Det er ikke engang nødvendig å nevne det. Spill basert på film vil etter all overveiende sannsynlighet være like gjennomført og spennende som en dårlig episode Hotel Cæsar. Men James Cameron’s Avatar: The Game er overraskende nok ikke basert på den kommende storfilmen.
Wikipedia fortalte meg nemlig at dette spillet er en forløper til handlingen i filmen. Hvorfor ty til Wikipedia spør du? Jo, utviklerne av Avatar-spillet forventer tydeligvis at spilleren er eksperter på Avatars univers på forhånd. Det blir nemlig aldri forklart hvem den tilfeldige muskelbunten vi tar kontroll over egentlig er, hvor handlingen faktisk finner sted (jeg fikk etter hvert med meg at det er snakk om en eller annen fremmed planet ved navn Pandora) eller hvorfor man innledningsvis på død og liv skal utrydde alt som kryper og går på denne planeten.
Øh, hvem er de blå kjempemenneskene?
Så dette er altså en forløper til en film som forutsetter at man har sett filmen før man spiller forløperen. Nokså bakvendt når du tenker på det, spesielt siden filmen først har premiere i dag. Men historie er jo ikke alt. Spillet er jo tross alt heldigvis ikke basert på en film …
Avatar: The Game er et nokså tradisjonelt actionspill, med samme grunnleggende gameplay som stortitler som Gears of War, og på den annen side spill som God of War.
Spillet har et respektabelt utvalg skytevåpen og nærkampvåpen. Man får spre glede både med standard kulespyere som maskingevær, hagler og pistoler, men det er også mulig å føre mer tradisjonell krig med spyd, kniver og pil-og-bue. Tidlig i spillet blir man nemlig tvunget til å velge side, du kan støtte de invaderende leiesoldatstyrkene du teknisk sett selv er en del av, eller hjelpe de blåhudede Na’vi til å overleve.
Na’vi er flere meter høye skapninger, som attpåtil er svært raske og vesentlig sterkere enn leiesoldatene. Hele konseptet med Avatar er at menneskelige forskere har funnet en måte å lage en Na’vi-versjon av mennesker som er genetisk egnet til det. Vedkommende leiesoldat får altså et kjemestort blått alterego, en såkalt Avatar.
Uansett hvilken side man velger å støtte, vær forberedt på generiske oppdrag med svær G. Avatar er på mange måter designet som et rollespill med både valgfrie og obligatoriske oppdrag, uten at det egentlig er mulig å skille disse to fra hverandre. Man blir beordret om å hente en ting, frakte en annen ting og kanskje redde en fortapt sjel ute i jungelen. Når man da sporer opp vedkommende fortapte sjel kan du banne på at han gir deg oppdrag om å hente en annen ting.
Stusselig og kjedelig, Avatars ambisiøse rollespill-aspirasjoner blir dødfødt fra starten av. De halvhjertede forsøkene på å la oss bygge opp karakteren vår er også lite annet enn en farse, i Avatar får man nemlig erfaringspoeng for alt man gjør. Men belønningene for å stige i nivåene er såpass begredelig og lite markant at jeg kjapt lærte meg å ignorere hele opplegget.
You don’t bring a knife to a gunfight
I rollen som blå kjempemann utnytter man deres betraktelige fysiske styrke. Men det er likevel vanskelig å riste av seg følelsen at det ikke akkurat er en jevn kamp man tar del i, det hele minner mer om folkemord. Nærkampvåpnene er effektive nok de, bevares, men først må jeg jo tross alt nå frem til soldatene som spytter bly i min retning.
På papiret er det stilig at Na’vi er tre ganger så store som menneskene, men det er ikke like morsomt når man blir beskutt fra alle kanter og ikke en gang klarer å finne de forholdsvis bittesmå soldatene. Til å være et spill som i utgangspunktet burde være plankekjøring døde jeg overraskende ofte mens jeg desperat prøvde å spore de utallige kulene tilbake til små soldater. Et såpeglatt, og ålete kontrollsystem og dårlig treffgjenkjenning hjelper ikke akkurat heller, og et umedgjørlig kamera kan fort bety døden når man sloss på toppen av gigantiske fjell.
Velger man å ta soldatene sin side blir opplevelsen hakket mer enkel å ha med å gjøre, men til gjengjeld totalt ribbet for brodd. Som leiesoldat har man en rekke kjøretøy og våpen å kose seg med. Arsenalet er stereotypisk, og skytingen fungerer helt greit. Det er likevel besynderlig at det er hverken er mulig å sikte ned løpet på våpenet, eller ta dekning. Dermed blir hver kampsituasjon redusert til frenetisk hopping til siden og spraying av kuler i den generelle retningen fienden befinner seg. Det er ikke så nøye om man egentlig treffer i dette spillet nemlig, treffradiusen til fienden er normalt så stor at man skyte minst én meter til høyre for den rasende Wiperwolf-en og likevel se dyret falle til bakken.
Dermed sitter man igjen med et spill som ofte er frustrerende. Når spillet først fungerer som det skal blir det alt for lite substans til at opplevelsen blir givende på noe som helst nivå. Det mest positive man kan si om Avatar er at det ikke er direkte stygt; den frodige planeten Pandora er både vakker og mystisk på samme tid. Men det trekker ned at HD-alderen tydeligvis ikke har nådd Pandora enda, enkelte svært lavoppløste teksturer gjorde at jeg til tider følte jeg spilte på Playstation 2, og ikke Playstation 3.
Konklusjon
Avatar: The Game klarer det kunsttykket å være et typisk filmspill, uten å egentlig være det. Alt tyder på at utviklerne en gang i tiden hadde store ambisjoner med dette spillet, med ulike fraksjoner, massevis av våpen og rollespillgrensesnitt.
Men det som funker i teorien er ikke alltid like gunstig i praksis. Avatar er et spill som gjør veldig mye, men svært lite bra. Selv om utviklerne har hatt betraktelig frihet i utformingen av historien og handlingen har Avatar fått den samme skjebnen som de fleste filmspill har, det er tydelig at Avatar: The Game er et svært forhastet produkt. Jeg kan selv skrive under på at tidsfrist-monsteret ikke er lett å ha med å gjøre.
