Mirror's Edge skapte delte meninger da det kom ut i fjor høst. Selv opplevde jeg det som et spill jeg både elsket og hatet – til slutt var det kjærligheten som vant, men jeg har absolutt forståelse for at ikke alle opplevde det samme. På den ene siden leverte spillet en usedvanlig herlig følelse av å styre en ekte person i en ekte verden, men på den andre siden var det ofte preget av frustrerende prøving og feiling. Nå er spillet ute på PC, og det har taklet overgangen til en ny plattform særdeles godt.

Storebror ser deg

Handlingen foregår i en eller annen amerikansk by, i det som ser ut til å være en rimelig nær fremtid. Byens innbyggere ser ut til å ha gitt opp personlige friheter og sivile rettigheter, til fordel for et sikrere og mer kontrollert samfunn. Men noen føler at frihet og individuelle rettigheter er viktigere enn sikkerhet, og er villige til å kjempe for saken sin. Du spiller en av disse, og din jobb er bokstavlig talt å løpe.

I praksis er du en glorifisert budbringer. Når noen trenger noe levert, som helst ikke bør havne i myndighetenes søkelys, tilkaller de folk som deg. Det er bare ett problem: Gatene er alt for godt overvåket til at det er mulig å gå upåaktet hen, så den eneste løsningen er å bevege seg over gatenivå – på hustakene. Og det er selvsagt ikke snakk om små eneboliger her, men skyskrapere og høyblokker hvor fallhøyden er stor nok til at du ender opp som en kjøttfull pannekake om du trår feil.

Mirror's Edge viser seg imidlertid raskt å kutte ut alt det som har med pakkelevering å gjøre. Det tar nemlig ikke lange tiden før du vikles inn i en svært farlig situasjon, og halve byens politistyrke er i hærene på deg – med klar ordre om å skyte for å drepe. Resultatet er en serie halsbrekkende sekvenser hvor du jages over byens tak som om du skulle vært hovedpersonen i en heftig actionfilm. Følelsen av å være jaget har sannsynligvis aldri blitt skildret like godt i noe spill før, og når kulene flyr og politihelikopterne svever få meter over hodet ditt, begynner det raskt å koke i hodet.

Det viktigste fundamentet for den gode spillopplevelsen er et usedvanlig spennende kontrollsystem, som tillater deg å utføre akrobatiske stunts på en naturlig og overraskende enkel måte, samtidig som det alltid gir deg total kontroll over din egen skjebne. Spillet leverer en kombinasjon av nøyaktighet og frihet, samt en unik følelse av realisme. Du ser handlingen fra øynene til hovedpersonen, Faith, men selv om du stort sett ikke ser så mye til kroppen hennes, føler du hele tiden at den er der. Kontrollene er rett og slett troverdige, og selv om Faith nok er litt i overkant sterk og akrobatisk, kjennes det som om du kontrollerer en virkelig person.

Fra konsoll til PC

Mange konsollspill føles malplasserte når de dukker opp på PC. Noen ganger er det på grunn av kontrollene, andre ganger er det menyene og brukergrensesnittet som er skyldig, og andre ganger igjen er det grafikken som holder et lavere nivå enn man kunne forvente på PC. Mirror's Edge, derimot, passer perfekt på PC. Faktisk passer det så godt på PC at det nesten virker som om dette spillet ble designet primært for PC i utgangspunktet.

Det er flere grunner til dette, men den viktigste er kontrollsystemet. PC-versjonen bruker, naturlig nok, tastatur og mus. Og det fungerer usedvanlig godt – bedre enn håndkontrollerne gjorde på Xbox 360 og PS3. Kontrollene på PC er mer nøyaktige og følsomme, og resultatet er både bedre flyt i gameplayet og langt mindre frustrasjon. Med håndkontroller var det veldig lett å gjøre en ørliten feil som fikk fatale resultater, mens på PC har du rett og slett mer kontroll, og kan lettere unngå slikt.

Skytesekvensene fungerer også bedre på PC enn de gjorde på konsoll, hvor de for mange var en kilde til stor frustrasjon. Det finnes selvsagt de som er hellig overbevist om at førstepersons skytespill fungerer like godt med håndkontroller som de gjør med tastatur og mus, men det er ikke til å komme unna at musen er et fullstendig overlegent sikteredskap i forhold til en analog stikke. Mirror's Edge er et godt eksempel – frustrasjonene jeg opplevde i skytekamper på konsoll, eksisterer praktisk talt ikke når jeg spiller PC-versjonen.

Glattere på PC

Alt dette betyr at PC-versjonen er langt mindre preget av prøving og feiling enn det konsollversjonen var. Selvsagt er det fortsatt et element av dette i spillet, da det har mange svært utfordrende sekvenser, men alt i alt er flyten bedre på PC, samtidig det meste av frustrasjonen har blitt borte.

Det grafiske er forresten også et område hvor PC sparker konsollrompe, blant annet takket være de nye fysikkeffektene som sikrer ekstra realistisk ødeleggelse av ting som preseninger og vinduer. Disse effektene brukes ikke for ofte – det er ikke slik at spillet benytter en hver situasjon til å skryte av teknologien sin – men når de brukes fører det til at den visuelle presentasjonen får et litt mer autentisk preg. Dessuten ser det faktisk ganske lekkert ut. Det bor nok en liten grafikkhore i de fleste av oss, som koser seg litt ekstra når spill imponerer med grafikk – selv om effektene har fint lite å si for gameplayet.

En siste fordel er at på PC kan du bare legge bort DVD-platen etter at du har installert spillet. Electronic Arts bruker nemlig en kopibeskyttelse som er avhengig av nettaktivering, og som dermed er langt mindre plagsom for de fleste enn de typiske diskbaserte løsningene som krever at du har platen og coveret liggende i nærheten om du vil spille. Flott, jeg har nok rot rundt PC-pulten som det er.

Passelig lengde

Mirror's Edge er egentlig ikke et særlig langt spill, og med tanke på at kontrollene eliminerer mye av prøvingen og feilingen fra konsollversjonene, kan den korte lengden raskt bli litt mer problematisk på PC – hvor det rett og slett tar kortere tid å spille gjennom spillet. Jeg vil likevel vokte meg vel for å si at spillet er for kort – sannheten er at jeg følte avslutningen kom der den burde ha kommet.

Det er kanskje ikke så populært å si det, men jeg opplever ofte at lengre spill har problemer med å holde interessen min på sikt (med mindre det for eksempel er snakk om mer episke rollespill), og jeg føler egentlig ikke at Mirror's Edge hadde tålt så voldsomt mye mer spilletid enn de fem-ti timene det har allerede. Jeg synes det leverte en knakende god spillopplevelse, men da jeg var ferdig hadde jeg egentlig ikke behov for mer.

Om dette ikke er tilfellet for deg, kan du spille gjennom brettene på nytt, i race-modus. Her er målet å komme seg gjennom oppdragene så raskt som overhodet mulig, og det blir nesten noe Trackmania-aktig over spillopplevelsen. Her erstattes kampen mot politi og sikkerhetsstyrker med kampen mot klokken, og hver gang du spiller et brett vil du oppdage nye måter å spare sekunder eller tideler på. Denne modusen passer perfekt for perfeksjonistiske gamere, samtidig som den introduserer et slags pseudo-flerspillerelement gjennom de onlinebaserte topplistene.

Konklusjon

Mirror's Edge er et unikt spill, med sitt parkour-inspirerte gameplay, heftige visuelle stil og smarte kontrollsystem. Spillet imponerte stort på konsoll, og selv om det hadde mange frustrerende elementer kunne jeg ikke annet enn å elske det. På PC fører et glattere og mer nøyaktig kontrollsystem til at mange av de frustrerende elementene tones ned, eller forsvinner helt. Jaktsekvensene fungerer mye bedre, skytingen er underholdende og spillopplevelsen blir generelt mindre preget av prøving og feiling. Når dette kombineres med enda lekrere grafikk, resulterer det i at PC-versjonen blir den klart beste utgaven av Mirror's Edge. For PC-eiere representerer Mirror's Edge med andre ord en perfekt start på spillåret 2009.