Det er ikke tilfeldig at det kanadiske tospannet Metanet Software har klart å gjøre seg bemerket også utenfor det uavhengige utviklermiljøet. Deres første spill N vitnet om at de forstår verdien av god spillfysikk, og at de formidler denne forståelsen vel så godt som mer meritterte utviklere som Valve eller Nintendo. Så når den utvidede versjonen N+ markerer overgangen til kommersiell spillutvikling og Xbox Live Arcade er det gode grunner til å følge oppmerksomt med.
Uavhengig moro
Mary Shepard og Raigan Burns’ første spill er en ninja-platformer, men det har lite til felles med Ninja Gaiden eller Tenchu. I N+ følger du en streng æreskodeks, Ninjaens måte, som innbefatter pasifisme og ydmykhet. Oppgaven din er å samle gull for å holde klokka på rett side av null mens du manøvrerer deg mot brytere som åpner utgangen til neste brett. Gjenta 300 ganger.
Metahumor eller piratvits: Kommentaren i den smekre bakgrunnshistorien fungerer på flere nivåer, men er først og fremst et agn for den virkelige underholdningsverdien. For selv om ninjaen din har omfavnet pasifismen, fortoner brettene seg som rene dødsfeller. Som i Portal har du ingen tradisjonelle fiender, men en samling høyteknologiske vaktbikkjer gjørt sitt for å holde blodsirkulasjonen i gang.
Sadisme av denne typen er bare mulig i 2D, og Metanet har oppdaget at man ved å redusere kontrollmulighetene kan ta seg desto større friheter med vanskelighetsgraden. Du er begrenset til å bevege deg i lengderetningen med analogstikken - hopp utføres på A-knappen og lar deg bedrive vegg-til-vegg-klatring for mer effektiv manøvrering. Kontrollen er både presis og solid, men enda viktigere: den formidler også bevegelsene på en måte som er de færreste spill forunt. Derfor kan hoppet, en mulighet vi har blitt så vant til i spill at vi vanligvis ikke en gang tenker over den, drive hele opplevelsen uten at du noen gang savner mer kompliserte verktøy. Ninjaen din har i tillegg eksplosiver festet til kroppen slik at selvutslettelse aldri er mer enn et knappetrykk unna. Det som kan virke smakløst understreker her et viktig poeng: I N+’ verden er det greit, noen ganger til og med effektivt, å dø. Og det kan være hysterisk morsomt.
Og vi fortjener å dø
Utviklere som forstår fysikk har et vesentlig fortrinn på dagens spillmarked, og Metanet benytter det til å gjøre feilberegninger til minneverdige opplevelser. For selv om ninjaen din ikke sov i gymtimene på ninjaakademiet, er det først som dødsakrobat at han får tatt ut sitt fulle potensial. Utløste miner levner rester av sprengt personell på brutale flyveturer som igjen utløser nye miner; elektriske feller og skytetårn sørger for variasjon i de Mengeleske dødseksperimentene. Smakløst? Kanskje, men som satire på mediets voldsfantasier fungerer det glimrende.
Etter å ha åpnet utgangen og kommet deg tilbake til den, blir du transportert til neste brett. Enspillerdelen er delt opp i 50 episoder som hver består av fem brett, og du tar med deg tidsbegrensningen gjennom hele episoden. Det som gjør denne utformingen interessant, er hvordan vanskelighetsgraden øker brett for brett, før så å ta et markant fall når du fullfører episoden. Frustrasjonen ved å sette seg fast blir kraftig redusert fordi du etter å ha kommet deg gjennom en virkelig utfordring alltid får lov til å mestre noe like konkret som det du slet med før det blir vanskeligere igjen.
Metanets første forsøk på konsollmarkedet er imidlertid ikke uten svakheter. Nivådesignet er jevnt over solid, ikke noe mer, og muligheten til å sprenge deg selv føles ofte som et forsøk på å dekke over dette. Noen av utfordringene lar seg løse på måter de ikke var ment å løses på, andre levner deg i live uten mulighet til å fullføre. Verktøyene til nivåutformingen er bunnsolide, så det er ingen unnskyldninger for at det ikke er gjort en bedre jobb med å formidle kvalitetene i grunnmekanikken. Den naturlige rytmen som fortsatt gjør de første Mario-plattformerne til noe av det beste mediet har å tilby er som regel fraværende, og på det mest ekstreme blir framdrift en ren tålmodighetsprøve.
Delt forfatterskap
Will Wright er den kanskje fremste talsmannen for spill som kreative samarbeidsprosjekter. Sammen med Line Rider og Armadillo Run, er det opprinnelige N et av de beste eksemplene på denne filosofien i lavbudsjettsformat. Her er verktøysettet så godt integrert i helheten at det etter noen timers spilling føles helt naturlig å selv tre inn i rollen som brettskaper. Overgangen fra tastatur og mus til kontroller er også her upåklagelig, og det skal godt gjøres å ikke klare å sette sammen noe kameratene dine kan ha det moro med på en times tid.
Problemet er bare at Microsoft ikke lar deg laste opp brettene dine til en sentral database. Det som kunne blitt en uendelig strøm av stadig mer kreativt spilldesign har blitt kvalt ved fødselen, og når man ser hvor godt dette aspektet har fungert på PC, er det ikke til å komme bort fra at N+ stiller dårligere enn originalen. Hele spillet er bygd rundt deling av brukergenerert innhold, helt ned til at alle brettene tar utgangspunkt i den samme skjermdekkende firkant-templaten – og dermed bare skroller i ordets videste betydning (du har muligheten til å zoome inn bildet når du spiller).
Uten denne gjennomgående grunnfilosofien blir begrensningene i oppsettet mye vanskeligere å forstå. Heldigvis er flerspillerdelen en formildende omstendighet, men det er ikke godt å si om Metanet har ment det slik. Med ett hederlig unntak snakker vi stort sett om en forglemmelig blanding av konkurranserettede moduser og spesialbygde samarbeidsbrett. Unntaket er det lille genistreket som lar deg spille enspillerbrettene sammen med en venn, noe som gir opplevelsen et helt nytt element.
Tidlig blir det klart at brettene ikke ble utformet med tanke på dette. Om kameraten din sender sin ninja ut på selvmordstokt for å åpne utgangen eller velger å sprenge seg for å få bukt med noen irriterende miner, kan du effektivt kutte ned på både vanskelighetsgrad og tidsforbruk. Å blottlegge den djevelske vanskelighetsgraden på denne måten er revansj på høyt plan, men den største overraskelsen er likevel hvordan du også lærer å mestre spillet av denne framgangsmåten. Når du spiller slik føles N+ mye mer tilgivende, men samtidig forbereder det deg på hva som kreves for å komme seg gjennom spillet på egenhånd.
Konklusjon
N+ er en av de mest spennende 2D-plattformerne siden Yoshi’s Island, først og fremst på grunn av det mesterlige verktøysettet du får med. Rent estetisk er det en døråpner av uante proporsjoner, blottet for uegnet eksposisjon såvel som fremmedgjørende presentasjon (flere kvinner som spillutviklere!). Metanet viser at man kan gjøre noe som føles nytt med selv de mest inngrodde spillklisjéer uten å måtte leke Hollywood-produksjon, og åpner veien for uavhengige utviklere på hjemmekonsoller med bravado.
Ikke uten sine svakheter, men et strålende eksempel på hvordan overgangen til det kommersielle markedet kan takles uten at det går på bekostning av sjarm eller kvalitet. Og hvis du fortsatt ikke vil betale kan du alltids laste ned N gratis. Timesvis med leken mestring fra øverste hylle har du uansett sikret deg.
