Så altfor lang tid har gått siden jeg fikk oppleve gleden av min vakre Gull-versjon av Pokémon. Faktisk har det snart gått ni år siden Pokémon Gull og Sølv ble sluppet her til lands, og nå er det altså tid for å ta turen tilbake.
Turen går nok en gang til Johto, en fiksjonell region satt i det stadig ekspanderende Pokémon-universet. Du spiller en gutt eller jente av valgfritt navn fra New Bark Town, og står umiddelbart ovenfor et vanskelig valg: Hvilken pokémon skal du velge?
Stein, saks, papir
Valget er avgjørende nok til å slå luften ut av deg, og det aller første valget er også et av få i spillet. Allikevel er det ingen vei tilbake når du først har valgt mellom gress, ild og vann. Gress representeres av Chikorita, ild av Cyndaquil, og vann av Totodile. Jeg pleier selvfølgelig alltid å velge vannpokémonen, så da bar det ut på eventyr med min nyanskaffede Totodile traskende trofast bak meg.
Farene i Pokémon lurer imidlertidig rundt ethvert hjørne, og du finner etter en kort stund ut at din kommende erkerival har vært så freidig at han har stjålet en pokémon fra pokéutleverende Professor Elm. Det er utenfor enhver tvil at rivalen din alltid plukker pokémonen som gjør mest skade mot den du valgte, så vær varsom.
Les også: Pokémanien er et faktum
Dette setter igang en jevn strøm at motstandere som du støter på ved diverse punkter i spillet. Team Rocket slår tilbake igjen, etter tre års feriering på Maldivene eller deromkring. Denne organisasjonen representerer selvfølgelig ren ondskap, og prøver å oppnå verdensherredømme ved å utnytte pokémon.
Det ultimate målet er altså å bli verdens beste trener, og for å gjøre dette må du slå pokémon-ligaen. I tillegg kan du, etter å ha slått ligaen, reise til Kanto, en helt annen region som er like stor som Johto. Først må du imidlertidig få tilgang til ligaområdet må du først slå åtte gymtrenere i Johto ved å gradvis låse opp nye byer og finne nye ruter. Tidligere utilgjengelige ruter kan for eksempel låses opp etter en viss tid, noe som gir deg tilgang til snarveier og alternative ruter til de fleste byene.
Mange ruter krever til og med at du kan et visst angrep før du kan benytte deg av dem. For eksempel Cianwood, en avsidesliggende by man må krysse sjøen for og besøke. Ved å lære en av dine pokémon angrepet "Surf" blir den automatisk til en fullstendig funksjonell jolle ved vannkontakt. I samme bås finner du også angrep som gjør at du blant annet kan klatre opp bratte bakker, svømme opp fosser, og trimme latterlig overvokste hageplanter som står i veien for din marsj mot berømmelse.
Pokémon Heartgold og Soulsilver kjører på samme grafikkmotoren som ble introdusert i Diamond/Pearl/Platinum for noen år tilbake, og imponerer en sjelden gang med videosekvenser og små spillbare områder i 3D. I tillegg føles det også fantastisk når spillet faktisk skifter kameravinkel, noe som ikke skjer rent ofte. Spillet ser og høres svært bra ut, med fargerike soner og som alltid fengende musikk som sitter igjen lenge etter du har lagt ned DS-en for dagen.
Det er imidlertidig en ting å utsette på lyden, og det er at spillet fremdeles tar i bruk spinkle og for å si det på godt norsk, helt grusomme 8-bit lyder. Mange av pokémonlydene høres ut som om noe du kunne fått ut av en mobil på tidlig 90-tall, men heldiggvis redder altså musikken showet.
Heartgold og Soulsilver tar med seg alt som er flott med pokémonserien videre; apricornplukking, avling av pokémon, døgnsyklus og muligheten for irriterende trenere til å ringe deg for å fortelle deg om pokémon de gang på gang ikke klarer og fange (dere vet hvem dere er!).
Les også: Anmeldelse: Command & Conquer 4: Tiberian Twilight
Blant nye elementer finner vi et nok en gang redesignet menysystem, samt økt integrering med DS-ens berøringsfølsomme skjerm. Som nevnt tidligere kan også alle pokémon spasere i ledig gange rett bak deg, noe som er en del av et forskningsprosjekt spilleren utfører for Professor Elm.
Den største nyskapningen finner vi imidlertidig utenfor selve spillet, nemlig i den medfølgende Pokéwalkeren. Pokéwalkeren er en liten plastdings med utseende som en pokéball, som du kan overføre dine pokémon til via en infrarød sensor på selve spillet. Duppedingsen er et fullt fungerende pedometer, og du kan i tillegg finne nye redskaper også fange pokémon på tingesten. Når du har gått en viss distanse, går pokémonen du har plassert på pokéwalkeren til og med opp i nivå, muligens i et slags desperat forsøk på å tvinge spillerne ut på tur.
Grunnlaget for hele dette gigantiske spillet som av en eller annen grunn får plass på DS-kortet, ligger i spillets bunnsolide rollespill- og eventyrelementer. Det er faktisk utrolig gøy å gjøre din utvalgte pokémongruppe stadig sterkere, og finne ut hva som er effektivt mot de forskjellige motstanderene i spillet. Hele kaken blir toppet med en dæsj naturlig eventyrlyst, og med litt innlevelse skal du ikke se bort ifra at du ikke har lyst til å legge ned konsollen på en god stund. Spillets historie og tekstbaserte dialog gjør en svært god jobb i å formidle og hinte til hvor du skal, ofte uten å si det rett ut.
It's super effective!
Med Wifi-tilkobling og full kompatibilitet med Diamond/Pearl/Platinum, som man igjen kan legge over pokémon fra Game Boy Advance-spillene, blir dette til en av de mest komplette pokémonspillene noensinne. Det går antageligvis løs på den mentale helsen å gå inn for å samle alle pokémon, men det får så være. Pokémon Heartgold og Soulsilver leverer så det holder, og dette pokémonspillet er foreløpig det mest ultimate av dem alle.
Til å være et spill jeg egentlig spilte igjennom for et tiår siden, klarer det å fremstå som overraskende friskt og nyskapende, noe som er nok et tegn på at pokémonspillenes grunnelementer antageligvis aldri kan fravikes. Den nye versjonen legger til mye nytt, men gjør det uten å være påtrengende ovenfor de gamle spillene. Veteraner og nykommere bør ha like mye glede av dette herlige spillet.
Dette er pur samlemani og eventyrlyst i en flottere pakke enn noen gang før.
