(Los Angeles, Spillverket.no): Starten på Need for Speed-serien var på mange måter min introduksjon til bilspillsjangeren. Min kjære storebror hadde kjøpt med seg det aller første spillet til PC fra en utenlandstur, og og det var ikke rent sjelden vi satt i timesvis og kjørte rundt på de eksotiske landeveiene i en Lamborghini Diablo mens vi prøvde å rømme fra et trafikkpoliti med skrivekløe og en tjukk blokk fartsbøter. De siste årene har min interesse for bilspillene dabbet litt av i sammenligning. Etter Colin McRae: Dirt har rattet og pedalene stort sett fått stå i fred i skapet. Antagelig har jeg spilt meg mett på ren kappkjøring, men etter årets E3 kjenner jeg at en gammel interesse er på vei tilbake.
Les også: Anmeldelse: Need for Speed: Shift
Biljaktene mellom racerførere og politi i det aller første spillet la grunnlaget for det som senere ble rendyrket i Need for Speed III: Hot Pursuit og flere oppfølgere, og disse har også blitt de mest populære og mest solgte utgavene i serien. Det har lenge vært kjent at Burnout-skaperne Criterion Games holdt på med et nytt Need for Speed-spill, men at det blir et nytt Hot Pursuit-kapittel ble først offentliggjort på E3. Undertegnede fikk overvære flere presentasjoner av spillet, samt såvidt prøve flerspillerdelen selv.
Fokus på det eksotiske
Budskapet som har vært formidlet i alle kanaler er at spillet skal gå tilbake til seriens røtter og legge vekt på svindyre sportsbiler og sightseeing-vennlige omgivelser. Blant de tilgjengelige bilene finner vi Bugatti Veyron 16.4, Koenigsegg CCX, Pagani Zonda Cinque, Lamborghini Gallardo og Ford Shelby GT500 – biler som de fleste av oss bare kan drømme om å få ta på i det virkelige liv.
Spillverdenen skal være helt åpen for sømløs utforsking, men deles i fire regioner med ulike tema: skog, fjell, ørken og typisk amerikansk vestkyst. Totalt vil veinettet utgjøre en strekning på rundt 160 kilometer. Området som var tilgjengelig for testing på E3 besto i en tofelts motorvei blant høye trær og fjell. Brettet hadde utseendet med seg, og inneholdt enkelte avstikkere, skjulesteder og veikryss som var godt egnet for å skape drama under jakten. Spillet bruker Burnout-motoren, og vil antakelig måtte se seg slått av kommende konkurrenter på det grafikkmessige teknologisk. Forhåpentligvis vil det veie opp for det med gode designvalg og interessante omgivelser.
Spillet vil legge lik vekt på rollene og la oss spille hele karrieremoduser som enten kappkjører eller trafikkpoliti. I en samarbeidsmodus kan man også gå sammen med en kamerat og hjelpe hverandre fakke fartsbøller. I løpet av karrieren vil man kunne bevege seg sømløst mellom offline- og online-spilling, alt etter hva man ønsker i øyeblikket, og å spille på nett teller også for framdriften.
Les også: Anmeldelse: Colin McRae: Dirt 2
Sosialt drivstoff
Noe av det utviklerne selv legger aller størst vekt på er en haug sosiale funksjoner som til sammen utgjør et system de kaller for Autolog. Systemet kan kort og godt beskrives som spillets svar på Facebook – et sosialt nettverkssystem der man knytter sin spillopplevelse til venner og kjente. Systemet vil støtte både tekstlig kommunikasjon og deling av bilder, og videre vil det hele tiden gjøre det mulig å holde venner oppdatert på din fremdrift, og oppfordre til konkurranse.
Av eksemplene vi fikk se var det blant annet meldinger som dukket opp for å fortelle at en venn hadde slått spillerens banerekord og totale poengsum i spillet. Ved slike tilfeller skal systemet være raskt ute og foreslå at man skal forsøke å slå den nye rekorden med en gang – eller om nødvendig utfordre vedkommende til en duell. Autolog skal hele tiden foreslå hva man bør gjøre videre, og oppfordrer aktivt til rivalisering.
Rangeringslister av ymse slag skal holde styr på alt av statistikk, og målet er at dette skal fungere som en drivkraft for videre spilling. Det loves også at det kun er relevante resultater, for eksempel venners, som vil vises til vanlig. Criterion Games har skjønt at det ikke nødvendigvis er gøy å hele tiden bli minnet på hvor uendelig mye lavere nivå man er på sammenlignet med de som vier livet sitt til spillet.
Systemet vil oppfordre brukerne til å bruke ekte navn og bilder av seg selv for å gjøre det hele litt mer personlig. Samtidig skal man kunne logge på Autolog fra en hvilken som helst nettleser og sjekke hva som foregår og hvordan man ligger an.
Arkade-racing
I dueller mellom politi og kappkjørere er førstnevntes mål naturligvis å stoppe fartsbøllene. Den primære måten å gjøre dette på er å skade bilen til motstanderen så mye at den ikke kan kjøre videre. Som politi har man til hver tid oversikt over helsen til motstanderens bil. For kappkjøreren er målet derimot å komme seg en viss avstand unna politiet og holde seg der i femten sekunder.
Kappkjøreren kan skade sin egen bil ved å kollidere med omgivelsene, og dermed gjelder det å kjøre både raskt og forsiktig. Det skal også være mulig for politibilen å bli totalskadet, men ifølge utviklerne vil det skje svært sjeldent siden politibilene vil tåle mye, mye mer enn kappkjørernes biler.
Ved siden av lystgass for å øke farten har begge parter andre hjelpemidler som kan brukes underveis i jakten. Politiet kan be om assistanse i form av veisperringer, spikermatter og en elektromagnetisk puls som hemmer motstanderens motor for en kort stund. Da undertegnede testet spillet var kun veisperringene tilgjengelig, og disse fungerte slik at man kun trengte å aktivere dem, så ville spillet automatisk bestemme hvor sperringen skulle plasseres.
Kappkjøreren kan på sin side fremkalle en optisk illusjon som ser identisk ut med sin egen bil. Dermed kan han raskt smette inn i et skjul langs veien når jegeren er uoppmerksom, og sende dobbeltgjengeren videre langs veien, i håp om at politiet vil følge etter og miste sporet. En radar-"jammer" er også tilgjengelig, og utnyttes best for å forvirre motstanderen når man har kommet seg ut av synsfeltet.
På veien kan man støte borti andre biler på veiene, men i sekvensene jeg har fått se og prøve har det vært ytterst lite trafikk. Jeg spurte utviklerne om dette var noe som varierte mellom brettene, men fikk et noe vagt svar om at dette var noe de ville justere helt frem mot lansering for å få den rette balansen.
Konklusjon
Det er ingenting som kjennetegner dette spillet så godt som gleden over å leke katt og mus med motstanderen i en duell. Å bremse ned og vente på politiet før man tar en u-sving og skifter retning er en fin måte å erte og ydmyke onkel politi på. Forhåpentlig vil balanseringen legge til rette for tette, spennende biljakter.
Lovnadene om eksotiske biler og omgivelser samt kraftige sosiale verktøy gjør meg forsiktig optimistisk før lanseringen i vinter, og med riktig gjennomføring er det klart dette kan ende med å bli riktig god underholdning. Kanskje er Need for Speed: Hot Pursuit spillet som for alvor skal gjøre meg interessert i bilspill igjen. Jeg gleder meg i hvert fall til å slippe både banekjøring og tørr simulering.
Need for Speed: Hot Pursuit kommer til PC, Xbox 360 og Playstation 3 i 18. november. En egen Wii-versjon lages av en annen utvikler.
Les også: Anmeldelse: Blur
