Lego Star Wars var for min del blandt de største overraskelsene i fjor. Lego-spill har alltid gått under radaren min som svært simple barnespill, og er et område som naturlig ikke ligger innenfor mitt interessefelt. Det var noe helt annet med Lego Star Wars, og det bygget et etter forholdene solid gameplay inn i et univers hvor Lego bestemte utseende og Star Wars bestemte historien. Oppfølgeren fortsetter på mange måter der forgjengeren slapp, og er sin opphavsmann mer enn verdig. I samme stil som det første spillet, er Lego Star Wars II et plattformspill satt i en Legoverden.
Der hvor det første spillets historie var lagt til den nyeste triologien, er denne lagt til de tre eldste filmene. Dette tror jeg spillet i seg selv tjener mye på. For det første er det vel ingen tvil om at historien i Star Wars IV, V og VI er bedre og filmene bedre gjennomført. En annen ting er at folk flest muligens har best preferanser til denne delen av historien. Det finnes mange sprø Star Wars-fans der ute, men de ble det på grunn av de tre eldste filmene - ikke de nyeste. Dette fører til at materialet denne gangen er bedre, og kan bedre appellere til folk som kjenner den gamle og beste triologien.
Ikke videre avansert
I Lego Star Wars II fungerer Mos Eisley Cantina som en slags base for spillets gang. Her kan du blant annet bruke dine "studs" (spillets økonomiske enhet) og oppnådde legoklosser, samtidig som du starter nye oppdrag i de tre ulike kapitlene herifra. I spillets historiemodus har du på hvert brett med deg et visst antall figurer, avhengig av hva som er relevant for historien. Figurene har forskjellige evner, Jedier kan bruke tankekraft og lyssverd, R2-D2 kan fly over korte distanser og åpne elektroniske dører, Prinsesse Leia har laserpistol osv. Underveis må du løse forskjellige oppgaver for å komme deg videre, og flere ganger er det miksen av de forskjellige folkene du har med deg som bærer nøkkelen. Flesteparten av oppgavene er ikke videre avanserte for den erfarne spilleren, og det skal ikke så veldig mye tankekraft til å skjønne hva som skal hvor.
Hvert brett, som det cirka er seks av for hvert kapittel, har to forskjellige moduser de kan spilles i. Det ene er den vanlige historiemodusen, hvor du går gjennom brettet slik utvikler har lagt opp til gjennom historien. Den andre modusen er såkalt frispill. For hvert brett du går igjennom, åpner du de figurene du spilte med for frispill. I frispillmodusen kan du selv velge hvem du vil gå gjennom brettet med. Utvikler har forsøkt å gjøre dette interessant hvis du ønsker å samle alt som ligger gjemt på de forskjellige brettene. Enkelte dører kan du for eksempel bare komme inn hvis du er en dusørjeger, og hvis standardoppsettet for besetningen på brettet ikke inneholder en dusørjeger, blir du pent nødt å spille det i frispillmodus og hente inn en som du har låst opp tidligere - om du vil slå kloa i alt.
Ekstramaterialet er ikke nødvendig for å komme seg igjennom spillet, men det lar deg for eksempel bygge forskjellige doninger, samtidig som det gir en høyest mulig fullføringsprosent - for de som trakter etter det.
Bærende historie
Spillenes oppdrag er ganske like, og med unntak av noen oppdrag hvor du skal fly, løper du i praksis rundt og gjør akkurat det samme hele tiden. Dette kan man si gjelder for mange spill, men akkurat i Lego Star Wars II tones dette ganke kraftig ned. Det er ikke utfordringen og mekanikken i gameplayet som er den store, tykke bærebjelken i dette spillet. Det er historien, og måten denne formidles av Lego-figurer, som gjør det hele til en særdeles koselig affære.
Man spiller en historie som allerede er velkjent, faktisk så familær at man forstår alt som skjer, alt som blir sagt, uten noen dialog som helst. Dette er en av faktorene som gjør spillet så fordømt sjarmerende. All kommunikasjon i mellomsekvenser foregår ved hjelp av noen grynt og kroppsspråket til Legofigurer. Dette blir til tider så morsomt at du ikke klarer å la være å le - de er jo så søte!
Det enkle og lettfattelige gjennomsyrer hele spillet. Du kan når som helst hoppe inn med en ekstra kontroller og spille sammen med en kamerat på alle brettene. Det er tilnærmet ingen straff for dø. Du mister noen penger, men får starte på akkurat samme punkt som du feilet på. Det er ingen dialog og minimalt med tekst - du trenger ikke engang å kunne lese!
Det enkle er ikke alltid det beste
En enkel spillmekanikk har ofte også sine negative sider. I dette spillet betyr det relativt liten utfordring for de som har mye erfaring med dataspill. En automatisk siktefunksjon gjør både skytingen og rundene med lasersverdet noe monotone. På de forskjellige brettene ligger det flere plasser Legoklosser og smårister. Disse skal bygges opp til noe som får en eller annen funksjon. Problemet med dette er at det bare er å trykke inn B-knappen, så kan du passivt se at tingen bygger seg selv - det virker plassert der kun i et visuelt øyemed. 
Til tross for at Lego Star Wars II har sine svakheter, blir det veldig grinete å la det få gjennomgå av den grunn. Den visuelle stilen er proppet med sjarm, og med unntak av til tider slappe kameravinkler, er det ingen ting å klage på det grafiske. Det er svært morsomt å se Lego-Yoda gå haltende rundt med den lille stokken sin, og med en gang han drar frem lyssabelen blir han en spinnvill liten gnom. Det grønne lyset farer over hele skjermen og knuser alt på sin vei.
Spillet har også en viss gjenspillbarhet. Som tidligere nevnt er alt ekstramaterialet på brettene samt samarebeidsmodusen en god unnskyldning for å spille brettene på nytt. Om versjonene skulle koste det samme, ville jeg helt klart ha gått for det til Xbox 360. Det ser hakket penere ut, og du får i tillegg en hel del gamerpoints som er forholdsvis lette å legge til totalen sin.
Konklusjon
Det ville vært usportslig og fjasete av meg å trekke dette spillet ned i søla fordi det egentlig ikke representerer en utfordring for de erfarne spillerne. Jeg klarer likevel ikke å bli blendet av denne sjarmoffensiven, og ser at spillet har mangler som gjør at mange raskt kan falle av lasset. Det har grunnleggende mestringsbaserte mangler i spillmekanikken, og gjenspillbarheten for en erfaren spiller er ganske dårlig.
Om du ikke ser på deg selv som en hardbarket spiller og bare ønsker litt underholdning hvor du kan gå raskt inn og raskt ut, er det bare å slenge på en karakter og forberede seg på å bli sjarmert i senk - for dette er bra saker.
