Gjørmeracere er i vinden som aldri før. I tiden fremover vil vi få servert titler som Motorstorm: Pacific Rift, Baja: Edge of Control og gigantiske Fuel. Først ut i denne skitne kategorien er imidlertid Disneys Pure. Her står moro og action midt i sentrum der du styrer dine firehjulinger rundt i fantastiske miljøer. Dette minner faktisk veldig mye om en god blanding av SSX og Burnout, og det er ingen dårlig attest for en arkaderacer. Spillet er så urealistisk morsomt og fartsfylt at selv den mest grinete spiller vil kjenne det rykke i smilebåndet.

Best i verden

Forutsetningene i Pure er helt klare. Du skal bli best i verden med dine egenbygde firehjulinger. Dette gjør du ved å delta på verdenstouren. Denne er delt opp i ulike turneringer med opptil sju løp i hver. Disse løpene deles inn i tre kategorier: sprint, race og fristil. I hvert løp får du en poengsum basert på plasseringen din, og denne er igjen avgjørende for når den neste turnering skal låses opp. Du kommer deg altså ikke videre om du ender som nummer 16 hver gang.

De tre løpstypene gir ganske distinkte opplevelser. «Race» sier seg selv. Her kjemper du mot datamotstanderen om å komme først over mållinjen. Sprinten er samme ulla, bare med langt kortere og flere runder. I fristil er det triksene som er i fokus, her skal du samle mest mulig poeng ved å gjøre halsbrekkende stunts.

Triksene er i grunn fundamentet Pure er bygd på. Du kan hoppe ved nesten hver eneste betydelige hump i banen, og mens du er i lufta skal det selvsagt trikses. Triksene gir i sin tur såkalt juice, som kan brukes på to måter. Du kan enten gjøre det om til turbo, noe som gjør at du kjører langt raskere, eller du kan spare denne juicen til råere triks. Totalt er det fire ulike trikskategorier, inkludert de utrolige supertriksene. Du kan velge mellom ulike sjåfører før hvert løp, og disse har unike supertriks.

Dermed er premissene lagt. I «Race» må det trikses for å få superfart, i «Sprint» er triksemulighetene få og viktig å få til når mulighetene byr seg, mens i fristil gjelder det å kjede sammen variasjoner av triks. Dette kan gi enorme poengsummer, slik vi kjenner det fra den nevne snøbrettserien SSX. Her snakker vi supertriks som er fullstendig umulig rent fysisk, men det er like fullt knallrått å få til. Slike krumspring tar imidlertid lang tid, og da hjelper det at enkelte hopp gir deg fall på flere hundre meter – noe som mildt sagt er et rush å oppleve, også i spillform.

For å få til alt dette må du selvsagt ha en firehjuling. Det vil si, minst tre firehjulinger. Disse bygger du nemlig selv, og de kan tilpasses bruksområdet. En sprintdoning må for eksempel har bra akselerasjon, siden svingene er mange og slettene få. Fristilfarkoster må selvsagt være best på triks, her er ikke farten så avgjørende. Racingfirehjulingene bør være bra på alt, da spesielt toppfart og styreevne.

Bygg selv

Via en byggemeny, som for øvrig kunne vært litt mindre rotete, konstruerer du dine vidundre. Her kan du tilpasse alt fra håndtak via bremser til det ytre skallet. Detaljnivået er godt, og du kan selv velge farge og eventuelle sponsormerker. Du låser opp nye deler og oppgraderinger etter hvert som du vinner konkurranser i kampanjemodusen. Oppgraderinger kan blant annet gi deg mer juice eller triksemuligheter, og det er disse som er nøkkelen til å lage spesialtilpassede firehjulinger.

Muligheten for å lage dine egne kjøretøyer er i det hele tatt veldig velkommen, du føler at kjøreopplevelsen blir mer personlig – og det er stas at du kan påvirke den også utenfor banene.

Hvis vi skal snakke spesifikt om kjørefølelsen er det overhodet ingen tvil om at Pure er en skikkelig arkaderacer. Selv om fysikken er helt kurant, er det ikke akkurat slik at sentrifugalkraften drar deg langt ut i krappe svinger når farten er stor. Her er bremseknappen mest til pynt, og det skal ganske alvorlige smeller til før du blir satt ut av spill. Styringen er enkel og spiller ballen opp til at det er fartsfølelse og triksene som skal være i et konstant fokus. Det fungerer egentlig veldig bra, siden spillet aldri er ment som noen hardnakka simulator – dette er moro, moro og moro.

Selv om det ikke er stor kollisjonsrisiko når du suser rundt i dette spillet, er kontrollene svært viktig når det skal trikses. Da er tiden knapp, og triksemengden stor. Derfor er det gledelig at man har fått til et enkelt system med knappetrykking som også føles knyttet opp mot dine «bevegelser» gjennom tilløp og variasjon av triks. Likevel synes jeg Playstation 3-kontrollen er litt upresis når det kommer til hoppfasen, her er det litt for lett å komme skjevt ut – men det er mulig dette kan skyldes at jeg er aller mest komfortabel med Xbox 360-kontrollen i utgangspunktet.

Jordomkjøring

I Pure kan du kose deg med baner i blant annet USA, New Zealand og Thailand. Antall baner er ikke voldsomt stor, og det er synd at man ikke bruker snølandskapet i New Zealand enda mer – her er det virkelig moro å kjøre. Det noe smale baneutvalget utjevnes av at de alle er svært varierte og intrikate. Hver bane har et mylder av ulike ruter og muligheter, avhengig av løpstype. Dermed har du hele tiden en utfordring når det gjelder den aller beste ruta, slik at du finner veier der konkurrentene dine bare ser støvet etter deg.

Visuelt er det lyssettingen som imponerer alle mest. De ulike brettene bruker lys på forskjellige måter for å understreke miljøet du befinner deg i. Solstråler som kjemper seg gjennom tette trekroner i Thailand er et glimrende eksempel i så måte. Måten støv og skit virvles opp etter firehjulingene er også god, det føles nesten som om du får noe i øyet hver gang du ligger bak en konkurrent. Når det gjelder fartsfølelsen gjør denne seg først og fremst gjeldende når du booster, og jeg synes normalfarten kunne vært noen par hakk høyere.

På minussiden hender det at du setter deg fast i miljøet og andre firehjulinger uten at spillet makter å sette deg tilbake på banen. At dette er irriterende sier seg selv, særs når det koster deg avansement til større turneringer. Den kunstige intelligensen kunne også vært noe mer aggressiv slik at vi hadde fått ytterligere nerve og kaos under løpene.

Lydbildet i Pure preges utvilsomt av den rocka musikken. Denne fungerer utmerket til å sette spillet i den litt røffe kategorien det gjerne vil være i, men variasjonen burde vært større. Flere av sangene er såpass markante at det raskt blir slitsomt å høre dem om og om igjen. Dessuten drukner de ganske fine miljølydene i musikken, så etter en liten stund med spilling kan det kanskje være en idé å sku den ned en smule. Da går man imidlertid glipp av den øredøvende stillheten man får som kontrast ved gigantiske svev, og det er en gåsehudopplevelse jeg unner alle å oppleve.

Siden enspilleropplevelsen er såpass solid er det svært skuffende å konstatere at lokal flerspiller ikke har fått plass i dette spillet. Pure virker å passe svært godt til sofamoro, men akkurat som i det originale Motorstorm har man ikke tatt høyde for de sosiale av oss lokalt. Over nett kan du imidlertid hygge deg med kaotiske løp i de tre ulike kategoriene, enten rangert eller urangert. Løpene er minst like hektiske som i enspillerdelen, og når flyten er god er det en sann glede å utfordre menneskelig motstand over nett.

Konklusjon

Pure er et svært lett tilgjengelig spill som det er umulig å ikke bli glad i. Racingspillet er til de grader overdrevent, men for en som elsker SSX er dette en actiondrøm på fire hjul. Banene er spennende, triksene elleville og det visuelle er slående. Det eneste store minuset er at man ikke har klart å bake inn en lokal flerspillerbit for oss som elsker å ydmyke kompiser men kontrollen i hånda. Nettdelen er til gjengjeld svært moro, så totalpakka du får med Pure er mer enn fyldig nok. Du får det neppe mer moro enn dette, i hvert fall ikke på egenkomponerte firehjulinger.

Pure slippes for Xbox 360, Playstation 3 og PC 26. september. Det er kun konsollversjonene som er testet.