Nytt år, nytt Need for Speed. En setning som tidligere ville vært svært så negativt ladet. Det kan ikke benektes at serien lenge var selve definisjonen på EAs tidligere melkestrategi. Men etter hvert trakk EA omsider hodet opp av sanden og hørte på hva folk sa. Resultatet kom blant annet i form av NFS: Shift, et glimrende racingspill som på lang vei gjenopprettet ryktet til den tradisjonsrike serien.
Siste kapittel forsøker også på det, nemlig å ta serien tilbake til sin storhetstid – nærmere bestemt Hot Pursuit-årene. Burde vi fått beholde minnene slik de var, eller er gjenfødselen av Hot Pursuit en hyggelig sådan?
En dårlig start
Som redaksjonens selvutnevnte bilgærning fulgte jeg selvsagt HP med argusøyne; forventingene var der, men så var også skepsisen. Bak HP står Criterion Games, skaperne bak Burnout-serien – en serie jeg personlig aldri klarte å få meg til å like spesielt godt.
At nettopp Criterion står bak HP merkes fra første trykk på gasspedalen, noe som umiddelbart var en uting for mitt vedkommende. Den beste beskrivelsen av førsteinntrykket er “slarkete”. Kjørefølelsen ga mer assossiasjoner til båter enn biler: Rattet virket å være tilkoblet alt annet enn bilen, bremsene føltes som de var lagd av råtten ost og motorkraften virket å komme fra en gressklippermotor. Frustrasjonen var komplett, og jeg hadde mest lyst til å kaste HP-plata i dass.
Men, jeg hadde tross alt en viss forpliktelse som halvveis profesjonell spillanmelder – jeg burde kanskje spille litt mer enn tretti minutter før jeg avskrev spillet. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde.
Fysikkens lover? De bryr vi oss ikke om
At førsteinntrykk var såpass dårlig hadde nok litt med min innstilling å gjøre. Jeg forventet litt for mye NFS: Shift, og alt for lite Burnout. Etter hvert begynte det dog å skje noe i topplokket. Jeg klarte å akseptere at bilene kunne drifte gjennom hårnåler i 200 km/t, at å treffe motgående trafikk i 250 km/t ikke nødvendigvis betydde begravelse med lukket kiste og at det faktisk funker å snu bilen 180 grader i 300 km/t. Når jeg aksepterte alt det, da først begynte jeg meg å kose meg med HP.
HP er et rent arkadespill, derom må det ikke herske noen tvil. Forventer du noe annet vil nok spillet skuffe til de grader. Heldigvis venter det enormt mye moro for de som klarer å se spillet for hva det er.
For gliset og gleden var nemlig av perverse proposisjoner i det jeg med min Lamborghini LP640 jaget en haug med kjeltringer bortover en av Seacrest Countys mange motorveier. Kjeltring nummer én overlevde knapt 30 sekunder av jakten, før jeg elegant smelte Lamborghini-en min i rompa hans med katastrofalt resultat – for ham. Kjeltring to og tre ble effektivt stanset av veisperringen mine kollegaer hadde satt opp, mens nummer fire måtte gi tapt for det lokale politihelikopteret. Igjen sto én kjeltring, flygende bortover i en Zonda R.
Etter en lang harejakt var det kun snakk om en knapp kilometer før kjeltringen kom seg unna, men heldigvis hadde jeg et siste ess i ermet: nemlig elektromagnetisk puls. I den siste hårnåla fikk jeg omsider låst siktet fast på Zonda-en, EMP-en ble fyrt av og vips krasjet kjeltringen i et grantre i godt over 250 km/t. “Race shutdown”, ny bestetid på scorelista og haugevis av poeng – jeg var svært, svært fornøyd.
Purk eller fartssvin?
HP lar deg velge stien som enten fartskåt råkjører, strebende etter å stadig kjøre fortere og farligere, eller som en del av lovens lange arm. Umiddelbart kan det kanskje virke nokså traust å være en del av sirenegjengen, men før du avskriver jobben som Onkel Blå helt, bør du vite at UP-avdelingen hos SCPD er av den litt spesielle sorten. Nemlig den sorten som disponerer eksempelvis Koenigsegg CCX Agera.
Spillverdenen presenteres gjennom mye omtalte Autolog, eller rettere sagt Autolog-kartet. Fra kartet har du oversikt over hele fylket, og hvilke kappløp som er tilgjengelig. Du kan valgfritt hoppe mellom kappløp som politi eller råkjører, ergo er det fullt mulig å spille som begge deler samtidig.
Forbi den åpenbare forskjellen, purk skal jage råkjører, og råkjører skal unnslippe purk, er de to karrierene nokså like. Begge består av diverse kappløp som enten består av å komme seg fra A til B på kortest mulig tid, eller tradisjonelle kappløp. Dog, som politi handler det naturligvis om å sabotere kappløpene.
De tradisjonelle kappløpene er definitivt de morsomste, ettersom de holder tempoet og spenningen oppe konstant fra start. Som politi må du hele tiden gi jernet for å fakke råkjørene, mens du som råkjører både må slå motstandere og unngå politiet. Hva de såkalte sjekkpunkt-løpene angår varierer de derimot litt: enkelte kan være utrolig spennende, eksempelvis de hvor du må unngå ettermiddagsrushet i 300 km/t, mens andre kan være innmari frustrerende og kjedelig. Hovedsakelig fordi ikke alle løypene passer spillets kjørefølelse like godt – knappe svinger er ikke så morsomt i en hyperbil lagd kun for svimlende hastigheter.
