Multiwinia foregår i en virtuell verden befolket av små, flate figurer som av en eller annen grunn har bestemt seg for at de hater hverandre. Dette er et actionpreget strategispill uten noen enspillerkampanje eller dyp historie – her er fokuset på umiddelbar action, og enten du spiller mot datamaskinen eller andre mennesker bør det ikke ta mer enn noen minutter fra du har startet spillet til du er midt i en hektisk strategiduell.
Strategi og action
På samme måte som det relativt ukjente Arena Wars, låner Multiwinia veldig mye fra Unreal Tournament, Counter-Strike og andre nettfokuserte førstepersons skytespill. Handlingen foregår på relativt små arenaer, med enkle mål som varierer fra modus til modus. I «King of the Hill» må du for eksempel holde kontroll over ulike punkter på arenaen, mens i «Capture the Statue» må du frakte en stor og tung statue til basen din, samtidig som du forsvarer deg mot fienden som forsøker å ta statuen tilbake til sin base.
Totalt får vi seks forskjellige spilltyper, og høydepunkter inkluderer «Assault», hvor det ene laget forsvarer en tungt befestet base mens det andre angriper, og «Rocket Riot», hvor målet er å kontrollere en gjeng solcellepaneler for å få drivstoff til en rakett, som man så må fylle opp med astronauter før motstanderen får gjort det samme. Dessuten har vi det relativt ukompliserte «Domination» (drep alle), og «Blitzkrieg», hvor målet er å ta gradvis ta over hele spillområdet, ved å okkupere en serie flagg.
Et typisk spill i Multiwinia tar under femten minutter å fullføre, og er raskt, kaotisk og intenst. Her skjer det veldig mye samtidig, og hvis du skal ha noen som helst mulighet til å vinne, må du være i stand til både å tenke og handle raskt. Motstanderne venter ikke på at du skal legge planer, og et øyeblikks uoppmerksomhet kan koste deg dyrt.
Enkelt, men ikke uten dybde
I utgangspunktet er gameplayet i Multiwinia veldig enkelt. Du har i hovedsak én type soldater – de flate, små multiwinianerne. Disse er i utgangspunktet relativt uorganiserte og udisiplinerte, og følger ordrene dine uten å være spesielt fokuserte på det de gjør. Du kan imidlertid organisere dem i grupper, under ledelse av offiserer, noe som bedrer slagkraften deres betydelig (samtidig som det gjør dem mer sårbare for angrep med granater).
I tillegg til multiwinianerne, har du som oftest en troppetransport eller to, og kanskje en forsvarskanon eller flere, som du enten kan overlate til seg selv, eller ta direkte kontroll over (noe som i så fall krever all oppmerksomheten din). Dette høres nok ut som et ganske begrenset fundament for et strategispill, men det viser seg raskt å være nok til å sikre et taktisk og underholdende gameplay.
Utviklerne i Introversion har imidlertid lagt til en god del ekstra saker og ting, som du ikke får tildelt i utgangspunktet, men som daler ned i små kasser fra himmelen underveis i spillet. Dermed må du selv velge om du skal prioritere målene dine, eller sende soldater for å ta kontroll over disse kassene og godteriene som befinner seg der inne. Det å ta kontroll over en slik kasse er uansett forbundet ved en viss risiko, for det er umulig å si hva den inneholder på forhånd, og i tillegg er det enkelte kasser du vil garantert angre på at du åpnet.
Blant de gode kassene finner vi alt fra ulike typer kanonstillinger til skvadroner med svært sterke soldater som du får direkte kontroll over (akkurat som i Multiwinia-forgjengeren Darwinia). Bonuser som raske føtter, personlig skjold og større ildkraft finner du også, og om du er riktig så heldig kan du få tilgang på andre spennende ting, som atombomber, meteorstormer og luftangrep. Men du kan også være uheldig, og slippe ut en haug maur, trifider eller andre gufne greier.
Uforutsigbart gameplay
Det interessante med disse bonusene er at de kan være veldig effektive om de brukes riktig, og dermed utgjør de en svært viktig del av gameplayet. En kan nesten sammenligne Multiwinia med et spill som Mario Kart, i forhold til hvor integrert disse bonusene er i spillet. Hvis du aldri plukker opp en eneste bonus i Mario Kart, er sjansene små for at du havner på toppen av pallen. På samme måte er du ofte avhengig av kassebonusene for å vinne i Multiwinia.
Dette gjør gameplayet veldig uforutsigbart. Du kan ha laget en nærmest uinntakelig festning med kanonstillinger, men så får motstanderen plutselig mulighet til å gjøre enhetene sine usårbare, og vips har de ikke bare kommet forbi forsvarsverkene dine, men også tatt kontroll over kanonene og vendt dem mot deg. Eller du kan plukke opp en tilsynelatende harmløs kasse midt i territoriet ditt, og plutselig bli overveldet av sinte maur som skaper totalt kaos og hindrer deg i å forsterkningene frem til fronten i tide.
«Uforutsigbart» er generelt et ord som passer veldig godt på Multiwinia. Dette spillet er mildt sagt kaotisk, og situasjonen kan forandre seg totalt på få minutter. Tro imidlertid ikke at elementet av uforutsigbarhet gjør det mindre nødvendig å tenke taktisk, og ha planer med det du gjør. Snarere tvert om; for å vinne må du ikke bare legge gode planer og gjennomføre disse på slagmarken, men du må også kunne omstille deg med en gang noe uforutsett skjer.
Fokusert på flerspiller
Multiwinia er som nevnt strukturert som et flerspillerspill, og det er mot andre spillere at det virkelig tar av. Men du kan også velge å spille mot datamaskinen, som generelt gjør en veldig kompetent jobb når spillet først kommer i gang, selv om de nok kan bli litt forutsigbare i lengden. Flerspillerbiten er teknisk sett solid, men jeg savner kommunikasjonsmuligheter i lobbyen. Jeg ser folk manipulerer navnene sine i sanntid for å «chatte», men det burde strengt tatt vært unødvendig.
Det maksimale antallet spillere (enten mennesker eller datamaskiner) er fire, og antallet spillere avgjøres av hvilken arena man spiller på. Omtrent halvparten er for to spillere, og vi får også noen hvor to spillere må samarbeide mot en annen spiller (gjerne i «Assault»-modus), eller hvor man kjører to mot to. Men selv om det bare er to spillere, blir det raskt veldig hektisk, med mye å ta hensyn til samtidig.
Spillområdene, eller arenaene, er generelt veldig godt designet, og de fleste av dem har noe ved seg som gjør at de stikker seg ut og føles individuelt interessante. Mange kommer også med spesielle utfordringer - «Assault»-områdene har for eksempel gjerne flere delmål som må nås, slik at både angriper og forsvarer hele tiden får nye ting å fokusere på underveis i kampen. Variasjonen er dessuten stor, og hver arena har unike utfordringer som spillerne må hanskes med.
Multiwinia er ikke et spill man spiller flere timer i strekk. Fokuset på korte og raske kamper gjør at det egner seg ideelt som et spillmessig mellommåltid, samtidig som det intense gameplayet gjør at man raskt kan føle seg litt utkjørt etter å ha spilt noen runder. Men samtidig er det et spill som, til tross for sitt enkle ytre, har taktisk dybde nok til å vare veldig lenge, og jeg kan godt se for meg at jeg kommer til å spille regelmessige runder med Multiwinia i månedene og året som kommer. Slik sett minner Multiwinia mye om Introversions forrige spill, Defcon.
Konsollifiserte kontroller
En ting som ikke faller helt i god jord hos meg er at brukergrensesnittet ser ut til å være spesialisert for håndkontroller. Dette er i bunn og grunn et sanntidsstrategispill på PC, og da forventer man et kontrollsystem som utnytter seg av de fordelene en mus og et tastatur faktisk gir. Det å velge enheter er for eksempel litt tungvindt – du trykker museknappen i sentrum av den gruppen du ønsker å markere, og så holder du den inne en liten stund, mens spillet gradvis lager en sirkel som merker alle enhetene. Dette er en grei måte å gjøre det på med gamepad, men når jeg spiller med mus og tastatur, forventer jeg at jeg skal få lov til å dra en boks rundt enhetene jeg vil kontrollere.
Enkelte av spillets moduser er heller ikke veldig godt balansert. «Assault»-modus er for eksempel nesten umulig å vinne om du er angriper og spiller mot en noenlunde kompetent forsvarer. Jeg har aldri tapt en eneste kamp som forsvarer, og jeg har aldri vunnet en eneste kamp som angriper. Den eneste gangen jeg var i nærheten av å tape var da jeg kjempet alene mot to angripere. Men det gikk greit til slutt.
Er det ett område hvor Introversion er ekstremt flinke, så er det i forhold til å lage enkel, men svært lekker grafikk. Multiwinia har de samme Tron-aktige virtuelle landskapene vi husker fra Darwinia, og selv om det meste kun består av geometriske former, ser det usedvanlig pent ut. Lydbildet er også veldig godt og stemningsskapende, selv om jeg må innrømme jeg godt kunne tenkt meg litt musikk (da gjerne litt retropreget chip-musikk eller noe slikt).
Konklusjon
Multiwinia er et intenst og heftig actionstrategispill. På overflaten virker det veldig enkelt, og derfor er det også lett å komme inn i spillet, men når du får øvelse finner du raskt ut at det har langt dypere taktiske muligheter enn du kanskje skulle tro. Gameplayet er kaotisk og uforutsigbart, og om du skal vinne må du ha et godt overblikk over slagmarken samtidig som du er i stand til å forandre planene dine basert på det som skjer. Spillet tilbyr massevis av god underholdning, men det har også noen elementer som trekker ned. De viktigste av disse er et tidvis klumsete brukergrensesnitt og dårlig balansering i noen av modusene (spesielt «Assault», som er litt i vanskeligste laget for angriperen).
Likevel: Multiwinia er et herlig strategispill, utviklet av folk som vet nøyaktig hva som skal til for at et spill skal være moro å spille. Om du har et snev av interesse for sjangeren, og ikke er redd for å prøve noe nytt, er dette et sikkert kjøp.
