Mange vil nok være raske med å avskrive Prey. Spillet bruker Doom 3-motoren, og på skjermbildene ser det nesten ukomfortabelt mye ut som de to andre spillene som har brukt denne spillmotoren: Doom 3 og Quake 4. Som disse spillene foregår Prey i futuristiske metalliske omgivelser, med ekle organiske elementer og monsteraktige fiender. På skjermbildene ser det rett og slett ikke ut som Prey har særlig mye å fare med i det hele tatt - visst er grafikken pen, men vi har sett disse omgivelsene før.
Som vanlig er det uklokt å forhåndsdømme, for Prey har heldigvis mye mer å tilby enn det viser på skjermbildene. Vi blir aldri helt kvitt følelsen av å tråkke rundt i de samme korridorene vi besøkte i Doom 3, men gameplayet er både mer interessant og mye morsommere enn det var i id sitt ensformige eventyr. For det første er Prey rett og slett mye bedre designet enn Doom 3 var, og for det andre kommer spillet med en håndfull spennende elementer vi ikke har sett brukt i sjangeren tidligere. Men disse skal vi komme tilbake til senere, først må vi ta en titt på spillets historie.
Utenomjordiske menneskeetere
I Prey følger vi Cherokee-indianeren Tommy. Som mange andre indianere er han lei det fattigslige livet i reservatene og de gamle tradisjonene, og idet spillet starter, har han kommet til baren der barndomskjæresten jobber, i et forsøk på å få henne til å flytte med ham til byen. Planen hans går imidlertid i vasken idet de får besøk av ubudne gjester fra det ytre rom, som like godt bortfører hele baren (inkludert Tommys bestefar, som også stakk innom). For disse gufne krypene holder det ikke å operere inn implantater i nakken eller drive ydmykende medisinske eksperimenter – i stedet vil de rett og slett lage menneskeburgere.
Tommy blir heldigvis reddet av en ukjent mann ombord på det store romskipet, mens bestefaren hans dessverre ender sine dager som romvesenmat. Kjæresten Jenny er det imidlertid enda håp for, og Tommy må redde henne (det er tross alt ikke spesielt mye annet å bruke fritiden til i romskipet). Dette involverer selvsagt å bevege seg gjennom en rekke rimelig lineære områder fulle av aggressive romvesener som må slaktes ned ved hjelp av utenomjordiske våpen og en god porsjon viljestyrke. Prey er på mange måter et veldig tradisjonelt skytespill, og kampene er rimelig rett-frem, uten spesielt mye fokus på taktikk eller intelligent bruk av spillomgivelsene.
En åndelig opplevelse
Det første som gjør at Prey stikker seg ut er de kontrollerte ut-av-kroppen-opplevelsene som Tommy får mulighet til å utføre, etter et kjapt besøk til åndeverdenen der hans nylig ankomne bestefar venter med et par råd og vink. Kort fortalt får vi mulighet til å sende ånden til Tommy ut på tur, noe som gir oss flere fordeler. I utgangspunktet er ånden usynlig for fiendene, og dette kommer godt med om vi må speide litt. Ånden er også bevæpnet med pil og bue, som kan brukes til overraskelsesangrep. Den viktigste egenskapen ånden har er imidlertid at den kan bevege seg gjennom kraftfelt og til andre steder hvor Tommy selv ikke kan gå, slik at han kan nå brytere på andre siden.
Slike (eller lignende) muligheter har vi riktignok hatt før, men det fungerer svært godt i Prey, og bidrar i aller høyeste grad til å gjøre gameplayet mer spennende enn om det bare hadde gått ut på å løpe og skyte. Dessuten passer denne muligheten ypperlig sammen med de to ordentlige nyhetene i Prey; gravitasjonsmanipulasjon og dynamiske portaler. Vi begynner med portalene, som var et av de største skrytepunktene til den kansellerte originalutgaven av Prey.
Portaler og tyngdekraft
Portalene er simpelthen åpninger i vegger, tak eller helt andre ting, som du kan bevege deg gjennom, slik at du havner et annet sted. I tillegg kan du skyte gjennom dem, eller for eksempel kaste granater inn i dem for å sprenge bort det som måtte befinne seg på den andre siden. Noen portaler kan også flyttes. Portalteknologien er veldig kul, men det er egentlig ikke ofte at den brukes til å gjøre ting vi ikke har opplevd før. Vi får oppleve noen svært kreative øyeblikk, slik som at du ved en anledning ser deg selv gå inn i en portal gjennom den portalen du faktisk går inn i (Tips: ikke skyt), og at du en gang krympes ned til musestørrelse og transporteres til en liten svevende planet i et slags museumsmonter, men jevnt over føles det ikke som spillet utnytter seg maksimalt av mulighetene som ligger i denne spennende teknologien.
Da fungerer gravitasjonsmanipulasjonen bedre. Romvesenene i Prey har nemlig ikke særlig mye til overs for Isaac Newton og hans tyngdelover. I stedet har de gangveier som går opp vegger og over tak, og maskinerier som lar deg skru tyngdekraften opp-ned (eller til siden) med et tastetrykk. Det føles definitivt litt rart å løpe opp en vegg for så å snu seg og skyte en fyr som er på gulvet, eller angripe fienden mens du står opp ned med beina trygt plantet i taket, og dette bidrar til å gjøre kampene i Prey litt mer interessante enn de ellers hadde vært.
