Dataspill er et av de yngste medieuttrykkene med underholdning som mål for øyet. På drøye tretti år har bransjen vokst fra å være en lyssky nerdeaktivitet til å bli et allemannseie. Spillene blir stadig mer avanserte, og en økende omsetning peker i retning av et eventyr som ingen vet hvor ender.
Til tross for at spill er storindustri, er de fremdeles langt unna den samme anerkjennelsen som for eksempel film og musikk. En ting er som nevnt at dette uttrykket er langt yngre enn de andre to, en annen er at det er radikalt forskjellig. Filmtitting eller musikklytting er to passive aktiviteter, hvor øynene og ørene er de sentrale sansene. Et av grunnprinsippene i et spill er at det er interaktivt – at dine tanker og valg faktisk betyr noe for veien videre.
Bare lek?
Spill assosieres veldig ofte med lek. En vanlig oppfatning er at det er underholdning ment å tilfredsstille et noe barnslig behov. Er vi ikke kommet lengre enn det? Finner vi ikke spill som er ute etter å formidle følelser, fortelle en historie eller rett og slett gi oss en opplevelse? Er alt bare en tidtrøyte som moderne mennesker skal fylle dødtid mellom jobb og søvn med?
Spillbransjen har med sin økende popularitet også klart å terge på seg flere fiender. Jack Thompson har nærmest blitt en legende blant de som kjenner spillenes verden, hvor hans sporadiske utfall mot spill og deres påståtte negative effekt på barn, har skapt både latter og apati.
Det er nærliggende å tenke at Thompson bare er en advokat som prøver å gjøre seg noen kroner på å spille dum, men en rekke hendelser i det siste viser at han på langt nær er den eneste. For noen uker tilbake hadde Fox News i USA et innslag som tok for seg «full digital nakenhet i Mass Effect». De fem minuttene innslaget varer forteller hvor lite menneskene som faller utenfor spillinstitusjonen egentlig forstår av den. Det er sjokkerende å se hvordan mennesker i relativt høye stillinger uttaler seg på den måten de gjør, og snakker om spill som om det var en uting bare barn holder på med.
En annen og vel ansett kvinne, Janice Turner fra The Times, formulerte nylig sterk kritikk mot spill i sin ukentlige spalte. Med overskriften «Xbox is crack for kids» kaster hun seg utpå med en artikkel som ganske usjarmerende avdekker hennes egen uvitenhet. Hele angrepet oppsummeres med: «Spill er Satans sudoku, crack for hjernen. Selv den dårligste tegnefilmen eller den kjipeste såpeoperaen lærer et barn om karakter, historie, drama, humor og livet. Et spill setter dem i et mentalt fengsel, koblet opp til de onde skapernes hjerner.»
Følg med barna
Selv om ikke alle virker like gjennomtenkte, peker de fleste kritikerne på ting som kan være et problem. Først og fremst er det vel ingen tvil om at barn ikke bør ha tilgang til alt som finnes av spill, på samme måte som med film, tv-serier og så videre. Få av de som går hardt ut mot spillbransjen viser noen forståelse for at det på langt nær er bare barn som spiller, og dette er skuffende. 
Et annet problem som har oppstått i de senere år er spillavhengighet. Spill som World of Warcraft må tåle mye pepper for at det aldri slutter, noe som medfører at folk blir sugd inn og glemmer den virkelige verden. Det er vel ingen hemmelighet at slike historier finnes, men et kausalitetsproblem åpenbarer seg med en gang man skal belyse dem. Er det slik at spillet er konstruert på en måte som gjør spilleren avhengig, eller er bare personen lett mottakelig for dette på grunn av problemer han måtte ha i det virkelige liv?
Alkohol har i mange år vært en klassiker når det gjelder «å flykte fra hverdagen». Kanskje er det slik at mennesker som sliter med sosiale nettverk i det virkelige liv, finner trøst og glede av å bli akseptert i et spill i kraft av å være en rollefigur de ønsker å være, og bruker spillet som en hverdagsflukt. På den andre siden er det alltid uheldig med ting som skaper avhengighet. Kanskje er dette et problem som spillindustrien bør ta på alvor, til tross for at det kan medføre tapte inntekter.
Spillverdenen må tåle mye kritikk, og en del av dette er muligens berettiget. Det er naturlig at et fenomen som vokser så drastisk på så kort tid får voksesmerter, men vil vi noen gang nå et modningspunkt hvor spillbransjen kan bli allment akseptert som noe annet enn lek for barn, hverdagsflukt eller lek for unge menn som ikke vil bli voksne? Er vi på vei dit? Eller har vi nådd dette punktet allerede?
Vil vi bli tatt seriøst?
Det er flere ting som peker rett vei, men når vi besøker spillmesser og konferanser rundt om i verden, er det lett å forstå hvorfor enkelte har så negative tanker. Lettkledde promoteringsdamer går hånd i hånd med grunn trusehumor i en bransje hvor mange aktører rett og slett ikke ønsker å bli tatt seriøst. Den samme tanken vender tilbake hver bidige gang: Er vi virkelig ikke kommet lengre enn dette?
Det kan på mange måter se ut som om spillene, til tross for de mange misforståelsene rundt omkring, er på vei mot en høyere stjerne. Rekordstore salgstall forteller at flere og flere kjøper konsoller og spill, og kvaliteten og mangfoldet er enorm. Titler som BioShock og The Orange Box viser hvilken kvalitet det ligger i både fortellerkunst, figurer og iscenesettelse så vel som det tekniske. Den tekniske biten av det å lage et spill får i mange tilfeller mye oppmerksomhet. All ære til de programmerere som gjør dette mulig, men det er opplevelsen som skal stå i sentrum, ikke piksler, «shading» eller «anti-aliasing».
Vi ser også ganske klare tendenser til at spill begynner å bli politiske virkemidler. Spill som det foreløpig ikke utgitte Mercenaries 2: World in Flames har måttet tåle kritikk fordi at det skildrer en potensiell reell politisk konflikt, hvor USA kjemper om olje mot en ond diktator i Venezuela. I forlengelsen av ideologiske verdenskonflikter og USAs kultureksport som i mange land tar imperialistisk form, har iranske spillutviklere laget The Special Operation, hvor man som iransk soldat får skyte både amerikanere og israelere. Trenden med politisk budskap i spill er økende hvis vi skal tro førsteamanuensis i mediefag ved Høyskolen i Volda, Torill Elvira. Vi kommer nok til å se mer av dette fremover, og uttrykkene «militainment» og «propa-game» forsøker allerede å forklare fenomenet.
