Fire mot flere tusen. Det virker unektelig feigt. Slik er imidlertid realitetene i Valves Left 4 Dead. Som en av fire overlevende må du kjempe deg gjennom tusenvis av zombier for å unngå å bli et av disse uhyggelige flokkmonstrene. Her spruter blodet opp på vegger og tak, og du blir angrepet av skapninger som tåler hundrevis av skudd. Miljøene er mørke og tåkelagt, og man føler seg alene i fellesskapet. Likevel blir man aldri nervøs, redd eller skremt. Left 4 Dead er bare uhyre morsomt, et adrenalinkick av de sjeldne.

Fin gjeng

Det er litt av en gjeng vi blir kjent med i Left 4 Dead. Skrekkfilmentusiasten og studenten Zoey, voldsglade Francis, kontorrotta Louis og vietnamveteranen Bill. Sammen er de en effektiv geriljagruppe, som allerede fra start er drevne i zombieslakt. De fire prater, kjefter og skriker seg imellom underveis i kampene mot de infiserte hordene, og selv om du bare spiller med datastyrte kolleger er det helt spesielt å være fire mot røkla.

Du har flere muligheter når du fyrer opp Valves seneste mesterverk. Du kan spille gjennom kampanjen lokalt, med de nevnte datastyrte medspillerne som eneste støtte. Kampanjen består av fire episoder som igjen er delt opp i fem brett – der det siste brettet er en kaotisk masseslakt før redningen kommer. Historien er omtrent ikke-eksisterende, den fortelles gjennom en kort introfilm og små tekster skrevet på vegger rundt omkring. Likevel blir du sugd inn i spillverdenen, og her tar du et hjørne av gangen.

De samme brettene kan også nytes på nett i to ulike moduser. Det aller morsomste er å melde seg til tjeneste sammen med tre andre og spille igjennom kampanjen på denne måten. Med skikkelig kommunikasjon blir dette en uhyre flott spillopplevelse, der du veksler mellom å svette av stress og glise av gladvolden. Dette er både intenst og komisk overdrevent.

Det er også mulig å kjempe mot hverandre på enkeltbrett. I «Versus» spiller man overlevende mot infiserte, og det er interessant å styre spesialzombier mot menneskelig motstand. Her blir man satt i en helt annen verden av krigføring, med hordene av tankeløse monstre som bakteppe. Stakkars, stakkars overlevende – det navnet kan dere umulig holde på lenge.

Grunnprinsippet i kampanjemodusene er enkelt. Målet er rett og slett å bevege seg mellom sikre oppholdssteder. Dette er lettere sagt enn gjort. Brettene er nemlig fylt til randen av levende døde, og sadistiske Valve har lagt inn enkelte elementer som gjør at du vet at døden vil komme – i store bølger.

På hvert brett må du nemlig sette i gang en hendelse, slik som å ødelegge en bro eller kommunisere via radio, som gjør at du blir angrepet av hundrevis av zombier. Dette er nøkkeløyeblikk i Left 4 Dead, en liten porsjon spillhistorie som alltid vil være klassisk. Det enorme kaoset er så sterkt og berusende at det nesten rører seg i buksa der du balanserer mellom liv og død. For en actionfest dette er!

Sverm

De fleste fiendene er en del av horden, vanlige zombier som er lette å drepe – så lenge de ikke kommer i hundretall samtidig. Hovedutfordringene får du av spesialfiendene, og her er det fem typer: Heksa, jegeren, kolossen, røykzombien og en feit jævel som liker å spy gørr på deg. Disse har unike egenskaper som gir en variert opplevelse for deg som overlevende. Kolossen og heksa er de hardeste neglene og tåler veldig mye skade. Her må alle jobbe sammen for å felle beistene. Uten samarbeid vil disse møtene resultere i en tidlig grav. Heksa kan man snike seg rundt om man er forsiktig, men det er jo ikke moro å la noe som kan drepes bare sitte stille og gråte.

Variasjonen på våpnene føles nesten helt perfekt i Left 4 Dead. Pistolen er grunnvåpenet, og her har du ubegrenset med ammo. Dette er ikke så merkelig, siden den er nærmest ubrukelig mot de beste fiendene – selv når du bærer to om gangen. Det øvrige arsenalet består av en maskinpistol, en hagle, en jaktrifle og en herlig angrepsrifle. De tre siste er de aller mest effektive når hordene kommer, og alle tre gir en herlig følelse av makt mot utysket. Våpenfølelsen i de tyngre kategoriene er nemlig svært god, og ammunisjon som suser gjennom vegger er bare herlig.

Videre kan du innimellom kose deg med stasjonære MG-stillinger som spyr ut ild. Disse står som regel plassert på punktene der fiendene vil komme mot deg i bølge etter bølge. Eksplosiver har man også muligheten til å bruke. Her kan du ta NM-gull i grilling med Molotovcocktailen eller bruke den geniale rørbomben. Sistnevnte lager en lyd som tiltrekker zombier, før den sprenger i en blodsprut som dekker hele skjermen. Ai, så herlig det er å se dusinvis av infiserte gå på den limpinnen.

Sadismefaktoren er i det hele tatt stor her. Enkelte biler har en ulende alarm som aktiveres når du kommer borti dem. Man skal selvsagt holde seg unna disse, men det er merkelig vanskelig. Det er nemlig så styggodt å se fienden sverme mot deg når du får satt i gang alarmen. Så perverst deilig.

Du kan også bruke geværkolber og venstrearmen til å dytte bort fiender i trengte situasjoner. Denne muligheten er helt essensiell siden man ofte havner med ryggen mot veggen. Vær forresten oppmerksom på at vennlig ild kan skade andre overlevende, så det lønner seg å posisjonere seg og dukke deretter i stridssituasjoner.

Au da!

Du vil bli skadet i Left 4 Dead, det er det ingen tvil om. Likevel kan døden utsettes ganske lenge om man jobber sammen. Du kan både bruke helsepakker og smertestillende for å komme deg gjennom dette helvetet. Helsepakker er helbredende, mens smertestillende holder deg gående i en kortere periode. Man kan helbrede hverandre eller dele pillene, slik sett er det taktisk sentralt å hele tiden følge med på de andres vel og ve. Gruppa er nemlig helt avhengig av å være alle mann alle.

Våpen, ammunisjon og helsepakker finnes som regel i starten og slutten av brett, men du kan også finne slik hjelp underveis. Spillet registrerer hvordan du og dine spiller, slik at forsyningssted og fiendeflora endrer seg deretter. Hvis du klarer det veldig godt vil du for eksempel få færre helsepakker og tøffere fiender mot deg utover på brettet. Dette sikrer en uforutsigbar og spennende spillopplevelse.

Likevel er det ikke alltid dette fungerer optimalt ved dødsfall. Det var en gang jeg tok kvelden helt på slutten av et brett, og da jeg spilte gjennom neste gang var hele brettet tydelig tynnet ut når det gjaldt fiender. En slik totalrenovasjon føles unødvendig når det var en koloss helt på slutten som egentlig var problemet. I tillegg til den regisserende intelligensen kommer en selvvalgt vanskelighetsgrad, så opplevelsen kan skreddersys i ganske stor grad.

Datastyrt venn og fiende har selvsagt også fått et intellekt. Det er jevnt over ganske godt, men noen ganger svikter den kunstige intelligensen litt. Datastyrte allierte er overraskende avslappede i forhold til å følge etter deg, og drøyer innimellom litt for mye – slik at du blir stående og vente. Til gjengjeld vises venner med et blått omriss, også gjennom vegger, så det blir aldri slik at du føler deg helt fortapt.

Fiender kan også være litt nølende, og bare stå der å måpe i flere sekunder selv om du står rett ved siden av. Denne lille glippen gjør det imidlertid enda deiligere å blåse hodet av slemmingene, så dere er tilgitt akkurat her Valve.

Left 4 Dead er uten tvil filminspirert, horden minner for eksempel mye om de infiserte i spennende 28 Days Later. Derfor er det på sin plass med en skikkelig rulletekst på slutten av hver kampanje. Her får du servert mye herlig og interessant statistikk om de fire overlevendes innstats, og du finner raskt ut hva som er dine styrker og hva du bør jobbe med for å bli bedre. I mitt tilfelle ble det tidlig klart at jeg mater for mye bly til løse luften, treffsikkerheten må bli bedre! Til gjengjeld ligger jeg alltid i toppen når det gjelder drap, det er da noe.

Netthygge

Du kan selvsagt kose deg på nett både på Xbox 360 og PC, og i øyeblikket er flyten best på konsoll. På PC kan hakkingen bli ganske irriterende, spesielt når du spiller kampanjer sammen med andre. Fiender beveger seg ujevnt og blir dermed vanskelig å lese, og å treffe. La oss håpe Valve jobber på spreng slik at flyten rent generelt blir bedre fremover.

Visuelt er det PC-versjonen som trekker det klart lengste strået. Vi snakker ikke teknisk overlegen grafikk her, men kunstnerisk er Left 4 Dead midt i blinken. Varierte miljøer som oser av apokalyptisk stemning gjør at det nesten går kaldt nedover ryggen på deg konstant. Stemningen er helt herlig, og både fiender og overlevende har en tiltalende figurdesign som sjarmerer fra første øyeblikk. Fysikken er også helt topp, det merker du blant annet ved eksplosjoner og når en koloss slenger deg ut i fra en skyskraper med enorm kraft.

Da får det heller være at man innimellom går halvveis gjennom vegger og allierte. Småfeil som dette er uinteressante i den store sammenheng.

Jeg vil også skryte av hvordan lys brukes som en veldig vellykket progresjonskode. Takket være gjennomtenkt lyssetting føles det nesten alltid naturlig hvor man skal gå. Det er jo slik at mennesker ubevisst trekkes mot lys når man befinner seg i mørke områder. Vi er som insekter slik sett, og det har suksessutvikleren implementert på en glitrende måte.

PC-versjonen er også en hakk eller to bedre når det kommer til kontrollmulighetene. Left 4 Dead er som skapt til mus og tastatur, fart og nøyaktighet er essensielt her. Det å gå over til Xbox 360-kontroller bli derfor en liten nedtur, det føles litt treigt i forhold. Nei, gi meg heller mus fremfor stikke, det er bare slik jeg er.

Lydbildet er om mulig enda mer solid enn det visuelle. Musikken er herlig stemningsskapende og den er totalt dynamisk i forhold til hva som skjer og hva som skal skje i spillet. Lydeffekter gir også dramaturgiske frempek, slik som heksas gråting og jegerens hyling. Dessuten er det lille stemmeskuespillet som finnes i spillet svært vellykket, persongalleriet blir enda mer unikt ved hjelp av kjappe replikkvekslinger.

Konklusjon

Left 4 Dead er en umiddelbar klassiker, i hvert fall på PC. Til tross for noen nettproblemer er PC-versjonen overlegen når det kommer til det visuelle og kontrollmuligheter – kan du velge, kjøper du denne versjonen. Spillet er en slaktefest av de sjeldne som gjør deg til en sadistisk voldsnarkoman som setter pris på så mange fiender som overhodet mulig. Enkelte sekvenser er så ekstreme at du nesten bare må skrattle der du sitter, dette er moro!

Enspillerdelen er kanskje litt tynn, men en feit og herlig flerspillerdel trekker voldsomt opp. Så lenge du spiller sammen med noen som er innstilt på å samarbeide er Left 4 Dead uhyre fornøyelig i sosiale sammenhenger. Bedre zombieslakt i spillform har jeg aldri opplevd, dette må du bare prøve!