For noen år siden gjorde vi leserne bedre kjent med oss gjennom en serie uformelle artikler. Det ble totalt åtte artikler våren 2011, og blant temaene var spillfigurer vi identifiserer oss mest med, de beste spilluniversene og våre favorittvåpen.
Serien skapte mye engasjement og leserne bidro med mange egne historier og forslag til tema og spørsmål.
Nå synes vi det er på tide å ta opp tråden igjen. Redaksjonen i Gamer.no har fått mange nye medlemmer de siste tre årene, mens noen dessverre har falt fra. Spalten vil ikke publiseres like hyppig som sist, men med jevne mellomrom vil mange av oss fortelle mer om oss selv. Kanskje inspirerer det også deg til å dele minnene og favorittene dine med oss?
Gjensynet med artikkelserien starter med følgende spørsmål: Hvilket spill gjorde at dere virkelig fikk interessen for videospill, og hvorfor?
Erik-André Vik Mamen
Etter husholdningens første PC dukket opp på 80-tallet har jeg garantert sittet mer foran PC-skjermen enn jeg strengt tatt har godt av. Jeg husker ikke hva det første spillet jeg spilte var, men meget mulig det var klassikere som Frogger, Dig Dug eller en eller annen snake-variant.
Fra denne første stunden fattet jeg interesse for spill, og jeg synes det har vært spennende å følge med hvordan de gradvis har blitt mer og mer avanserte. Mange av disse titlene hadde én ting som ikke er like vanlig idag: En high score-liste. Ettersom hele familien konkurrerte om topplassering i Tetris, Frogger, og sikkert mange andre spill, ble nok interessen vedlikeholdt av nettopp high score-listen.
Håvard Hofstad Ruud
Det første videospillet jeg husker jeg spilte var Tetris på den gode, gamle Game Boy-en. Spillet som virkelig fikk opp øynene mine for min mest engasjerende og lengstvarende hobby er nok imidlertid Super Mario 64.
Jeg husker godt at jeg sto lenge og navigerte den litt lubne rørleggeren rundt i Bob-Omb Battlefield på det lokale kjøpesenteret hjemme i Elverum, selv om jeg egentlig ikke helt skjønte hva jeg gjorde eller hvorfor. Etter hvert fikk jeg min egen konsoll i hus, og jeg har samlet spillets 120 stjerner en rekke ganger. Spillets kreative og varierte omgivelser og de mest varierte og utfordrende stjernene er det som engasjerer mest med Marios debut i en 3D-verden.
Den dag i dag står dette spillet igjen som en av mine store spillfavoritter, som jeg drar fram når jeg kan.
Jens Erik Vaaler
Jeg tror faktisk ikke et slikt spill finnes. Det var aldri ett enkelt spill som fikk meg til å tenke «Yes, dataspill! Det er tingen!», for interessen har alltid vært der.
Min bror og jeg fikk hver vår Game Boy da vi var henholdsvis ti og fem år gamle, og siden da har jeg egentlig aldri sluttet med spilling. Dataspill gav meg nye opplevelser, skapte et avbrekk fra hverdagen, lærte meg engelsk, og fungerte som et samlingspunkt for vennegjengen.
I én eller annen form har dataspillene alltid vært en del av interessefeltet mitt, enten det var på PC, stuekonsoll, eller håndholdte maskiner. Derfor er det vanskelig for meg å nevne kun ett spill, når jeg mye heller vil si at det var alle.
Marius Kjørmo
På mange måter var det nok en plattform, mer enn et enkelt spill, som vekket min interesse for spill. Jeg hadde tidligere hatt en Game & Watch med Donkey Kong, men det var da min far gikk til innkjøp av en Amiga 600 at jeg virkelig fattet interesse for spill.
Jeg var rundt 8-9 år gammel på det tidspunktet og helt i begynnelsen hadde vi to spill. Det var Ubisofts Pro Tennis Tour 2 og plattformspillet The Blues Brothers fra Titus Software. Store diskettbokser ble etter hvert fylt med spill, og alle sjangre ble utforsket. De som tok opp mest tid var Sensible Soccer og Championship Manager 93/94, men den generelle appellen var den store variasjonen.
Det endeløse potensialet dataspillene kunne lokke med var det som stadig dro meg tilbake til Amigaen, og senere mange andre plattformer.
Bjarte Wathne Helgesen
Quest for Glory: So You Want To Be A Hero, eller Hero’s Quest som me kalla det, var det første spelet som verkeleg gjorde inntrykk på meg, og det spelet som på sett og vis opna opp spelverda for meg. Her blei ein presentert for ei (i si tid) relativt stor og open spelverd, der ein kunne gjere akkurat det ein hadde mest lyst til, om enn innanfor spelsystemet og sin eigen karakter sine grenser.
Gjennom det verbale kommandosystemet kunne ein leike seg med ord, prøve seg fram til kva som gjekk an og ikkje, og det er ikkje fritt for at spelet var oppdragande på engelskkunnskapene mine. Når eg no tenkjer over det, kan nok fascinasjonen min for nyare sandkassespel som Skyrim skuldast at det på mange måtar minnar om barndomens eventyr i Spielburg.
Andrine Vold Fangberget
NES ga meg den aller første ordentlige spillopplevelsen i mitt liv, nemlig Super Mario Bros. Før dette satt jeg på kontoret til pappa og spilte Snake på diskett, og ante ikke hva som ventet meg.
Jeg fikk NES og Super Mario Bros. i julegave av noen snille onkler, og etter dette satt jeg klistret til skjermen. Den fengende musikken, de forskjellige kreftene jeg kunne skaffe meg og det å bevege seg bortover og oppdage hvert brett var noe helt nytt for meg, og jeg ble dypt fascinert.
Dette var inngangsporten min til spillverdenen, og jeg endte med å bruke lommepengene på å leie enda flere spill på den lokale kiosken. Likevel har Mario alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt, nettopp fordi han viste meg hvor underholdende og fengende spill kan være.
Espen Jansen
Jeg har alltid vært fascinert av dataspill, mye takket være en far som introduserte meg og min søster for spill som Worms og Heroes of Might & Magic i en tidlig alder. Det var likevel ikke før anskaffelsen av PlayStation 3, samt innkjøpet av en kopi av Call of Duty 4: Modern Warfare, at spillinteressen virkelig vokste seg stor og mektig.
For et relativt ubesudlet sinn, som hadde kost seg med Kingdom Hearts og Crash Bandicoot på PlayStation 2, var grafikken imponerende og skytingen spennende. Historien fengte, men det var spesielt på Internett, sammen med et tusentalls venner og fiender, at det virkelig tok av.
Fra første skudd, enten det var med MP5 eller AK-47, var jeg hekta – flere hundre spilletimer og ti prestisjerangeringer senere sitter jeg altså her.
Magnus Skumsrud Andersen
Jeg vedder på det var flere enn meg som ble introdusert til dataspillets verden gjennom den nå avdøde floppydisken. Commander Keen Episode 4 – Secret of the Oracle, eller bare Keen 4, husker jeg måtte startes av min bror via en liten rekke enkle terminalkommandoer som for meg på den tiden virket voldsomt komplekse.
Det føltes nesten litt ulovlig, som å hacke seg inn på noe. Jeg skjønte aldri helt hva det var som foregikk, hvem denne Keen var eller hva det var han egentlig skulle, men fikk likevel med meg det viktigste – at man ikke skulle falle ned steder der man ikke kunne se bunnen, at colaflasker er bra for deg, og at man ikke skulle tråkke i urinen til snegler. Uvurderlige lekser for enhver blivende gamer.
Lise Bettina Sjursen
Jeg var innom mange forskjellige spill da jeg vokste opp, alt fra Math Rescue til Age of Empires, men det spillet som skulle vise seg å virkelig trigge min spillinteresse og føre til en mild form for avhengighet var intet ringere enn Counter-Strike 1.6.
Jeg skulle ønske at jeg kunne si at det skyldes min medfødte kaldblodighet og skarpskytterferdigheter, men kjærligheten min til dette spillet skyldes i all hovedsak den omsorgen ei relativt uvitende tolv år gammel jente ble møtt med. Miljøet jeg snublet inn i var ulikt noe jeg har opplevd før eller siden.
Da min faste server ble lagt ned sluttet jeg å spille Counter-Strike, men jeg vil aldri glemme alle de sene nattetimene jeg tilbrakte med en gjeng rølpete amerikanere.
Tor-Steinar Nastad Tangedal
Arkadespillene OutRun, Super Sprint og Hard Drivin’ fascinerte meg da jeg oppdaget dem på kjøpesentre på slutten av 80-tallet, men aller best husker jeg da en kamerat fikk Stunt Car Racer til Amiga. Her kjørte spilleren en kul amerikansk hot rod på en berg- og dal-aktig bane uten gjerder. Spillet var ikke tøffere enn de tre andre, men det var magisk å kunne spille det hjemme.
3D-grafikken under løpet imponerte oss, og bruk av turbo gav tøffe stikkflammer fra motoren. Utfordringen var å ha nok hastighet til komme seg over krevende hopp, men ikke så mye at man ramlet utenfor banen. Da mistet man dyrebar tid mens ei kran heiste deg tilbake. Målet var å være raskere enn dataen eller kompisen.
Disse fire spillene er også grunnen til at racing fortsatt er min favorittsjanger.
Joachim Froholt
Jeg ble ikke hektet av noe enkeltspill. Onkelen min hadde fått ny datamaskin, og jeg «arvet» den gamle (på åttitallet kastet man jo ikke ting). Det var en Sharp MZ-80A, med en 2 mhz Z80-prosessor og 32 kb minne – en stor boks med tastatur, monitor og kassettspiller innebygd. Jeg hadde det mye moro med de enkle spillene som fulgte med, men det var selve datamaskinen som fascinerte meg.
Maskinen kom med en stor instruksjonsmanual som introduserte programmeringsspråket BASIC. Tanken var at brukerne skulle lage egne programmer, i stedet for å kjøpe dem. Det var utrolig kult å se resultatene av koden jeg skrev inn, selv om det ofte var en eller annen feilmelding. Jeg hadde også en eldre venn som kunne programmering, og han laget blant annet en enkel Breakout-klone til meg. Jeg hadde aldri sett Breakout, så for meg var det som han hadde oppfunnet noe helt nytt.
Tobias Strøm-Blakstad
Ett tomt rom, én mørklagt korridor, en tåkelagt veistump. Det var alt av den lille møkkabyen Silent Hill jeg turte å utforske om gangen før den svette håndkontrolleren sporenstreks ble sendt videre til en like motvillig og vettskremt sidemann.
Konamis horrorklassiker fra 1999 var et helvete å spille og samtidig komplett umulig å legge fra seg. Gjennom oppveksten ble det sikkert investert flerfoldige flere timer i andre, langt bedre og mer tidløse spill, som Age of Empires, Half-Life eller et av disse plattformeventyrene med han tjukke rørleggeren. Men med tanke på hvor mye jeg hatet å være i Silent Hill, og hvor mange timer med selvpining jeg allikevel ofret foran skjermen, ble spillet en tidlig øyeåpner for hvor uimotståelig og oppslukende dette mediet kunne være når talentet bak var stort nok.
Audun Rodem
Som liten pjokk var spillhverdagen ganske skral. Det var ikke før pappa kom luskende hjem med en noe besynderlig Famicom-klone – visstnok kjøpt på postordre – at det hele tok av.
Tetris var greit nok, det småobskure Penguin & Seal likeså. Det var likevel ikke før storebror syklet ned til den lokale leketøyssjappa og brukte ukelønna på Super Mario Bros. 3 at jeg var helt solgt. Det var først da spill ble kult, ja, nesten altoppslukende.
Trenger jeg egentlig å si hvorfor et av historiens beste plattformspill traff pode-Audun? Formidable kontroller, en glimrende helhetlig estetikk, samt en givende og tilsynelatende grenseløs verden. Og Kuribo’s Shoe, selvfølgelig. Alltid plukk opp Kuribo’s Shoe i brett 5-3. Noe annet er bare fjas.
Gøran Solbakken
Et av de spillminnene som definitivt har satt dype spor i meg kommer fra spillet The Beast Within: A Gabriel Knight Story. Det var en 16 år gammel pjokk med flunka ny PC som brukte hele lønningen sin på spillet med det kuleste coveret. Jeg ble ikke skuffet, og jeg husker at både jeg, lillebror og til og med foreldrene mine gapte i forbauselse over at det gikk an å lage spill som dette.
Ekte film i et spill, der du styrer skuespilleren var jo helt fantastisk. Og for et lydspor dette spillet har, med dårlig skuespill og nydelig musikk i vakker symbiose. Som om ikke det var nok hadde Jane Jensen skrevet en uhyre spennende historie spekket med interessante plasser å besøke og figurer å bli kjent med. Etter å ha fullført spillet, som kom på hele 6 CD-ROM, var en ekte gamer skapt.
Har du et spørsmål du gjerne vil ha besvart i kommende artikler? Still det til oss i kommentarfeltet under, så noterer vi det ned.
