Killzone-serien utvikles av Sonys nederlandske Guerrilla Games-studio. Det første spillet, som kom til Playstation 2 i 2004, ble i god tid før det var ferdig rost opp i skyene som Sonys helt egne Halo-dreper. Å skaffe seg en banemann til Microsofts Master Chief har lenge hatt høy prioritet hos den japanske giganten – vel, i alle fall hos hylekoret som kaller seg selv Playstation-fans.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg velger å starte min anmeldelse av Killzone 2 på denne måten. Grunnen til er enkel. Spillet har blitt hypet opp til den store gullmedaljen i løpet av utviklingsårene. Det innehar en høy stjerne i menigheten, og jeg skal straks opp for å banne fra prekestolen i Playstation-kirka – og da tror hele salen at Microsoft står ved siden av og stapper dollarsedler ned i trusen min.

Toeren som er nummer tre

Killzone 2 er underlig nok det tredje spillet i den futuristiske skytespillserien. Eneren var kanskje ikke det spillet mange hadde håpet på, og det kan nesten føles som om forventningene har smittet videre og økt ennå mer i anledning Killzone 2. Mellom disse to spillene kom tredjepersonsskyteren Killzone: Liberation til Playstation Portable. Dette var et mye mer vellykket spill enn Killzone, og innehar et gameplay og flerspillermuligheter som holder seg godt den dag i dag – til tross for at det er over to år gammelt.

Den såkalte «Space marine»-sjangeren er en skummel slagmark om dagen. Med sterke spill som Halo 3 og Gears of War-serien godt posisjonert, er det ingen tvil om at det hviler en stor bør på hollenderne i Guerilla Games og deres forsøk på en eventuell Playstation-frelse.

Killzone 2 er som tidligere indikert et førstepersons skytespill hvor handlingen finner sted en gang i fremtiden. Menneskene har kolonisert andre planeter og delt seg opp i ulike sivilisasjoner. Du følger den tilsynelatende «vanlige» menneskerasen gjennom sersjant Thomas «Sev» Sevchenko i ISA-hæren. På andre siden av geværløpet står helghastene, en mutert menneskerase som har fått oransje øyne og må gå med masker som følge av lang tids opphold på planeten Helghast.

De som har spilt Killzone, fikk kanskje med seg at helghastene da angrep ISA-planeten Vekta. Nå, fire år etter, smeller det i bakgården til Helghast-keiser Visari, når ISA bestemmer seg for å gå til fullskala-invasjon av planeten deres.

Uengasjerende historie

Til tross for at Guerrilla nå gjennom tre spill har hatt muligheten til å skape et flott univers, har jeg fremdeles til gode å la meg engasjere. I motsetning til for eksempel Halo, blir spillet ganske kaldt og upersonlig. Jeg sliter med å skape noe forhold til de involverte personene, og de fleste mellomsekvensene akkompagneres bare av et aldri så lite gjesp.

Killzone 2 har mye av den samme strukturen og utformingen som Gears of War-serien. Du er med i et lag bestående av fire menn så maskuline at stål bøyer seg for deres føtter. Det meste fortelles gjennom førsteperson og små mellomsekvenser. Problemet er bare at Gears of War har en mye bedre evne til å formidle, sin klisjéaktige og overdrevne maskulinitet til tross. Jeg får et bedre inntrykk av hvem Marcus Fenix er enn Thomas Sevchenko, og har også mer lyst til å vite hva som skjer videre med førstnevnte enn sistnevnte.

Mye av det samme gjelder antagonistene i denne historien. Radec, en av helghastenes generaler, blir gjennom spillet portrettert som en Helghast-Saddam som ISA-styrkene hele tiden er på jakt etter. Når man først ser han i en mellomsekvens, er han langt fra så skummel og farlig som en skulle tro. Her må Guerrilla spille mer på den klassiske ond-god-konflikten. Du føler deg ikke så sjef hvis mannen du har slept deg gjennom kuleregn for å få hendene i plutselig viser seg å være Jan Thomas. Til sammenligning får man i Gears of War følelsen av at hver eneste Locoust har som høyeste mål i livet å sette tennene i testiklene dine.

Trauste omgivelser

Hvis jeg sier at historien halter er det på langt nær en overdrivelse, men en dårlig historie kan skjules under godt nivådesign og interessante oppdrag – hvilket heller ikke er spillets styrke. Jeg får i alt for mange av enspilleroppdragene følelsen av at jeg spiller på nivåer som er «masseproduserte». I godt over halvparten av oppdragene befinner du deg enten i kalde byruiner eller lagerbygg. Det er en brun, grå og sort smørje hvis eneste lysglimt er munningsflammer og de oransje øynene til Helghast-soldatene.

Også dette problemet kan skjules. Hvis du kaster spilleren en pinne som lyser og lager lyd, kommer han til å løpe og hente den gang på gang på gang. Gears of War har for eksempel ting som lademekanismen, som du trener på gjennom hele spillet for å få til å sitte. De har også den makabre motorsagen, som gir en slags ekstra liten premie når du sniker deg inn på fiender. Killzone 2 har til gjengjeld en knapp og en geværkolbe.

Interaktivitet later til å ha vært et fremmedord under utviklingen av spillet. Interaksjon med omgivelser foregår nesten utelukkende ved å trykke på knapper for å starte heisen eller vri på et mekanisk hjul for å åpne sluser ved hjelp av Sixaxis-funksjonen. Romskip og høyteknologiske våpen har de, men underlig nok ikke elektronikk til å styre infrastruktur. I et og annet oppdrag får du riktignok også muligheten til å skyte med mitraljøse, og en skakket stund kjøre en stridsvogn, men det er også det.

Ikke bare sorgen

Så langt kan man si at Killzone 2 er i seriøs mangel av de kvalitetene som mange krever av dette spillet. På alle de tre nevnte punktene er det mye nærmere middelmådigheten Haze enn det er Gears of War-serien, Halo 3 eller Call of Duty 4: Modern Warfare. Heldigvis for utvikler, Playstation og alle som kommer til å kjøpe Killzone 2, har det også sine kvaliteter.

En ting som ingen kan ta fra spillet, er at til tross for at omgivelsene kanskje ikke er de mest interessante, er det teknisk sett et meget pent spill. Detaljgraden er høy og det glir relativt godt til tross for at mye skjer på skjermen samtidig.

Videre er våpenfysikken god og tilfredsstillende. Det er en rekke forskjellige kulebaserte (så vel som mer avanserte) våpen tilgjengelig, men de morsomste får man dessverre ikke tilgang til før sent i enspillerkampanjen. Balansen mellom våpnene kunne nok vært noe bedre, ettersom det er stort sprik i effekt når man skyter stillestående, løpende, enkeltskudd eller flerskudd.

Hvis du kombinerer en ganske god våpenmodell med et godt dekningssystem, gjør dette at Killzone 2 isolert sett presterer godt på skytebanen. Dekningssystemet minner om det vi finner i Gears of War-spillene, men det er utformet litt mer subtilt, og hindrer dermed for mye administrativ informasjonsflyt i skjermbildet.

Gå i dekning eller dø!

Dekningssystemet er effektivt og ofte ditt beste våpen i kampen mot Helghast-soldatene. Deres kunstige intelligens er tidvis ganske sofistikert, og det å storme rett på dem vil med all sannsynlighet skaffe deg en kiste før du får noen medalje. Det eneste som irriterer meg en smule, er hvordan Guerrilla har valgt å strukturere fiendebildet.

De som spilte Black på forrige generasjons konsoller skjønner hva jeg mener. De forskjellige typene fiender opptrer på en måte som er spesifikk for akkurat den typen soldater, uten tildekking. Det er riktignok ikke spillets største flenge, men det er dårlig spilldesign som gjør at den erfarne spilleren kan kjede seg fordi han etter et sekunds øyeblikk vet akkurat hvordan fienden kommer til å oppføre seg. Noen liker seg best bak dekning, noen stormer, noen har nærkampsvåpen og noen har rakettkastere. Midt ut i spillet leser man mange av situasjonene som en åpen bok, og dette tar vekk litt for mye av spenningen og usikkerheten som hører med i et krigsscenario.

Killzone 2 har til tross for sin noe skandaløse mangel på samarbeidsmodus og lokal flerspiller, en nokså god flerspillermodus på hånda. Det skal likevel presiseres at det ikke finnes noe spesielt nyskapende her. Du kan stige i rang som i de fleste andre skytespill – dog mange andre gjør dette bedre enn Killzone 2. Noe jeg liker spesielt godt er at de forskjellige rundene har mange ulike delmål som man jobber med i en viss tid av gangen – nesten som Enemy Territory: Quake Wars. Dette gjør at man skaper en dynamikk som balanserer spillet bedre, for selv et lag som konstant hamrer ned det andre må reorganisere seg når oppdraget endres, og da er muligheten for maktovertakelse stor.

Det skal også nevnes at det ligger en latent liten ubalanse i spillets flerspillerelement. På samme måte som i Haze ser du den ene fraksjonen lettere den andre grunnet deres noe ustrategiske valg av kamuflasje. De skjærende oransje øynene til Helghast-soldatene kan skimtes på langt hold, og til tross for at det ikke er like sjenerende som i Haze, er det et moment som taler for å velge den andre fraksjonen.

Konklusjon

Killzone var ikke et spesielt bra spill, og jeg har derfor ikke hatt de helt store forhåpningene til toeren. Det viste seg å være til det beste ettersom spillet virker totalt i utakt med hva resten av internett later til å vente seg av det. Killzone 2 er ikke bare blottet for nyskapning og kreativ nivådesign, det er til tider overraskende uinspirert og kan således ikke fungere som så mye annet enn vomfyll for skytespillentusiaster.

Jeg skal ikke ta fra Killzone 2 det faktum at det, i motsetning til mange andre spill som havner i samme skuffen, fungerer svært godt rent teknisk og er morsomt i flerspiller. Til syvende og sist gjør dette at spillets eneste problem er at det er fraløpt av tiden, noe som gjør at det er mange skytespill der ute som er bedre.