Sammen med spill som SingStar og Buzz, er Guitar Hero i disse dager det aller heteste innenfor festspillsjangeren. Alle har de vært trofaste mot Sony og deres PlayStation 2, og alle har danket ut dansemattespillene, som kanskje kan sies å være en pionér innenfor sjangeren. Svette dansematter, mikrofoner og spørrekonkurranser til side – rocken og Guitar Heros sårt tiltrengte korstog mot popmusikken kan ikke fornektes.
For de som ikke har hørt om Guitar Hero (søk tilgivelse snarest): Det er et spill som går ut på at du skal spille gitar i et band som spiller mye god, gammel rock. Til disposisjon har du en plastgitar med fem "grepsknapper" og en bevegelig knapp, som fungerer som erstatning for strengene du normalt spiller på. Din egen evne til å trykke på disse knappene i rett rekkefølge, og til rett til, er selve essenen i spillet.
Lek og moro
Guitar Hero II er egentlig ganske langt unna å representere det å spille gitar i virkeligheten, men det har heller aldri vært meningen. Guitar Hero-spillene handler om lek og det å gi gitarspilling en lettfattelig dimensjon, noe som passer utmerket for de som ikke har tid eller ork til å øve tre timer om dagen i to år før de klarer å spille "Nothing Else Matters" perfekt.
Xbox 360-versjonen er en renovert versjon av det samme spillet vi kjenner til PlayStation 2. Den første store forskjellen er at en ny gitar har kommet til verden. Denne har et kulere og mer rocka utseende enn sin forgjenger, og jeg synes jevnt over – til tross for at den fremdeles ikke er trådløs – at den er bedre. Blant de første gitarene som kom til butikken var det noen som slet med at den såkalte "whammy-baren" (den lille metallstanga nede ved strengene som drar ut lyden på lange noter) ikke fungerte som den skulle. Dette er nå fikset med en oppdatering tilgjengelig fra Xbox Live. Videre er det en ekstra port i gitaren, og manualen peker på at denne er beregnet for en kommende fotpedal.
Når det gjelder låtutvalget er dette temmelig likt hva det var i PlayStation 2-versjonen, men en og annen bonuslåt fra artister som for eksempel Iron Maiden, Alice Cooper og My Chemical Romance gjør at det er litt mer valuta for pengene i dette spillet. 360-versjonen har i tillegg et annen viktig trumfkort som gjør at man ikke burde være i tvil om hvilken konsoll man bør ha dette til: Xbox Live. Det er ikke mulig å spille med eller mot andre over nettet, men selv om dette hadde vært morsomt, er det kanskje forståelig at det kan bli vanskelig med tanke på forsinkelse i dataoverføringen. Det du kan få tilgang til er en liste som forteller deg hvor flink du er i forhold til andre i verden, eller de på vennelisten din.
Nedlastbart innhold
Det som virkelig gjør Xbox Live obligatorisk i dette spillet er muligheten for å laste ned nye sanger. Harmonix har lovet en hel masse nytt innhold, og vil også tilby alle sangene fra Guitar Hero I etterhvert. Per i dag er det tre nedlastbare pakker tilgjengelig, og selv om man kan argumentere med at de er overpriset, kommer mange til å kjøpe dem. Jeg vet i alle fall med meg selv at med en gang jeg ser Iron Maiden på lista, er min eneste bekymring om jeg har nok Microsoft-poeng til å få ned pakken umiddelbart.
Som i alle andre Xbox 360-spill har du også her mulighet for å låse opp ferdighetsmedaljer og få poengene som skjuler seg bak. Man får virkelig lyst til å klare disse, og 1000 noter på rad uten feilslag er blant penisforlengerne som henger høyt når ferdighetspoengene blant kompisene skal utmåles. En rekke ferdighetsmedaljer baserer seg også på kooperasjonsprestasjoner, og her er såre fingre og mye øving nøkkelen.
Flerspiller fungerer på samme måte som i PS2-versjonen, og man kan spille både med og mot hverandre, noe som oftest er mye morsommere enn å spille alene. For de som til nå har klart å holde seg i skinnet og ikke gått til innkjøp av et ekstra eksemplar av spillet, er løse gitarer lovet i butikken i slutten av april.
Glitrende, men enkel spillmekanikk
Guitar Hero II er fremdeles det samme gamle spillet som er like engasjerende for de som må spille på enkleste vanskelighetsgrad, som de som kjører på de to hardeste. Læringskurven i forhold til de fire vanskelighetsgradene er veldig godt tilpasset, og du møter gradvis nye utfordringer. "Easy" har lavere hastighet, færre grep og benytter bare tre av de fem knappene. I "Hard" og "Expert" er det derimot full pupp med høy hastighet, tett mellom de tidvis ufyselige grepene, og de fire fingrene går som trommestikker på knappene.
Spillet er poengbasert, og jo bedre du spiller en sang, jo flere poeng og stjerner vil du få. Hvis du spiller over en lengre periode uten feilslag vil du få inntil fire ganger så mye poeng for hver tone som du normalt ville fått. Ved feilslag faller du ned og må bygge deg opp igjen. Etter hvert som sangen går sin gang vil du, ofte i vanskelige parti, få ladet opp såkalt "Star Power". Når måleren med dette er klar til bruk og du løfter gitaren i været som en rockestjerne, går publikum bananas og du får inntil åtte ganger så mye poeng for hver note.
Det er når du blir såpass god at du kan spille greit på nivåene "medium" og "hard" at spillet virkelig blir verdt pengene du la i det. På disse nivåene sitter notene og grepene så tett at du føler at det faktisk er du som skaper gitarspillet i sangene. Dette er en veldig givende form for spillmekanikk som burde ta alle rockeentusiaster med storm. Når du i løpet av de siste vanskelighetsgradene for alvor begynner å mestre "Hammer-on"- og "Pull-off"-teknikkene, er du så nær rockehimmelen som du aldri før har vært.
Konklusjon
Guitar Hero II på Xbox 360 er seriens aller beste spill og i mine øyne også det beste festspillet noensinne gitt ut. Mestringsfølelsen og det å kunne konstatere at du faktisk utvikler evnene dine er svært givende og burde ikke gå noen rockeentusiaster forbi. De som allerede har PlayStation 2-versjonen må også vurdere et innkjøp av dette, for de ekstra mulighetene, og da tenker jeg spesielt på å laste ned nye sangpakker, er helt prima.
Du er på et nachspiel og drar frem gitaren. I sofaen sitter karer som Slash, John Frusciante og Mark Knopfler og måper i det du drar til når "Free Bird" ljomer ut over anlegget. Det er så fjernt fra virkeligheten som det går an, men i den stakkarslige stunden du kjenner på kroppen hvor deilig det er å spille feilfritt, er det lov å drømme litt. Et av årets aller morsomste spill!
