I forrige uke publiserte vi første del av vår artikkel om 111 klassiske Commodore 64-spill, og nå er tiden kommet for å presentere de 56 gjenværende spillene. Sett deg godt til rette, og forbered deg på usunne mengder nostalgi.
Airborne Ranger
Man kan nesten se på Microprose-klassikeren Airborne Ranger som en slags spirituell forgjenger til Operation Flashpoint og Armed Assault. Dette var noe så unikt som en soldatsimulator, der du fikk rollen som en fallskjermsoldat som måtte utføre diverse oppdrag bak fiendens linjer. Omgivelsene i spillet ble generert av datamaskinen, slik at man alltid hadde noe nytt å gjøre. Spillets gameplay minnet litt om arkadeklassikeren Commando, men var dypere og langt mer avansert.
Archon
Archon er i utgangspunktet litt som sjakk. Men i motsetning til i sjakk, er det ikke slik at angriperen automatisk vinner. Kampene mellom brikkene på «sjakkbrettet» får du nemlig kontroll over selv. Hver av enhetene dine har sine egne unike egenskaper, og for å vinne må du bruke dem riktig, samtidig som du er flink med joysticken når du tar dem ut på slagmarken. Strategi, taktikk og action har sjeldent blitt kombinert på en så vellykket måte som i Archon.
Armalyte
Sideskrollende romskytespill var ekstremt populære på åttitallet, og Commodore 64 fikk mange klassikere innenfor denne sjangeren. Det kanskje beste spillet i sin klasse på Commodore 64 var Armalyte, hvor du måtte kjempe deg gjennom en serie velregisserte miljøer fulle av blodtørstige fiender fra det ytre rom. Spillet var vanskelig men rettferdig, og om du døde var det alltid med vissheten om at det i bunn og grunn var din egen feil. Armalyte hadde også en interessant vri, etter som du fikk kontrollere to romskip samtidig.
Beach Head
Tidlig i plattformens liv var Beach Head en klar systemselger. I dette krigsspillet fikk vi ta del i et massivt angrep på en godt befestet fiende. Beach Head var i praksis en samling småspill, hvor selve krigsoperasjonen utspilles i en serie arkadespill (som hvert representerte en egen fase i operasjonen). Spillet fikk også en flott etterfølger, og de lærde strides fortsatt om hvilket av de to spillene som faktisk er best.
Boulder Dash
I Boulder Dash fikk du kontroll over den velse gruvearbeideren Rockford, som måtte grave seg gjennom en rekke farlige underjordiske miljøer på jakt etter diamanter. Her måtte du tenke før du handlet, for det var lett å rote seg inn i en blindvei eller ende opp med å få et stort steinras i hodet. Takket være veldesignede spillbrett og et enkelt, men morsomt gameplay, endte Boulder Dash opp som en klassiker på mange formater, men det var på Commodore 64 at legenden ble født.
Bruce Lee
Ikke la deg lure av den enkle presentasjonen – Bruce Lee er et svært tilfredsstillende action/plattformspill. Her måtte du, som den legendariske Bruce Lee, navigere deg gjennom en serie skjermer og samle lykter. Samtidig måtte du passe deg for en grønn sumobryter og ninjavennen hans, som gjorde sitt beste for å sabotere. Det mest interessante med spillet var kanskje at en venn kunne ta på seg rollen som den grønne sumobryteren, og prøve å sabotere spillet ditt (før du fikk gjøre det samme mot ham) – nesten som i en primitiv versjon av det kommende spillet The Crossing.
California Games
Den amerikanske delstaten California var om mulig enda mer populær på åttitallet enn den er i dag, og i California Games fikk vi delta i en rekke av de kule aktivitetene folk i California syslet med til daglig. Vi fikk surfe, kjøre skateboard, sykle BMX, kaste frisbee og generelt ha det moro i fargerike og solfylte omgivelser. I ettertid er det lett å påpeke at California Games hadde litt for trege kontroller og fokuserte mer på grafikk enn spillbarhet, men vi lot oss lure og hadde det herlig.
Creatures
Dette spillet hadde utvilsomt fått sinnet til å koke hos Jack Thompson – i utgangspunktet så det ut som et søtt lite plattformspill med fargerik grafikk og flott spillbarhet, men ved nærmere ettersyn kom den grusomme sannheten frem. Hvorfor er det søte vesenet låst fast, og hva skal kameraten med den motorsagen? Creatures var en nusselig og utrolig brutal blanding av hjernetrim og plattformaction, og heldigvis var det minst like moro som det var sjokkerende. Spillet fikk også en vellykket etterfølger, som fokuserte enda mer på tortursekvensene, og som i tillegg var et av de peneste spillene på Commodore 64.
Cybernoid 2
Cybernoid og Cybernoid 2 gav deg kontroll over et lite romskip som måtte komme seg helskinnet gjennom en serie skjermer fulle av farer. Her måtte du være svært nøyaktig og snartenkt, for hvis ikke tok det ikke lang tid før romskipet ditt sa takk for seg. Vanskelighetsgraden var høy, og kun de aller beste gamerne klarte å fullføre spillet (uten å jukse, vel og merke). Cybernoid-spillene hadde flott grafikk, og kunne i tillegg skilte med fabelaktig musikk fra den nederlandske musikeren Jeroen Tel.
Defender of the Crown
Spillet som solgte tusenvis av Amiga-maskiner dukket også opp på Commodore 64, og selv om denne versjonen ikke på noen som helst måte klarte å hamle opp med Amiga-versjonen, var den isolert sett et godt stykke Commodore 64-spill. Her måtte du, som en av flere småkonger, kjempe om makten i middelalderens Britannia. Spillet blandet lettfattelig storstrategi med arkadesekvenser (du fikk for eksempel delta i heftige ridderturneringer), og leverte et underholdende gameplay og mye god grafikk.
Delta
Delta er et sideskrollende romskytespill i klassisk stil. Spillet fulgte i den populære «lag spillet så vanskelig som overhodet mulig»-tradisjonen, noe som resulterte i et gameplay der du måtte lære deg fiendens angrepsmønstre for å ha noen som helst sjanse til å overleve. En av grunnene til spillets popularitet er nok Rob Hubbards kjente tittelmelodi, samt det artige systemet som lot deg skape din egen musikk mens spillet ble lastet inn.
Driller
Driller introduserte en av de mest kjente 3D-motorene på åttitallet, nemlig Freescape. Spillet var et førstepersons utforskningseventyr der du måtte styre et fartøy gjennom mystiske strukturer på en fremmed planet. Målet var å sette opp boremaskiner som kunne produsere drivstoff, men omgivelsene hadde en og annen overraskelse på lager. Driller klarte å skape en unik og ensom stemning, blant annet takket være den utrolige musikken. Spillet regnes som en forfar til dagens førstepersons skytespill, da det gav spillerne mulighet til å navigere seg fritt i store, åpne 3D-miljøer med «fylte» polygoner.
Druid
Druid er et actionspill der du spiller en skjeggete trollmann i en verden full av spøkelser og andre monstre. Spillet minner litt om arkadeklassikeren Gauntlet, men spillet hadde et dypere og mer interessant gameplay takket være ulike typer magiske angrep. Dessuten kom Druid med en veldig interessant modus for to spillere, hvor den ene spilleren fikk rollen som trollmannen og den andre fikk rollen som en alliert golem (som også var til stede i enspillermodus, og kunne kontrolleres ved hjelp av enkle ordre).
Emlyn Hughes International Soccer
I dag slåss vi om FIFA eller Pro Evolution Soccer er best. For femten år siden stod striden mellom Kick Off og Sensible Soccer. Og på Commodore 64 var det Microprose Soccer og Emlyn Hughes International Soccer som knivet om tittelen. Av frykt for å gjenåpne gamle sår, skal jeg konkludere med at begge er svært gode spill, og la det ligge der. Emlyn Hughes imponerte ikke med sin blokkete grafikk (som minnet litt om steinalderspillet International Soccer), men spillet til den nå avdøde England-kapteinen kunne skilte med et godt kontrollsystem som gav spillerne mange muligheter, smarte motstandere og en innebygd manager-modus.
