Plattform- og "create-em-up"-spillet Littlebigplanet fra 2008 må kunne kalles en suksess for Media Molecule og Sony. Det hadde et fornøyelig plattformspill i bunnen, samtidig som det lot spillerne slippe løs sine kreative evner og lage de merkeligste kreasjoner til å dele med andre. Oppskriften til oppfølgeren er naturligvis til forveksling lik, bare med nytt innhold og nye verktøy.
Herlig plattform-moro
Det første brettet i betaversjonen vi har fått prøve er bygget opp rundt to av spillets nye leketøy: gripekroken og sprettplaten. Sistnevnte kan best forklares som de platene i en pinball-maskin som skyter avgårde ballen når den kommer borti. Ideen er at spilleren må bruke sprettplatene for å komme seg fra A til B, og det med en hel del artige byks på veien.
Gripekroken derimot, er en slags utvidelse av den mulighet man i det første spillet hadde til å gripe fatt i enkelte materialer. Forskjellen er at man kan skyte ut gripekroken fra avstand og henge dinglende i tauet som blir igjen, akkurat slik våre venner, makkene, gjør det i Worms. Det er artig nok i seg selv, og om det i tillegg kombineres med de nevnte sprettplatene kan man kaste seg rundt som en sprettball samtidig som man styrer retningen ved å kroke seg fast i det ene eller andre.
Brettet der dette er kombinert fungerer som et kappløp der man ved hjelp av disse to verktøyene skal komme seg raskest mulig til toppen av et tårn – og det var også en aldeles herlig start på spillet.
Littlebigplanet 2 introduserer også "the creatinator", som er en slags pistol Sackboy kan bruke til å skyte ut et hvilket som helst objekt, etter brettdesignerens ønske. Et av de brukerskapte brettene dette har resultert i lar deg skyte sprettplater ut under deg selv i luften, slik at du kan sprette fritt rundt hvor du måtte ønske.
Ubestridte muligheter
Et av de andre brettene i betaversjonen demonstrerer en annen av spillets nyvinninger – sackbots. Brettet går ut på å redde en haug innestengte småfolk, som begynner å følge etter deg når du slipper de løs. På vei mot målet følger de etter som rene hermegåser og hopper og skyter seg avgårde fra sprettputer der det er nødvendig. Noen hindringer må man hjelpe dem forbi, ved for eksempel å sende dem gjennom en serie rør og fjerne hindringer på veien.
Å dilte etter deg er heller ikke det eneste sackbots kan gjøre. Når man lager egne brett kan man definere utseendet og oppførselen deres, og gjøre dem til medhjelpere, fiender eller skuespillere. De kan være agressive, redde eller nøytrale, følge etter deg eller bli stående, eller til og med gjøre et sett forhåndsdefinerte handlinger som du selv kan spille inn. 
I det første spillet måtte brettene dreie seg om sackboy, som i en aller annen utstrekning måtte styre det man skulle gjøre. I Littlebigplanet 2 har utviklerne inkludert noe de kaller et "Direct Control Seat". Kort fortalt innebærer det at spillerne kan gis kontroll over hva som helst – ikke bare Sackboy. Man kan også lage egne brukergrensesnitt og bestemme kontroller, kameravinkler og gravitasjon selv. Dermed blir det flere hakk lettere å bruke verktøyene til å lage andre typer spill, istedenfor bare brett til plattformspillet Littlebigplanet.
En lang rekke kloner av klassiske arkadespill er allerede laget av spillere i betaversjonen. Så langt fortoner de fleste seg dog mer som konsepter enn fullverdige spillopplevelser, og kun tiden vil vise om disse etter lansering kan utvikle seg til noe mer.
Skapermuligheter tilpasset de få?
Ifølge tall Media Molecule har offentliggjort ble det solgt flere eksemplarer av Littlebigplanet enn det antall brett som ble laget av spillerne. Når vi samtidig vet at de ivrigste gjerne har laget en hel haug brett hver forteller det litt om andelen Littlebigplanet-spillere som aldri kom så langt som å lage noe selv. Dette burde være et tankekors for utviklerne, som tross alt fokuserer aller mest på at dette er produkt man skal bruke på kreativt vis. 
Terskelen for å skape noe er nokså høy på grunn av kompleksiteten og tidsbruken. For å lage noe kult må man investere såpass mye tid at man nesten må sette av noen timer til prosjektplanlegging før man setter i gang. Kall meg gjerne en latsekk og en kjiping, men om jeg skal være ærlig foretrekker jeg å nyte det andre har lagd, som holder et nivå milevis over det jeg kunne ha klart, selv ved å ta noen ukers fri fra jobben for å lage brett.
Det er tydelig at det i Littlebigplanet 2 er gjort forbedringer og forenklinger av flere av skaperverktøyene, men terskelen for å lage noe ser foreløpig ikke ut til å være lavere enn før. Heller tvert imot. Med alle de nye verktøyene har kompleksiteten økt. Selv med det store antallet opplæringsvideoer som følger med er det mye å sette seg inn i, og det er definitivt også mange hakk mer krevende å lage helt egne spill enn «bare» å lage Littlebigplanet-brett.
Konklusjon
Heldigvis vet vi at det finnes kreative sjeler der ute som er villig til å bruke fritiden sin på å bruke de nye verktøyene i Littlebigplanet 2 til å lage det ene unike skaperverket etter det andre, og det skal vi være takknemlige for, i og med at det er halve sjarmen med spillet.
Samtidig gjør det kanskje ikke så mye om skaperverktøyene ikke appellerer til alle så lenge det fortsatt finnes et solid spill i bunnen. Med de nye leketøyene skal det mye til om Media Molecule selv ikke lager mange herlige brett.
Littlebigplanet 2 er eksklusivt til Playstation 3, og forventes utgitt i midten av november.
- Les også: Anmeldelse: Littlebigplanet (PSP)
- Les også: Playstation Plus lokker med gratis spill
- Les også: Gjensyn med Sackboy i november
