Ingen filmlansering uten en tilhørende spilltittel for å øke profitten. Det er kanskje litt synd, men det er nå en gang blitt slik. Etter å ha sett det samme gang på gang over flere år, begynner jeg å bli ganske overbevist om at å få være det offisielle spillet til en film, snarere er en forbannelse enn en fest.
Filmspill er med svært få unntak en halvferdig smørje som mest sannsynlig har fungert som sabbatsår for utbrente utviklere. Vi skal alltid være forsiktig med å skjære alle over en kam, for som Popper sier skal det ikke mer enn en sort svane til for at hele teorien om at alle svaner er hvite, faller i fisk. Det femte Harry Potter-kapittelet er definitivt ikke svart, men det er ei heller kritthvitt.
Harry Potter og hans eventyr må vel karakteriseres som noe av det mest vellykkede innenfor fantasisjangeren etter J.R.R. Tolkien. J.K. Rowlings utsvevende fantasi har skapt et helt univers som spinner rundt den lille trollmannen Harry Potter og det godes kamp mot det onde. Hvorfor skal det være så vanskelig å koke opp et godt spill på dette?
Ikke dårligst
Føniksordenen er langt fra det dårligste spillet i serien, dog akkurat det sier ikke mye. Som de fire foregående spillene er dets største problem og fiende at det er et spill forkledd i en films premissdrakt. Trangen til å slavisk følge historien slik som den fremstilles i filmen, tar et realt kvelertak på alt som heter kreativt spilldesign. Som spillere blir vi overlatt til et produkt som inneholder en rekke kjedelige og til tider latterlige løsninger, og det skinner lett igjennom.
Det mest positive med Harry Potter og Føniksordenen er på mange måter selve grunnoppbygningen. Spillet er bygd mer på plattformen av å være et eventyrspill foran et rent actionspill, hvor sistnevnte er en vanlig fallgruve blant filmspill. Som den unge Potter skal du sammen med Hermine og Ronny utforske Galtvort, og hjelpe ulike sentrale personer med forskjellige oppgaver.
Mange filmlisensierte spill har en forferdelig rigid struktur hvor udugelige/late utviklere monterer ratt på et tog. Ja, du kan ratte så mye du vil, men det eneste som til syvende og sist avgjør når du skal svinge, er skinnegangen. Oppbygningen i Harry Potter og Føniksordenen fungerer i seg selv ganske bra, og muligheten til å velge når du vil gjøre de ulike oppdragene, usynliggjør mye av lineariteten, noe som i siste instans gjør det hele lettere å svelge.
Motivasjonsproblemer
Motivasjonen for å utføre oppdragene følger uheldigvis ikke opp en god oppbygning. For det første føles det litt merkelig at du skal løpe rundt å hjelpe andre elever med å finne skoene sine eller leksene. De som ikke har fulgt historien vet det kanskje ikke, men Harry Potter sloss mot selveste Voldemort, Harry Potter-universets egen Sauron, i forrige kapittel av serien. Du setter vel ikke Batman til å stryke klær? Har du noen gang sett Master Chief i kassa på Rema?
Ikke nok med at størsteparten av oppdragene er relativt traurige, belønningen er om mulig verre. Med mindre du spiller spillet på Xbox 360 og kan raske med deg noen kjappe ferdighetspoeng, er premieringen like tam som på tombolaen til det lokale idrettslaget. Etter hvert som du oppdager nye ting ved Galtvort, blir du tildelt erfaringspoeng og går opp i erfaringsnivå. For hvert nivå blir du fortalt at formlene dine blir sterkere i tillegg til at det er mulig å åpne spesielle pakker i et premierom.
Dette høres i mine øre ut som en suksessoppskrift for slike spill. Hvis du er flink og eventyrlysten, blir du belønnet med sterkere formler og nytt materiell. Dessverre merker man for det første omtrent ingenting til at formlene dine blir sterkere. Det er faktisk ikke en døyt som sier deg at du har blitt en bedre trollmann etter å ha gått opp i erfaringsnivå. Det andre og absolutt verste, er at du også blir snytt for premien. For hva er det? En ny formel? Noe nytt utstyr? En sopelime som lar deg fly kjapt gjennom Galtvort? Nei, nei og atter nei.
Premien for å streve seg opp i erfaringsnivå er intet annet enn en rekke «bak kulissene»-snutter, hvor skuespillerne fra filmene forteller om hva de synes om filmen, spillet og så videre. Dette var et realt nyreslag i min lyst til å spille videre, og har absolutt nada med spillet å gjøre. Et slikt belønningssystem fremmedgjør alle som ikke ånder for Harry Potter-franchisen, og er rett og slett uholdbart.
Slurvete kampsystem
Fra makronivået og spillets noe varierende hell i oppbygningen, er det tilnærmet samme situasjon hvis vi ser på hvordan det spilles. Kontroll- og grensesnittmessig er spillet intuitivt for de aller fleste, i god Electronic Arts-stil. Det er derimot lite utfordring for de mer erfarne spillerne, og dette reflekteres enklest i spillets kampsystem. Kampene utgjør egentlig bare en liten brøkdel av hele spillet, og det er kanskje hovedårsakens til det slappe designet. Uten å avsløre for mye, må man ved noen anledninger frem med tryllestaven i kampsituasjoner i løpet av spillet. Et kampsystem som var gammelt på den tiden J.K. Rowling skrev sine første sider av historien, hjelper ikke på.
For å si de rette formlene, må man trykke på de rette knappene og også bevege de analoge stikkene i konsollversjonene. Mange av formlene har tilnærmet samme effekt, og det hele blir en trykkefest á la det gamle Track & Field-spillet til NES. Til tross for at spillet kanskje retter seg mot et yngre publikum, synes jeg likevel at selve kampsystemet burde være bedre. Ta som eksempel God of War-spillene. Det som foruten en god historie virkelig setter sitt særpreg på serien, er det geniale kampsystemet. Jeg sier ikke at Harry Potter skal rive skallen av Draco Malfang, men utviklere har virkelig noe å lære her.
Ingen reell vanskelighetsgrad
Spillet har ulike vanskelighetsgrader, men det later kun til å påvirke selve kampdelen i spillet. Gåteløsningen, som er en svært sentral del av spillet, baseres på akkurat det samme uansett om du velger vanskeligste eller enkleste vanskelighetsgrad. Dette er som mange andre ankepunkt ved Harry Potter, kun fordelaktig for nye spillere.
En av de mest irriterende punktene med Harry Potter og Føniksordenen er et tidvis umulig kamera. Når spillet foregår i tredjeperson er man avhengig av et kamera som i det minste forsøker å samarbeide. Sistnevnte er ikke tilfellet her, for kameraet opererer akkurat slik som det selv vil, uten å høre dine desperate rop om å plassere seg annerledes. Rent grafisk kunne nok spillet også sett bedre ut, spesielt på den nye konsollgenerasjonen.
For å ytterligere understreke spillets familievennlighet, har Electronic Arts oversatt spillet til norsk, slik at du kan spille gjennom hele spillet med norske stemmer og tekst. Initiativet er flott, men dessverre står ikke de norske skuespillerne i stil med de originale spillstemmene. Det er mulig jeg er gammeldags, men jeg klarer fremdeles å skille godt skuespill fra dårlig skuespill.
Konklusjon
Jeg er kanskje ikke innenfor målgruppen til Harry Potter og Føniksordenen i spillform, men det gir ikke utviklerteamet til EA rett til å være dvaske. Man kan uansett kanskje si at både bøkene og filmene vender seg mot et gradvis mer modent publikum, så hvorfor kan ikke spillene gjøre det samme?
Det femte Harry Potter-spillet er et av seriens bedre, men spillets positive sider overskygges av for mye slapt design og dårlig gjennomføring. Dette kunne veldig lett ha vært bedre, og jeg føler alt for ofte at jeg blir behandlet som en idiot. Boken og filmen slår spillet paddeflatt – nok en gang.
Merk: Alle bildene i omtalen er fra Xbox 360-versjonen.
