug med liksom-enheter som er fine til å trekke fiendtlig ild vekk fra dine virkelige styrker.
Når det er sagt, du vinner ikke med rusene alene. Du må ha en hær som gjør drittarbeidet, og det er hvordan du styrer den som til syvende sist gjør at du vinner. Det å bygge en haug med tankser, og sende dem mot fiendebasen, er fremdeles en trygg måte å gjøre det på.
Hva så med det raske gameplayet?
For å forstå gameplayet må du nesten se på hvordan ressurssanking foregår. I tillegg til at hovedkvarteret ditt produserer en viss sum penger med jevne mellomrom, må du også ut å sanke olje fra visse punkter på brettet. Disse går tomme veldig fort, noe som gjør at du må ut av dine trygge områder for å sanke mer olje. Dette strekker ut de allerede begrensede ressursene dine, spesielt hvis du allerede har vært i et slag og to.
Du må altså passe på ressurspunktene dine, for de er lette mål for fienden. Det gjør at rusene egentlig ikke blir så nyttige, da de ikke stimulerer til langsiktige erobringer. Det er fordi rusene er tidsbegrensede og har du tatt en posisjon og tiden går ut for rusen, så returnerer det til normalt og fienden kan effektivt komme med et motangrep. Dette er spesielt frustrerende når du bruker rusen som skjuler bygningene dine. Etter de fire minuttene rusen varer så er du like langt. Da er det egentlig, som nevnt tidligere, enklere å bare bygge en svær hær og bombe motstanderen tilbake til steinalderen.
Min lærer bruker en definisjon av strategi som sier følgende: "En handling som skaper varige fordeler". Og det er kanskje der rusene feiler, de skaper aldri noen varige fordeler. Du må selv aktivt handle innenfor det meget korte tiden en ruse varer.
Jeg kan tenke meg at enkeltspillerdelen vil ha mye større fokus på nettopp strategi og taktikk. Rusene kommer nok til å bli forskjellen mellom det å vinne og det å tape en kamp. Å legge en plan, utføre den og se fiendens bygninger brenne ned i høstmørket, skaper en følelse som bringer varme og glede inn i livene våre. Om du ser bort i fra det digitale massedrapet selvfølgelig.
Når det gjelder spillmekanikken i seg selv, ligger det mye potensiale under overflaten som bare lengter etter å komme opp i frisk luft. En god historie, kombinert med utfordrende oppdrag tror jeg at vil være det som hever RUSE frem i lyset.
Jeg ser derfor frem til å melde meg til tjeneste som general i RUSE i februar 2010.
