Året er 1982 og alle nynner på Michael Jacksons ”Thriller”. Vi befinner oss i spillbransjens første gullalder og Atari setter en tvilsom verdensrekord når de utvikler E.T – The Extra Terrestrial til Atari 2600 på ufattelige seks uker.
Millioner av eksemplarer blir produsert, og kapitalistene gnir seg i hendene – dette må gå rette veien. Vi har ennå Steven Spielbergs klassiker ferskt i minne, stadig flere kjøper spillkonsoller, og Atari er en av kongene på haugen. Hvis du nå venter på et kraftig men, så har du har helt rett. Atari har i sin higen etter penger plastret sammen det verste makkverket siden Ålesund brant.
E.T – The Extra Terrestrial er i dag viden kjent av gamere som spillverdenens Lada - eller et slags Daikatana på steroider. Spillet flopper så det synger etter og det ryktes at Atari begraver hundretusener eksemplarer i New Mexico.
Selv om E.T ikke alene var grunnen til spillbransjens krakk på begynnelsen av 80-tallet, så har den blitt et symbol på en mørk tid. En tid hvor kapitalister, markedsføring og penger satt i førersetet, og innovasjon, kvalitet og entusiasme ble stående igjen med skjegget i postkassen. I dag er vi igjen inne i en periode hvor det å være spillutvikler anses å være en risikosport. Vil historien gjenta seg?
Et lunkent finansmarked er helt klart en viktig faktor, men langt fra den eneste. I en bransje med store voksesmerter og endringer kan man dra frem noen tendenser. For det første ser inntektene til de store utviklerne og utgiverne ut til å gå i riktig retning. Både THQ, EA, Nintendo, Disney Interactive og mange andre rapporterer økende inntekter, men fortjenesten ser ut til å ha parkert tøflene.
Med litt sunn fornuft kan vi raskt anslå at kostnadene har økt dramatisk. Det er ikke lenger bare, bare å slenge sammen Generic FPS number 46885 og se på pengene løpe inn døra. Enorme budsjetter på flere hundre millioner kroner er en virkelighet for dagens utviklere, og et tøft marked kombinert med kresne gamere gjør at de aller fleste spill i dag går med underskudd.
Det sier seg selv at dette ikke er forenlig med bærekraftig utvikling. Til tross for noen hederlige unntak som fremdeles ler hele veien til banken, signaliserer dette at noe kanskje er i ferd med å skje.
