Etter ti gode år med reinspikka MOBA- og League of Legends-suksess, vendte Riot Games ljåen mot nye åkere og lanserte skytespillet Valorant i 2020.
Og jaggu tror du ikke de skjøt gullfuglen der også. Det tydelig Counter Strike-inspirerte konkurransespillet ble riktignok ikke enormt over natten, men har bygd seg en stadig større spillermasse over de siste fire årene på PC.
For et par uker siden kunne utviklerne dra sløret av en konsollutgave av spillet, og etter å ha brukt et dusin timer bak spakene de siste dagene, kan vi allerede konstatere at Valorant mest sannsynlig også har det som skal til for å lykkes stort på PlayStation og Xbox.
Skamløst
Valorant legger på ingen måte skjul på inspirasjonskildene sine, og er umiskjennelig likt Counter-Strike på nær sagt alle mulige måter.
Det betyr at man også her deltar i presise, rundebaserte skuddvekslinger; avhengig av hvor bra man gjør det tjener man penger som lar deg kjøpe kraftigere og kraftigere skyts; og kampene står mellom to jevnbyrdige lag som begge kniver om å plante bomber og ta hverandre av dage.
Kartene er fargerike, men beskjedent innredet, slik at fokuset alltid er på figurene og våpnene de plaffer løs med.
Friske figurer
Tradisjonelt sett er dette en type spill som stiller veldig høye krav til presisjon og reaksjonsevne, og de har derfor trivdes mest med mus og tastatur på PC.
Det er derimot én ting som skiller Valorant veldig fra inspirasjonskilden, og kanskje er dette en av de viktigste grunnene til at spillet nå kommer til konsoll. Spillet legger seg nemlig tett opptil et hvilket som helst «hero shooter», med i alt 24 unike agenter som alle stiller med unike styrker, svakheter og spesialangrep.
Man får utdelt fem agenter gratis, og kan velge to fritt, mens de resterende 17 må låses opp over tid, enten med ressurser man tjener inne i spillet eller ekte penger.
Spillet får automatisk litt mer farge og personlighet på denne måten, og gjør at selv de som ikke har verdens beste siktearm kan utrette noe i kampens hete. Perfekt for den antatt mer «casual» spillerbasen på konsoll.
Ikke helt Overwatch
Figurene fordeler seg på litt utypiske klasser, hvor for eksempel duellanter har aggressive ferdigheter som legger opp til raske skuddvekslinger og belønner dumdristighet, mens «sentinel»-klassen briljerer når det kommer til det å forsvare områder og dekke flanker.
Flere av heltene har svært gjenkjennbare trekk: Slik som den tydelig Hanzo-inspirerte Sova, hvis sonarpiler kan peile ut fiender innenfor en radius; eller Sage, som kan helbrede lagmedlemmer og gjenopplive en avdød kumpan som sin «ultimate»-ferdighet.
Også her er spillet nokså tilbakeholdent, og det er få av evnene som alene kan snu en kamp, slik de gjerne gjør i for eksempel Overwatch.
Kult på konsoll
I stedet er det god planlegging, reaksjonsevner og, ja, sikteferdigheter som til syvende og sist avgjør de fleste dueller. Figurene tåler minimalt, og ofte er ett eller to velplasserte skudd alt som skal til før man faller om. Dette leder til mye frustrasjon, men også masse deilig adrenalin når kampene er jevne.
Og det er enda godt at det meste fungerer overraskende bra, også i denne nye konsollutgaven. Det er riktignok en del ting som er uvant i starten – de forskjellige evnene gir ikke alltid mening og rent praktisk er de fordelt litt lite intuitivt på kontrolleren – men etter et par timer bak spakene begynner ting å sitte mer og mer.
Spillet forsøker forsiktig å fortelle hvilke våpen som passer til hvilke situasjoner; man lærer seg fort å bruke det overraskende lettfattelige «buy»-systemet; og de unike ferdighetene gir mer og mer mening.
Til slutt faller også siktingen på plass, og når man etter hvert i tillegg klarer å unngå å holde inne skyteknappen i håp om å treffe noe (gode gamle «spray and pray»), begynner man å se resultater.
Selv en selverklært Counter Strike-«noob» som meg bidrar da til kampene. Hvert fall nok til at det er foreløpig er langt mer gøy enn frustrerende å spille Valorant – selv om jeg dør grassat fort og urovekkende mye noen kamper.
En foreløpig konklusjon
Riot Games får overhodet ingen poeng for oppfinnsomhet og nybrottsarbeid, men har for lengst vist at deres tolkning av den populære Counter Strike-formelen likevel har lange bein å gå på. Og mye ligger til rette for at spillet også kan gjøre det stort på konsoll.
Etter bare en håndfull timer bak spakene begynner ting å falle mer og mer på plass – med litt forståelse for hva figurene kan finne på og kjennskap til både våpen og baner, blir ting øyeblikkelig mer interessant.
Det er selvfølgelig litt kjedelig at mine godt over tusen timer med Overwatch hjelper meg veldig lite i direkte konfrontasjoner i Valorant, og det er litt kjedelig at det ikke er cross-play mellom konsoller og PC-spillere foreløpig, men dette er også svært forståelig.
Om noe skulle jeg gjerne sett større variasjon i spesialangrepene – det er liksom begrenset hvor man forskjellige figurer som kan sette opp røykbomber og ildvegger før det blir litt kjedelig – og enda bedre «matchmaking». Sistnevnte er antagelig noe som kommer automatisk når spillet får en større spillerbase å velge blant.
Valorant er i lukket beta på PlayStation 5 (testet) og Xbox Series X/S. Lite er kjent rundt konsollutgavens endelige lansering.
