Mystery Dungeon: Shiren the Wanderer er et ekte «roguelike»-rollespill for DS. Her følger vi eventyreren Shiren og det snakkende kjæledyret hans, som er på jakt etter en stor skatt på toppen av et høyt fjell. Det er egentlig alt du trenger å vite – dette japanske rollespillet er klinisk fritt for pompøse historier og emosjonelle tenåringer som sier «...» hele tiden. I stedet fokuserer det helt og holdent på utforskning og kamp.
Shirens labyrint
Gameplayet i Shiren the Wanderer virker i utgangspunktet veldig enkelt. Du ser Shiren ovenfra, og må navigere deg gjennom en serie labyrintaktige omgivelser fulle av monstre, skatter og feller. Disse omgivelsene skapes automatisk og dynamisk av spillet selv, slik at du aldri får utforske samme sted to ganger. De følger imidlertid noen basisregler, som for eksempel sikrer at du ikke treffer på alt for sterke monstre tidlig i spillet.
Det å bekjempe et monster er så enkelt som å stille seg ansikt til ansikt med det, og bruke slå-knappen eller stylusen til det er dødt. Selvsagt får du flere muligheter (som å bruke magiske formler, staver eller skyte piler), men det grunnleggende gameplayet er utrolig enkelt. Spillet er turbasert, noe som vil si at hver gang du beveger deg eller gjør ett eller annet, så beveger også omverdenen seg. Står du stille, står omverdenen stille. Dermed får du all den tiden du måtte ønske for å finne ut hva du skal gjøre.
Og tid trenger du, for mens Shiren er et kjempelett spill å komme inn i, har det også overraskende stor dybde. «Gå bort til fienden og slå til den er død»-taktikken funker ofte helt greit, men om du har planer om å komme langt i spillet må du kunne benytte deg av varierte midler og taktikker når situasjonen krever det. Intelligent bruk av de mange tingene du plukker med deg i løpet av spillets gang kan redde deg fra selv den mest umulige situasjon, og smart manøvrering kan bety forskjellen mellom liv og død om du presses av flere fiender samtidig.
Døden er endelig
I mange rollespill innebærer ikke spillfigurens død noe mer enn at man må gå tilbake til forrige sjekkpunkt eller laste inn et tidligere lagret spill. «Roguelike»-sjangeren er ikke slik. Blir du drept i Shiren the Wanderer, må du starte spillet helt på begynnelsen igjen. Du mister all erfaringen din og alle tingene du hadde med deg, og sendes tilbake til den første landsbyen. Du kan lagre spillet ditt, slik at du kan fortsette å spille senere, men det lagrede spillet ditt slettes med en gang Shiren dør.
Dette høres kanskje grusomt ut for en moderne spiller, men det er ikke så ille som det virker. Faktisk er det ikke ille i det hele tatt. Shiren er designet rundt det konseptet at du skal spille det mange ganger før du endelig vinner. Omgivelsene skapes som sagt på nytt hver gang, og det samme gjør utfordringene og belønningene. Det å begynne på nytt betyr med andre ord ikke at du må spille gjennom omgivelser du allerede har sett og gjøre ting du allerede har gjort – hvert forsøk blir unikt, og avhengig av hva du finner på din vei gjennom spillet, vil spillopplevelsen kunne være veldig forskjellig fra gang til gang.
Dessuten starter du ikke helt på bar bakke. Spillet har flere landsbyer, og i disse kan du finne små lagerrom, hvor du kan legge fra deg ting du ikke trenger. Disse vil du så kunne hente igjen om du besøker lageret i neste eventyr, om du skulle ha mer behov for dem da. Er du heldig og finner to versjoner av et godt våpen tidlig i spillet, kan du legge det ene fra deg slik at den neste figuren din får nyte godt av flaksen din. «Vanlige» objekter i ett spill er like nødvendigvis like vanlige i det neste, så det kan være lurt å tenke på fremtiden i stedet for å løpe til butikken for å selge ekstravåpenet ditt.
Det er også mulig å påvirke spillverdenen rundt seg. Spillet har generelt veldig få sideoppdrag, og det er ofte tilfeldig om du i det hele tatt får muligheten til å løse dem, men ved å løse ett oppdrag i en gjenspilling av spillet vil du for eksempel kunne låse opp en potensiell alliert i den neste gjenomspillingen, eller sørge for at en ny butikk åpnes for fremtidige spill i en av de små byene du må innom i løpet av eventyret. Du blir med andre ord pent nødt til å dø en del ganger om du planlegger å oppleve alt Shiren har å by på, for det er rett og slett ikke mulig å gjøre det i én enkelt gjennomspilling.
I tillegg er det én ting som ikke kan undervurderes: Spillfiguren mister kanskje all erfaringen når du begynner på nytt, men du gjør selvsagt ikke det. Du husker hvilke fiender du møtte, og hvordan de oppførte seg. Kanskje du traff på en tilsynelatende harmløs fiende som plutselig forvandlet det fine våpenet ditt til en risbolle, og dermed husker du garantert hva den kan gjøre til neste gang du spiller, slik at du unngår at det skjer igjen. Eller kanskje du tenker ett skritt videre, og utnytter deg av denne spesielle egenskapen for å få mer mat.
Sult
Mat er kanskje den største utfordringen spillet byr på. Det er mye du kan gjøre for å overleve et angrep fra en farlig fiende, men når magen først er tom, og du ikke har noe som helst å spise på, vel, da er du i trøbbel. Skikkelig trøbbel. Selvsagt er det flere ting du kan gjøre for å prøve å forhindre at du dør av sult, men dette hindrer ikke det faktum at du aldri har overflod av mat, og at om du spiller lenge nok vil det komme et tidspunkt der du rett og slett vil sulte i hjel.
Matproblemet forsterkes litt av et annet element, nemlig at du har svært begrenset plass i ryggsekken din. Igjen finnes det måter å arbeide seg rundt problemet på (spillet har for eksempel krukker som du kan putte ting i), men det vil nok ikke ta veldig lang tid før du kommer over en ting du gjerne vil ha med deg, men opplever å ikke ha plass. Og ikke tro at du bare kan komme tilbake å hente den – når du først har forlatt et brett, er det borte for alltid, sammen med alt som befant seg der. Tøff lykke, som vi sier her hvor jeg bor.
Alle disse tingene fører til at du må tenke litt ekstra over valgene du gjør i Shiren the Wanderer. Om du har brukt flere timer på å spille, og føler at du har gjort det skikkelig godt, tenker du deg om både én og to ganger før du leker Rambo og risikerer å miste alt ved å løpe uforberedt inn i en farlig situasjon. Dagens spill har en tendens til å gi spillerne en slags udødelighetsfølelse, mens Shiren the Wanderer gjør det motsatte, og understreker spillfigurens dødelighet.
Strengt, men rettferdig
Dette hadde ikke fungert særlig godt om Shiren var et spill som ofte gav deg urettferdige utfordringer eller tilfeldige situasjoner det ikke er mulig å komme ut av. Slik er det heldigvis ikke. Tro ikke at Shiren aldri gir deg genuint vanskelige situasjoner, men faktum er at hvis du er smart bør du kunne komme deg ut av de fleste. Om ikke du har helsa i behold etterpå, har du i det minste livet. Og husk at det å flykte er en fullverdig løsning – det er bedre å overleve med halen mellom beina enn å dø en ærerik død. Om du ikke klarer å være litt feig, har du ikke noe her å gjøre.
Shiren the Wanderer er ikke et spill for alle. Mange vil nok finne det litt for utilgivende, og om man bare har spilt vanlige rollespill hvor man kan lagre og laste som man vil, kan det være vanskelig å venne seg til den mye mer brutale tilnærmingen man finner i dette spillet. Det er rett og slett ganske viktig at man ikke går til Shiren the Wanderer i den tro at det er et episk sekstitimersrollespill man skal spille gjennom én gang, og så bli ferdig med.
Selv har jeg fortsatt til gode å vinne spillet, men jeg har kommet langt og lært mye, og jeg er overbevist om at seieren vil komme. I tillegg vet jeg at jeg i bunn og grunn selv har vært skyld i alle dødsfallene mine, noe som er ganske viktig. Det gir meg nemlig vissheten om at hvis jeg bare er litt smartere neste gang jeg kommer i samme situasjon, vil jeg overleve. Og da er det én mindre ting som kan stoppe meg på veien til å nå skatten.
Så lenge du ikke går til Shiren the Wanderer med feil forventninger, kommer du til å finne en svært vanedannende spillopplevelse her. Det er av en eller annen grunn alltid tilfredsstillende å utforske nye omgivelser, med fingrene krysset i håp om at du skal finne et eller annet heftig våpen eller en annen gjenstand som kan hjelpe deg videre. Den stadige jakten på erfaring og nytt utstyr driver deg hele tiden videre, samtidig som de mange små og store detaljene gjør hvert spill interessant.
Debuterte på SNES
Shiren the Wanderer kom først ut på SNES for mange herrens år siden, og DS-versjonen ser ut til å bruke samme grafikk, musikk og brukergrensesnitt som originalutgaven. Spillet både ser og høres flott ut, og grafikkmessig er det et godt eksempel på at 2D-grafikk ikke foreldes like fort som 3D-grafikk. Du kan forøvrig fint spille Shiren the Wanderer kun ved hjelp av stylusen, men jeg foretrekker egentlig å bruke standardoppsettet (som kun bruker pilknappene og funksjonsknappene).
Spillet har ikke noen form for flerspiller, men om du dør har du mulighet til å sende ut et nødssignal over nettet, for å be om å bli reddet. Da må en god samaritan starte fra begynnelsen og arbeide seg frem til det stedet hvor du døde, for å gjenopplive deg. Dette kan selvsagt ta lang tid (og hvis du ligger langt ute i spillet er det ikke sikkert redningsmannen overlever lenge nok til å nå deg), men det kan kanskje være verd det hvis du føler du hadde et veldig godt spill på gang.
Konklusjon
Shiren the Wanderer leverer et vanedannende gameplay som henter mye inspirasjon fra klassikere som Nethack og Rogue. Dette er ikke et tradisjonelt japansk konsollrollespill som fokuserer på oppblåste historier og lange dialoger, men et turbasert hakk-og-drep-spill som har mye mer dybde enn du ser ved første øyekast. Så lenge du har hodet med deg er det ikke et urettferdig vanskelig spill, men det faktum at døden innebærer at du må starte helt på nytt vil nok avskrekke noen. Det er i så fall synd, for Shiren er moro å spille om og om igjen – takket være tilfeldige genererte områder vil du aldri oppleve de samme tingene flere ganger, og det du gjør i ett liv kan påvirke det du opplever i det neste.
Hvis du foretrekker spill som syr puter under armene på deg, bør du holde deg unna Shiren the Wanderer. Men hvis du liker en utfordring, og i tillegg har sansen for «roguelike»-spill, er dette et spill du ikke bør gå glipp av.
