Puzzle Quest: Challenge of the Warlords var en lite opplagt genremiks: blokkpuslespill møtte rollespill og resultatet ble både besnærende og vanedannende. Puzzle Quest: Galactrix forsøker å gjenskape suksessen, denne i gangen i verdensrommet. Fortellingen utfolder seg i en fjern fremtid; du inntar rollen som nyutdannet rompilot i en galakse styrt av fire digre firmaer. Det ryktes at noen bedriver snuskete og ikke minst superhemmelige eksperimenter som – hold pusten – kan sette hele menneskeheten i fare. Kan du gjette hva som blir din oppgave?
Mer puzzle, mindre quest, takk!
Som du sikkert har gjettet er ikke historien hovedattraksjonen i Galactrix, samme hvor mye utviklerne skulle ønske det. Fortellingen er tynn som spikersuppe, presentert av flate og usjarmerende stereotyper via kjedelige stillbilder. Figurene du møter på ferden er stort sett blåkopier av allerede avdankede klisjeer. De få avatarene du kan velge mellom er like platte og livløse som resten av mannskapet, og inspirerer ikke akkuat til følelsesmessig engasjement.
Heldigvis kan ikke det kjedelige spilluniverset kvele det underholdende kampsystemet som utgjør spillets ryggrad. Kampene presenteres som et klassisk blokkpuslespill med en vri: I tillegg til å flytte på brikker for å få tre eller flere på rad, har du forskjellige spesialangrep og evner til rådighet for å tvinge motstanden i kne. Du har også egne minispill for å lage våpen og utstyr, åpne ormhull til nye solsystemer, overhøre rykter, samle materialer, eller prute i butikken. Disse minispillene tar utgangspunkt i kampsystemet, men byr på andre utfordringer og målsetninger.
Kampene blir utkjempet på store brett bestående av heksagonale brikker. Du fjerner brikker ved å lage linjer med tre eller flere av samme farge, hvorpå nye brikker raser inn på brettet. Forvirrende nok ramler de nye brikkene inn fra den retningen du flyttet brikken som fjernet en linje, i svært skarp motsetning til tyngdekraften vi alle kjenner og elsker. Til å begynne med klør du deg litt i hodet og lurer på hvordan systemet henger i hop, men etter en stund lærer du å se brettet i lys av den sære gravitasjonen og blir i stand til å styre flyten av brikker.
Når du fjerner røde, grønne og gule brikker får du ressurser som kan brukes til å aktivere våpen og annen utrustning på skipet ditt, mens blå brikker fyller skjoldet som beskytter skroget ditt mot skade. Grå brikker gir erfaringspoeng, mens lilla brikker lar deg bestikke fiender og unngå ugunstige konfrontasjoner. De lilla brikkene føles rimelig overflødige, ettersom kampene er det mest engasjerende med spillet. Etter hvert som du lærer regelsettet blir det også langt mellom utfordringene, og sjansen er liten for at du vil kjøpe deg bort fra de få spenningsmomentene du kommer over.
Til slutt har vi spillets svarteper, minebrikkene med tallverdier fra én til ti. Disse djevelske innretningene gir skade tilsvarende summen av brikkene som settes sammen, og fornuftig forvaltning av miner er nøkkelen til seier.
Fetter Anton eller Petter Smart?
Det er til en viss grad mulig å bli flink i Galactrix. Den sære tyngdekraftsmekanikken åpner for masse muligheter for å styre spillets flyt, og taktisk bruk av våpen og evner kan langt på vei sikre seieren. Likevel skal du ikke selge skinnet før bjørnen er skutt: Den kunstige intelligensen er enten en heldiggris eller en juksepave; en klarsynt pøbel med langt bedre overblikk over spillbrettet enn du har. Dermed ender ofte motstanderen opp med å høste fruktene av dine forberedelser, og belønner gjerne seg selv med digre kjedereaksjoner og masse bonuspoeng for flytt som ved første øyekast virker middelmådige.
Derfor føles utfallet av kampene ofte vilkårlig, og det er ikke alltid like lett å skjønne hva du gjorde feil. Var det taktikken din som var skrot, eller var det rett og slett den svinaktige kunstige intelligensen som dro en spansk en? Dette problemet er ikke fullt så kritisk som i det forrige spillet, men motstanderen er påfallende heldig. Mye, mye heldigere enn deg, iallfall.
Juks og fanteri er ikke et like stort problem i minispillene siden du ikke har noen motstander, men det betyr ikke at oddsen er i din favør. Hacke-minispillet går for eksempel på tid, og du får gjerne spolert rundene dine av en uforklarlig og ganske sjenerende hakking som oppstår i tide og utide.
Problemet har vist seg på alle maskinene spillet har blitt testet på, og er enda ikke ordnet opp i. Selv om spillet går i sneglefart tikker nemlig klokken ufortrødent videre og det er ikke uvanlig å tape fordi tiden går ut selv om du egentlig har full oversikt over situasjonen. Hakkingen oppstår fra tid til annen uten at det påvirker resten av puslespillene, men det er stadig sjenerende og gir inntrykk av at utviklingen har gått litt fort i svingene.
Ikke akkurat Google Earth
Den kunstige intelligensen er ikke det eneste som byr på problemer med Galactrix: Kartskjermen er en spektakulær fiasko, et uoversiktelig rot av solsystemer, unødvendig overdådige valgmarkører og feilslått logikk. Det er ikke helt godt å si om navigeringen er turbasert eller foregår i sanntid, og ved første øyekast er det klin umulig å finne ut hvor du faktisk befinner deg. Selv etter flere timer med spilling føles det som om informasjon holdes fra deg, og det er rett og slett en øvelse i prøving og feiling å finne ut hva som egentlig foregår bak kulissene.
Spillrommet er lagt opp som et nettverk, hvor hver node er et solsystem. Du kommer ikke videre til neste solsystem før du har åpnet ormhullet i solsystemet du befinner deg i, hvilket tvinger deg til å kjempe med det ustabile hacke-minispillet. Når du først har låst opp alle ormhullene blir du pent nødt til å slåss med fiender i praktisk talt alle solsystemer som ikke er direkte vennligstilte. Hvis du bærer på tjuvgods kommer attpåtil dine allierte for å lære deg en lekse, slik at selv en liten rundtur i galaksen utarter seg til massakre.
