Finnene i Frozenbyte har trollbundet oss to ganger tidligere med sin Trine-serie. Både originalen og oppfølgeren fikk gode karakterer her hos oss, og nå har endelig det tredje spillet kommet på markedet.
Fansen har etter bare noen dager allerede rukket å forarge seg over Trine 3: The Artifacts of Power. Spillet kritiseres for å være både for kort og for dyrt. I tillegg er folk sinna på grunn av en brå slutt på historien. Til dels er kritikken også berettiget.
Kort og godt
Trine 3 er et forholdsvis kort spill. Etter om lag fem timer hadde jeg fullført alle de ni brettene pluss ti ekstrautfordringer. Men i løpet av disse timene hadde jeg det til gjengjeld svært moro.
Vi møter igjen den sterke og modige ridderen Pontius, den mer snikete Zoya og trollmannen Amadeus, som bare kan trylle fram kasser. Etter hendelsene i Trine 2 hadde trioen sett for seg et rolig og tilbaketrukket liv, men blir på ny oppsøkt av en artefakt som bringer dem ut på nye eventyr.
Historien er noe treg, og blir dessverre avsluttet brått og med en gigantisk «cliff-hanger». Utvikleren, Frozenbyte, har i en video nå forklart at de alltid hadde til intensjon å lage et spill av denne lengden, og at de tar selvkritikk på at de ikke har markedsført bedre at de hadde til intensjon å stykke opp historien på denne måten. På hvilken måte de skal fortsette historien er foreløpig uklart, men jeg er i hvert fall veldig interessert i å se mer.
Trine 3 bygger videre på grunnlaget til de to foregående spillene. Man stilles overfor fysikkbaserte gåter som ofte kan løses på flere forskjellige måter. Gåtene er titt og ofte fiffige og krever noe hjerneaktivitet for å overkomme, men de blir ofte en tanke gjentakende. Gåter med samme løsning dukker opp flere ganger innenfor samme brett, og kunne med fordel vært mer varierte. Jeg mener å erindre at gåtene i Trine 2 var langt mer ulike, og i tillegg mer utfordrende.
Figurutviklingen fra Trine 2 er borte, så ferdighetene figurene har når spillet begynner er de man må klare seg med gjennom spillet. Det underlige er at figurene ikke kan de samme tingene som de kunne etter Trine 2. Man kunne for eksempel lære å kaste hammeren til Pontius i forrige spill, men i Trine 3 er ikke det noen mulighet. I Trine 2 kunne Amadeus lage flere bokser og trylle fram plater. I dette spillet kan han bare trylle fram én boks.
Dette er egentlig ikke noe problem, gåtene i Trine 3 er naturligvis tilpasset figurenes ferdigheter, men det er en form for kontinuitetsbrudd som vi også har sett i Batman-spillene de siste årene. I tillegg begrenser det progresjonen og variasjonen i utfordringene.
Unngår 3D-fella
Trine-spillene har alltid vært sideskrollende, men til denne utgaven introduseres den tredje dimensjonen, og dermed muligheten til å bevege seg også innover i bildet.
Umiddelbart var jeg skeptisk, men det går egentlig helt greit. Med få unntak beveger man seg fra venstre til høyre, men nå har man muligheten til å dukke unna fiender i flere retninger enn bare ved å hoppe oppover. Enkelte steder får man også muligheten til å bevege seg innover i bildet i form av ganger, eller ved å slenge seg fra krok til krok som Zoya. Bruken av den tredje dimensjonen forblir en gimmick gjennom hele spillet, men den gjør seg ikke helt bort.
På grunn av den tredje dimensjonen føles det noen steder mest naturlig å bruke en håndkontroller for å styre figurene. Pontius styres helt fint med en kontroll, men som regel foretrekker i hvert fall jeg mus og tastatur for å kontrollere dette spillet. Med en kontroller blir særlig buen til Zoya og gripekroken hennes preget av automatisk sikte, noe som ødelegger både moro og utfordring ved mange gåter.
Makeløst vakkert
Selv om spillets mekanikker benyttes med for lite variasjon er de morsomme, og man lærer seg fort hvilken figur som er best egnet for utfordringen man står overfor.
Spillets sterkeste kort er imidlertid grafikken, som er penere enn det meste annet. Omgivelsene er fargerike, eksotiske og rett og slett vakre. Det har aldri vært noe å utsette på stemningen i Trine-spillene, og det er det heller ikke denne gangen. Den koselige erkebritiske fortellerstemmen geleider oss nok en gang gjennom kapitlene og spillets handling. Det er en eventyrlig stemning å bevege seg gjennom omgivelsene i Trine. Det er litt synd at mye av handlingen i Trine 3 foregår inne i en borg, for de peneste, flotteste og mest fargerike omgivelsene er naturligvis utendørs.
I tillegg til særdeles vakker grafikk har Trine-serien også tradisjon for et tilsvarende vakkert lydspor, en tradisjon som tas videre i Trine 3. Orkestermusikken er glasuren på kaken, prikken over i-en. Den passer perfekt og bygger en fantastisk ramme for stemningen.
Konklusjon
Trine er og blir en herlig serie, selv om denne utgaven ikke helt matcher forgjengeren. Gåtene i Trine 2 føltes mer intuitive og vanskeligere enn de er i Trine 3. Løsninger på gåter går igjen, og det er ofte rimelig klart hvilken figur som er best egnet til å løse en oppgave, for ikke å si nødvendig for løsningen.
Trine 3 virker i så måte å være mer designet for at man kan spille alene enn forgjengeren. Det er litt synd, for denne serien nytes absolutt best sammen med andre. Mens jeg føler meg mer eller mindre fortapt når jeg er på egenhånd i Trine 2, var det ikke noe problem å cruise gjennom dette spillet på egenhånd.
Spillets lengde bør også ta noe av skylden for det. Kritikken mot spillets lengde er til dels berettiget, men innholdet og underholdningen i de fire-fem timene det tar å fullføre det gir imidlertid svært god valuta for pengene. Trine 3 avsluttes meget brått, og på et sted der historien virkelig blir spennende, noe som nesten gir en følelse av at Trine 3 er et episodebasert spill, eller at det rett og slett ikke er ferdig.
Trine 3 er lett det vakreste så langt i serien. Selv om utvikleren er usikker på seriens framtid etter fansens vrede, krysser jeg fingrene for mer Trine i framtiden.
