Mario Kart har alene definert en sjanger, og alle spill med hektisk, urealistisk løpsvirksomhet har måttet finne seg i å bli sammenlignet med kongen på haugen. Gokarter hadde aldri fått noe særlig oppmerksomhet før Mario og et stort utvalg av hans venner og bekjente snek seg ut på en ubevoktet bane i 1992. Resten er som de sier, historie. Den unike kombinasjonen av hjelpemidler du kunne bli tildelt underveis og kravet til kjøreteknikk resulterte i et spill som var både morsomt og utfordrende, uansett om du hadde lagt ned ti minutter eller ti timer. Turen gikk deretter til Nintendo 64, Game Boy Advance og for to år siden fikk GameCube sitt bidrag i serien. Nå har turen kommet til Nintendo DS, en konsoll som passer utmerket godt inn i det originale grensesnittet med en kjøreskjerm øverst og et kart på den nedre skjermen.
Seiersamling
Som tidligere finnes det flere forskjellige spillmoduser der du kan få utløp for din oppbygde gokartlengsel. Her er det både turneringsspill (i tre forskjellige klasser, som tidligere), og en egen kampmodus. I tillegg fristes du med en egen oppgavemodus, der du får forskjellige småoppgaver som må løses innenfor det avsatte tidsrommet. Etter gjennomført kjøring blir du tildelt en karakter, og ved å samle stadig flere seire og gode karakterer, låser du opp nytt innhold som kan nytes i neste harde asfaltkamp. Baneutformingen har som tidligere et meget høyt nivå, og er av svært forskjellig art. Her er det felt som sender deg avgårde i tilnærmet lysets hastighet, og gjørme som fanger de små gokarthjula med et klamt grep. Med 16 nye baner, og 16 baner fra tidligere Mario Kart-spill (4 fra hver av versjonene), er det et rikt utvalg med kaosområder du kan velge mellom. Dessverre er det de samme banene som går igjen på hvert turneringsnivå, og jeg skulle gjerne ha sett mer variasjon på denne fronten.
Få bilspill kan skilte med å ha skilpaddeskall som en sentral, positiv bestanddel. Mario Kart DS har på ingen måte forlatt det tidligere våpengalleriet, der vi finner både skilpaddeskall av ulik farge, demoniske bananskall og fluesopper med innhold i turboklassen, i tillegg til flere andre finurlige oppfinnelser. Grønne skilpaddeskall føler for å bevege seg rett fram fra utskytningsstedet, de røde jakter ned gokarten foran deg, og de blå, ekstra skumle skallene sørger for å sette lederen av løpet ubønnhørlig på plass. Dynamikken i et bilspill som dette ligger i stor grad i hvilke våpen som er tilgjengelig til hvilken tid, og utvalget i Mario Kart er heldigvis godt balansert.
Bonuspakker
Spillet tar hensyn til plasseringen din i løpet når du tilegner deg et bonusvåpen, slik at de som ligger lenger bak får sterkere våpen enn de som ligger i tet. Dette fungerer helt greit, selv om det til tider er plagsomt at du alltid får bank bakfra - forutsatt at du kjører så godt som du gjør, selvsagt. Konseptet skaper iallefall en bedre balanse mellom de gode og ikke fullt så gode spillerene, og gjør at alle har en sjanse til å hevde seg underveis i løpet. Samtidig sitter nervene også alltid i høyspenn, ettersom det når som helst kan komme et rødt skilpaddeskall susende mot dit sola aldri skinner.
Kjøremessig ligger den største utfordringen i driftmodusen, som også har vært en utfordring tidligere. Ved å bruke den høyre skulderknappen sender du gokarten hoppende inn i en sklisving, der snuten peker i en helt annen retning enn dit bilen vil. Mens du er ute og sklir gjennom livet på banen, kan du bygge opp en miniturbo ved å trykke høyre og venstre på styrekontrollen gjentatte ganger. Dette gjør det vanskeligere å plassere bilen akkurat slik du hadde planlagt i tankene dine, men gir en ekstra bonus på vei ut av svingen. Akkurat hva som er mest effektivt må du avgjøre i forhold til situasjonen du befinner deg i, men det skaper et rikt utvalg av forskjellige kjørestiler. I tillegg kan du legge deg tett oppi bakenden på en motstander, slik at du får et ekstra fartsdytt i ryggen og kan vinke adjø til motstanderen i det du suser forbi.
Både grafikk og lyd følger det tradisjonelle Mario Kart-løpet, og henter elementer fra andre Nintendo-spill. DS-en frister med både 3D-grafikk og en flott romfølelse i lyden, noe som fungerer overraskende godt på den håndholdte enheten. Grensesnittet er som tidligere nevnt delt opp i kjøreskjerm øverst og oversiktsskjerm nederst, og de som lærer seg å følge godt med på oversiktsskjermen har en stor fordel i forhold til andre spillere. Her kan du se farer som truer bakfra, og kan gjøre mottrekk i forhold til både snikende tigre og skjulte hamstre. I tillegg kan du avsløre falske bonusbokser som motstandere har plassert ut for å lure godtroende motspillere, og avsløre bananskall som truer bak horisonten.
Het og hektisk flerspiller
Den største nyheten ligger imidlertid ikke i hvordan spillet ser ut rent grafisk, i hvilke spillmoduser det inneholder eller i hvor bra musikken høres ut, men i at dette er det første spillet i serien som tilbyr skikkelig nettspilling. Dersom du har tilgang til trådløs Internett av nyere dato, kan du bare ta fram Nintendo DS-en din, lete etter et aksesspunkt og kjøre alt det remmer, tøy og batteriliv holder. Innsatsen for å ta en runde på Internett sammen med venner eller helt fremmede er meget lav, og Nintendos spilltjeneste sørger for å finne motstandere som er på ditt eget nivå. Du kobler deg bare opp mot tjenesten, og i løpet av et minutt eller to har du fått motstandere å kjøre mot. Deretter bærer det ut i heftig flerspilleraction gjennom fire baner, der hver spiller velger sin ønskebane hver gang.
Etter at turneringa er gjennomført og alle har fått tildelt sine respektive plasser, kan du velge om du vil fortsette å kjøre sammen med den samme gjengen for nok en turnering, eller om du vil kalle det en dag og ta turen tilbake til flerspillermenyen. Her kan du finne nye motstandere, og selv velge om du ønsker å spille mot folk som befinner seg på samme kontinent, hvor som helst i verden eller bare venner og bekjente. Til tider opplevde jeg at spillet fikk litt panikk i prosessen med å finne motstandere, men etter å ha startet prosessen på nytt dukket det opp skumle konkurrenter som stort sett slo meg ned i støvlene.
Mario Kart DS inneholder også lokal flerspiller, og ettersom internettspillinga kun er tilgjengelig i turneringsmodus, kan dette være svært attraktivt for venner som alle besitter en Nintendo DS - selv om bare en av dere har Mario Kart DS. Trådløs nettverking har i helhet aldri vært tøffere enn dette, og følelsen av at du kan spille mot hele verden fra en liten, håndholdt dings i stua di er fantastisk. Det har forøvrig heller ikke vært noe problem å finne motstandere, uansett når på døgnet jeg har våget meg ut i hard kamp mot skilpaddeskall og sklitaklinger.
Konklusjon
Det er ingen stor overraskelse, men Mario Kart DS er et lekkert og gjennomført spill. Vanskelighetsgraden bygger seg opp i et passe tempo etter hvert som du beveger deg oppover i turneringsklassene, og det er utfordringer både for erfarne Mario Kart-spillere og for de som tar i serien for første gang. Dette er ren og skjær spilleglede, og selv om jeg ønsker meg flere spillmoduser på nett og større forskjell mellom baneutvalget i de ulike klassene, så er dette et spill du ikke har lyst til å gå glipp av. Det som er morsomt alene, er gjerne enda morsommere sammen med andre, og dette er nok et bevis på det. Nyt det!
