I en spillindustri der budsjettene stadig blir høyere og høyere, er det godt å se at det fortsatt er mulig for små, uavhengige utviklere å hevde seg. Svenske Frictional Games består av tre kjerneutviklere, som jobber fra sine respektive hjem, og likevel har de klart å lage et av de mest spennende grøsserspillene jeg har spilt i løpet av de senere årene.
Penumbra: Overture er det første i en serie tre spill, og begynner med at spillfiguren, Philip, får et brev fra sin antatt avdøde far. I brevet blir han bedt om å dra til Grønland, hvor han loves svar på hva som egentlig skjedde med faren. Nysgjerrig som han er, klarer han ikke å holde seg hjemme, og drar nordover omtrent ett år senere. Vel fremme på Grønland overraskes Philip av en livsfarlig snøstorm. Han blir nødt til å søke tilflukt i en forlatt gruve, men når han først har kommet inn, oppdager han til sin forferdelse at det er umulig å komme ut igjen samme vei. Dermed må han utforske gruvekomplekset for å finne en annen utgang, noe som snart viser seg å bli svært farlig.
Eventyr i 3D
På skjermbildene ser Penumbra: Overture ut som et førstepersons skytespill, men i virkeligheten er det en blanding av eventyrspill og snikespill. Du får aldri tilgang på et eneste skytevåpen, og må nøye deg med hammer og hakke om du skal bruke vold. Kamp er uansett noe du sannsynligvis vil prøve å unngå, da Philip ikke er noen typisk spillhelt med store muskler og kampferdigheter. Heldigvis blir du stort sett aldri tvunget til å konfrontere fiendene, og om du blir nødt til å drepe dem kan du ofte benytte deg av mer lumske metoder enn å løpe opp til dem med hammeren hevet for slag.
Mye av gameplayet fokuserer på gåteløsing, ofte ved hjelp av spillets avanserte fysikkmotor. Hvis du har spilt Half-Life 2 og husker noen av de fysikkbaserte oppgavene i det spillet, bør du ha en viss idé om hva du kan forvente av gåtene i Penumbra: Overture. Men i dette spillet er de ofte mer intrikate enn de var i Gordon Freemans epos. Spillet lar deg også manipulere brytere, spaker og dører direkte, ved å "dra" dem dit du vil med musepekeren. Dører åpnes for eksempel ved å klikke på dem, holde inne museknappen og dra musen mot deg (noe som kan være overraskende nervepirrende når du ikke vet hva som befinner seg på den andre siden).
De fleste gåtene er intelligente og utfordrende, og i tillegg til de fysikkbaserte utfordringene får vi en del mer typiske eventyrspillgåter, hvor vi for eksempel må finne ulike gjenstander og bruke dem på riktig plass. Gåtene er ganske varierte, og du føler aldri at du gjør de samme tingene om og om igjen. Spillets fokus på eventyrgameplay og sniking gjør at det minner litt om Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth – et av de aller beste (og dessverre også aller mest oversette) grøsserspillene i nyere tid. Hvis du likte Dark Corners of the Earth er sjansene store for at du også vil sette pris på Penumbra: Overture.
Spillet fokuserer som sagt ikke på kamp, og det er egentlig ganske godt, for kampsystemet er spillets kanskje svakeste ledd. Systemet gir deg manuell kontroll over våpenet ditt, og du slår ved å trekke musen til siden (for å heve våpenet for slag), og så flytte den raskt til den andre siden for å utføre selve slaget. Det høres greit ut på papiret, men viser seg å være ganske kronglete i praksis. Det er lett å ende opp med å veive musen frem og tilbake uten å gjøre skade, samtidig som monsteret du kjemper mot får inn det ene bittet etter det andre. Det litt upraktiske kampsystemet hjelper imidlertid til å skape frykt, fordi du vet at hver kamp lett kan bli din siste.
Helt alene under jorden
Grøsserspill bør helst være skumle for å fungere, og på dette området lykkes Penumbra: Overture svært godt. Dette er ikke et spill som bruker billige triks, tonnevis av blod og overdøvende effekter for å skremme deg. I stedet kryper det langsomt under huden din ved hjelp av en genuint guffen stemning. Du føler deg virkelig ensom og forlatt i de mørke gruvegangene, samtidig som det er vanskelig å bli kvitt følelsen av at du hele tiden er i livsfare. Etter hvert som du utforsker gruven og finner ut mer om det som har foregått der, skapes det flere spørsmål enn svar, og du er aldri helt sikker på hva som kommer til å skje rundt neste hjørne.
Bakgrunnshistorien avdekkes gjennom rekke notater, avisutklipp og rapporter som gir deg et inntrykk av hva som har skjedd i gruvekomplekset før du kom dit, og selv om historien aldri tar helt av, fungerer den som en god drivkraft som stadig presser deg videre. Dessverre får vi ikke noen reell avslutning, og må nok pent sitte på pinebenken til det neste spillet i serien kommer mot slutten av året. I motsetning til andre episodebaserte spill har Penumbra: Overture en helt grei spilletid – det er nok litt kort, men til gjengjeld koster det mindre enn vanlige spill. Dette er uansett ikke et spill man skal haste seg gjennom.
Stort sett klarer Penumbra: Overture fint å hevde seg med lignende spill fra større utviklere, men det har en håndfull elementer som gjør det tydelig at spillet har blitt utviklet uten et spesielt høyt budsjett. Spesielt gjelder dette fiendene – i praksis er det kun to typer av dem, og de vanligste (muterte ulver med lysende øyne) er i tillegg ganske dårlig animert. Enkelte andre aspekter av grafikken virker også litt billige, og omgivelsene er ofte ganske spartanske. Alt i alt er det imidlertid imponerende hvor langt Frictional Games har klart å tyne det marginale utviklingsbudsjettet sitt.
I utgangspunktet bruker spillet et konsollifisert lagresystem, hvor du kun kan lagre ved forhåndsbestemte posisjoner, samtidig som det autolagres ved jevne mellomrom (ofte før du skal til med noe farlig). Dette systemet fungerer greit nok, men om du er typen som ønsker å lagre hvor du vil, kan du enkelt redigere spillets konfigureringsfil slik at dette blir mulig. Dette valgte jeg å gjøre, og jeg tror det var en klok beslutning for min del.
Konklusjon
Om du liker å la deg skremme i virtuelle verdener, er Penumbra: Overture et spill du absolutt bør vurdere. Det er et genuint skummelt spill, som blander intelligent gåteløsing med nervepirrende sniking. Ved hjelp av avansert fysikk klarer det å levere et relativt særegent gameplay, som bør appellere både til eventyrspilltilhengere, snikespillere og alle andre som liker å tenke litt når de spiller. Kampsystemet kunne definitivt ha vært bedre, men det er heldigvis fullstendig mulig å unngå direkte konfrontasjoner med fiendene. Jeg gleder meg allerede til å se hva Frictional Games klarer å koke opp til neste episode.
