Michelangelo (renessansekunstneren, ikke ninjaskilpadden) sa en gang at inne i hver steinblokk finnes det en statue, og det er kunstnerens oppgave å slippe den ut. Dette utsagnet oppsumerer Picross 3D mer eller mindre i et nøtteskall.
Blockparty!
Picross 3D er et puslespill hvor oppgaven er å finne en figur som er gjemt inne i en stor blokk. En form for Sudoku møter steinhugging, kan man si. Blokken består av en mengde mindre bokser som ofte er nummererte med et tall som indikerer hvor mange av boksene som skal beholdes i bredden, dybden og høyden for å få frem den ferdige figuren. Tallene gir også hint om boksene er sammenhengende eller delte grupper.
Les også:Nye pokémonspill er på vei
For hver oppgave har man mulighet til å få tre stjerner: En for å klare oppgaven, en for å klare den uten å gjøre noen feil (gjør man fem feil må man gjøre oppgaven på nytt), og den siste hvis man klarer det innenfor et spesielt tidspunkt. Tidsperioden vil variere fra oppgave til oppgave, og kan være alt fra fem til 30 minutter.
Spillet har tre vanskelighetsgrader, hvor hver av dem har ti nivåer. Hvert nivå består av åtte oppgaver, samt to bonusoppgaver. Disse bonusoppgavene kan låses opp hvis man opparbeider seg nok stjerner i de åtte første oppgavene. Med jevne mellomrom dukker det også opp mini-nivåer med bonusoppgaver hvor man kan ha begrenset med tid, bare en sjanse til å løse oppgaven, eller flere små oppgaver som til slutt skal bli en større samlet figur.
Dæsken, det var store piksler!
Typisk for sjangeren er grafikken ikke så veldig å skrive hjem om. Den er funksjonell, men ellers veldig sparsommelig på detaljer og annen fiksfakseri. De forskjellige figurene som man skal finne rundt i spillet er veldig enkle i oppbyggingen ettersom de består av relativt få, men store bokser.
Som regel får man etter hvert et inntrykk av hva slags figur det skal bli til slutt, og man kan ofte gjette seg frem til hvilke bokser som skal beholdes basert på symmetri eller at man kjenner igjen formen. Men med jevne mellomrom får man seg en skikkelig en aha-opplevelse når figuren er ferdig, den blir fargelagt, og en beskrivende tekstplakat dukker opp.
Animasjonene på spillets maskot og ferdige figurer er enkle, men morsomme og ofte laget med litt glimt i øyet. Spesielt morsomt er det å se maskoten banne og sverte når du klarer oppgavene, for å så ta en liten seiersdans med fyrverkeri når du klarer et brett.
Lyden er tidvis mer til irritasjon enn nytte, og jeg ender som regel med å slå den av mens jeg spiller. Musikken er helt enkel musak bestående av en håndfull musikkspor som går i loop på de forskjellige brettene. Lydeffektene er for det meste lyden av bokser som knuses eller som markeres for å beholde. Ikke noe særlig altså, men jo mer man synker inn i dyp konsentrasjon, jo mindre enser man lyden. Så til slutt så spiller det ingen rolle om den er på eller ikke.
Avhengighetsskapende
Alfa og omega for denne typen spill vil alltid være om det er morsomt å spille, og utfordrende og variert nok for at man hele tiden vil vende tilbake. Svaret er et ruvende JA!
Les også:Ny DS med 3D-grafikk annonsert
Det er passe enkelt i begynnelsen for å få spilleren inn riktig tankegang, og blir gradvis vanskeligere i et jevnt og stabilt tempo. For å gjøre alt enda litt mer stressende må man ta hensyn til tidsbegrensningene og gjøre alt uten å gjøre noe feil, slik at en bygger seg opp nok stjerner for å låse opp bonusoppgavene.
Man ender fort med å avbryte en oppgave for å gjøre den om igjen flere ganger for å få full pott. Men selv om man tar den samme oppgaven flere ganger, så blir det likevel ikke kjedelig. Plutselig ser man nye løsninger som var oversett sist, og enkelte av brettene er såpass kompliserte at man glemmer fort hva man opprinnelig hadde gjort. Trangen til å gjøre den ferdig med full poengpott blir så sterk at det tidvis blir en besettelse!
Ulempen med denne besettelsen er at dette fort kan utvikle seg til irritasjon, etterfulgt av raseri når man klarer å tabbe seg ut på den ørtende gjennomgangen fordi man stresser med å ikke gjøre samme feilen som sist, og man presser DS-pennen hardere og hardere inn i skjermen. Pust dypt, prøv og tøm hodet for tanker, og prøv et par andre brett til du har roet deg ned litt.
Men med en gang man får til brettene får spillet en veldig sterk en-gang-til-faktor. Gleden og stoltheten av å ha klart en oppgave gjør at man automatisk må prøve et brett til, og enda en, og enda en... Før man vet ordet av det så ble den ene oppgaven et helt nivå eller to, og er man i verste fall på toget ender man plutselig på et helt annet sted enn man egentlig hadde tenkt seg.
Et brett tar som regel fra under et minutt til 10-15 minutter å løse, og man kan når som helst lagre spillet for å ta det frem igjen senere. Dette gjør at spillet er veldig godt egnet i situasjoner hvor man kanskje ikke har veldig mye tid tilgjengelig, som for eksempel på et tog eller buss på vei til skole eller jobb. Samtidig er det såpass vanedannende at man ikke har noe i mot å bli sittende i en time eller to (eller inntil man får krampe i tomlene av å holde DSen og pennen).
Les også:Anmeldelse av Pokémon Heartgold og Soulsilver
Skulle man løse alle oppgavene i spillet, så kan man laste ned nye brett som andre spillere har laget, eller kanskje man har lyst til å lage noen brett selv som man kan plage andre med. Dette gir spillet enda lengre levetid da innholdet alltid vil oppdateres. Spørsmålet er bare hvor lang tid det tar før Picross systemet fylles med kjønnsorganer og andre pubertale morsomheter.
Konklusjon
Picross 3D er et veldig vanedannende spill som man tidvis kan få problemer med å legge fra seg. Mantraet ”en gang til” gjentas gang på gang, og før man vet ordet av det så har man gått glipp av både nattessøvn og avstigningsstasjoner.
Spillets enkelhet og forholdsvis raske oppgaver perfekte ingredienser til å gjøre den til en utmerket turkamerat på både korte og lengre turer, på do (ja, jeg tok den med dit, noe madammen klaget høylytt over), eller når du ikke har noe bedre å finne på.
